hits

Et trist og vanskelig bursdagsbesøk

Nytt år med nye muligheter heter det så fint. Og selv om kanskje ikke 2018 blir så mye anderledes enn 2017, så både tror og håper jeg at datteren min og jeg en dag skal få en bedre og mer stabil hverdag. Men vi må være tålmodig og takle de utfordringene vi kommer til å møte.

I dag kom datteren min hjem fra skolen og var trist. Først ville hun ikke fortelle hva som var galt bortsett fra å forsikre meg om at ingen hadde plaget henne. Så etter en liten stund kom hun og satte seg ved siden av meg og gav meg en konvolutt. Først trodde jeg det var en form for brev fra skolen, men når jeg tok ut kortet som lå i konvolutten forstod jeg hvorfor hun var trist. Det var selvfølgelig årets første bursdags-invitasjon. Med over 10 jenter i klassen blir det noen slike invitasjoner i løpet av et år. Og noen av guttene i klassen inviterer og hele klassen, så det blir fort over 15 slike invitasjoner. Og som jeg har skrevet tidligere er slike invitasjoner vanskelige når man ikke har råd til å kjøpe gave. Datteren min pleier å si hun er opptatt eller av andre grunner ikke kan komme når hun får slike invitasjoner, men i dag var hun trist og fortalte hvor lyst hun hadde til å gå. Bursdagsbesøket hun er invitert i skal feires på Peppes Pizza, og alle jentene i klassen skal. Stort sett har hun selv sagt at hun ikke vil gå, men ikke i dag. Hun foreslo å gi en genser hun fikk til seg selv i julegave som bursdagsgave. Jeg forklarte at man ikke kunne gi bort gaver man har fått, og at vi sikkert kunne finne en annen løsning. Men så kom dilemmaet mitt. Hva vil de andre i klassen tenke hvis hun gir gave og kommer i besøket til 1 av jentene, men ikke kommer i verken besøk eller gir gave til noen av de andre. Selv om det blir en liten gave til 20 -30 kroner føler jeg at det blir feil. Men samtidig har hun så lyst å gå i dette, så jeg kan ikke si nei. Men så kom neste dilemma. Det er bare et par uker til datteren min har bursdag, og jeg har absolutt ikke råd til å gi henne et bursdagsbesøk. Stort sett har hun ikke hatt noe besøk på bursdagen sin, bare henne og jeg hjemme som prøver å lage noe ekstra godt til middag. Og kanskje en liten gave fra meg hvis jeg har råd. I år får hun en fin gave til bursdagen sin. Gitt av en dame som ville gi henne en bursdagsgave. Noe hun har ønsket seg. Men det blir og den eneste gaven. Vi har ikke familie som kommer med masse gaver slik de fleste andre barn har. Og siden hun ikke kan ha bursdagsbesøk for jentene i klassen får hun heller ingen gaver derfra. Men dilemmaet mitt er at når hun dukker opp i bursdagbesøket på Peppes Pizza til jenten i klassen vil garantert spørsmålene om hennes egen bursdag komme. Og jenter i hennes alder forventer nok en bursdag. Hun har tidligere fått spørsmål om bursdagen sin, men denne gangen tror jeg det vil bli verre siden hun kort tid før sin egen bursdag kommer i en annen jente sin bursdag. 

Jeg husker mine egne bursdager som gode minner. Feiret hjemme i stuen med hjemmelaget sjokoladekake, hotdog, fiskedam og leker. Nå feires bursdagene på Peppes Pizza, kino, Egon restauranter eller det bli leid klubbhus eller lignende. Bursdager har blitt et pengesluk. Hadde jeg hatt råd hadde jeg uansett ikke brydd meg om dette og invitert jentene i klassen hennes hjem til oss. Men med en altfor liten leilighet og ikke økonomi til verken sjokoladekake, hotdog eller noe annet så kan jeg ikke gjøre det. For vi har verken plass eller økonomi til å feire bursdagen hennes. 

Hun skal få gå i bursdagsbesøket på Peppes Pizza i helgen, men jeg har på følelsen at det og kan bli en vanskelig og trist dag for henne når spørsmålene om hennes bursdagsbesøk kommer. 

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

 

 

Hvem ser tilbake når man ser i speilet?

Noen ganger er det sunt å se seg i speilet og sjekke om man er fornøyd med det man har oppnådd i livet. Har jeg det livet jeg drømte om? Har jeg utrettet de tingene jeg ville? Har jeg blitt et godt menneske? Og er man ikke fornøyd med det man ser, så bør man spørre seg selv; hva har jeg gjort feil? Og når gikk det galt? 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg absolutt ikke har det livet jeg jeg drømte og håpte på. Og dessverre har jeg ikke fått utrettet de tingene jeg ville. Om jeg er et godt menneske vet jeg ikke helt hva jeg skal svare på. Jeg er far, jeg ofrer alt for datteren min, og jeg gjør så godt jeg kan. Men dessverre føler jeg at jeg svikter på mange punkter og. Jeg bidrar ikke til samfunnet lenger siden helsen min ikke lenger tillater meg å jobbe. Jeg har ikke lenger tid å stille opp for venner, og jeg kan dessverre ikke gi datteren min like mye trygghet og stabilitet som jeg burde. Så jeg prøver å være et godt menneske. Jeg gjør ikke noe vondt mot andre, og jeg hjelper andre så godt jeg kan når jeg har mulighet til det. Så på det spørsmålet kan jeg dessverre ikke svare.

Så hva har jeg gjort feil, og hvor gikk det galt? Jeg har gjort mange feil. Som alle andre har jeg tatt feile valg og avgjørelser i livet mitt. Men akkurat hva jeg har gjort feil vet jeg ikke. Jeg har hatt mye uflaks. Ikke verdens beste oppvekst, en "broket" ungdomstid og til slutt en helsesituasjon som satte en stopper for en lovende karriere i arbeidslivet. Og når man i tillegg blir aleneforsørger for et barn og økonomien er vanskelig så blir det veldig mye. Så når det gikk galt for min del er vanskelig å si. Det har vel gått nesten galt siden jeg var liten, men så har jeg klart å reise meg igjen. Helt til nå. En dag får man nok og ikke orker å reise seg. Man bare godtar tingenes tilstand og gjør det beste ut av det. Helsesituasjonen min er dessverre ikke noe jeg kan gjøre noe med, og dermed er det ikke mye håp om at den økonomiske situasjonen skal bli så veldig mye bedre. Kanskje jeg med tiden kan prøve å jobbe litt, men det vil uansett ikke forandre mye. Jeg kan godta det.

Men selv om jeg godtar at min egen situasjon ikke vil bli særlig bedre, så godtar jeg ikke at min datter sin situasjon og mulighetene hennes ikke blir bedre. Som far er det min viktigste oppgave å sørge for at hun får alle muligheter i livet sitt. Som far er det min eneste viktige oppgave. Hvilket liv hun selv velger vil være opp til henne når hun er gammel nok til å ta avgjørelser selv, men fram til det skal jeg gjøre alt jeg kan for å lære henne til å ta de riktige valgene som vil gi henne et mye bedre liv. Jeg skal lære henne viktigheten av å ta de riktige valgene. Og jeg skal lære henne å bli et godt menneske. Jeg skal lære henne å dele av det hun har med andre som har mindre, slik noen har delt med oss denne julen. Jeg skal lære henne å være takknemlig for det hun har, og ikke jage etter å være bedre enn alle andre, og jeg skal lære henne å respektere at andre er anderledes, og at mobbing, verken i virkeligheten eller på internet er greit. Jeg skal lære datteren min å bli et godt menneske!!

I romjulen og etter nyttår har jeg mottatt noen mail der jeg blir karakterisert som en latterlig, ynkelig, patetisk og dårlig far. Jeg lar forsåvidt ikke dette komme under huden på meg, men samtidig lurer jeg på hvilke voksne mennesker som synker så lavt at de sitter på nettet og diskuterer andre mennesker på en negativ måte. Har disse menneskene det så vondt med selg selv at de må finne andre som har det verre, og så rakke ned på dem? Jeg synes det bare er veldig trist. For jeg har aldri gjort verken disse eller andre personer noe vondt. Når jeg startet å skrive denne bloggen så gjorde jeg det fordi jeg innså at jeg ikke kunne gi datteren min det hun fortjente i julen. For jeg kan ikke en gang gi henne det hun fortjener i hverdagen. I flere år har hun ikke feiret bursdagen sin, og hun har ikke gått i andres bursdager. Hun må takke nei til kinobesøk med venner og andre ting. Bare fordi jeg ikke kunne gi henne muligheten til det. Så jeg startet å skrive her for ihvertfall kunne gi henne en fin julefeiring. Og når det nærmet seg jul fikk jeg en del mail om jeg burde fortsette å skrive og be om hjelp. Og det har jeg gjort. Noen tror sikkert at jeg overdriver situasjonen vår, men for en stund tilbake  var jeg på grensen til å gi helt opp. Datteren min var veldig syk, økonomien var elendig og jeg slet selv med helsen. Og hadde det ikke vært for en lang samtale en sen kveld med en sykepleier på sykehuset der datteren min var, så hadde jeg mest sannsynlig gitt opp. Jeg var på grensen til både å være suicudal og å kontakte barnevernet for å be dem ta over ansvaret for datteren min. Men denne sykepleieren ba meg holde ut. Hun gav meg livslysten og "fighterspiriten" tilbake med en liten "peptalk" i gangen på sykehuset. Og nå vet jeg at jeg har en veldig viktig oppgave i livet. Å oppdra datteren min til å bli et godt menneske. 

Jeg vil framover fortsette å blogge om livet og situasjonen vår, og hvis noen vil gi et bidrag for å hjelpe oss så takker vi for det. 

 

Til slutt vil jeg svare på en mail jeg fikk. Der jeg fikk litt kjeft for å klage på at 17. mai feiringen var for dyr, og at jeg beskrev salgsvarene som lunkne pølser og varm brus, og ikke forstå at det kostet å arrangere 17. mai. Jeg forstår veldig godt at slike arrangementer koster penger å arrangere. Men det jeg ville fram til når jeg skrev det var at alt er blitt så kommersielt. Alt skal koste penger. 17. mai er Norges nasjonaldag. Hvorfor skal vi som ikke har råd til det måtte la være å gå på slike arrangementer fordi vi ikke har råd? Hadde det ikke vært mulig å lage en tilstelning som ikke på død og liv må koste en formue? Kakene som blir solgt er bakt av foreldre på skolene. Og de som jobber der får ikke lønn. Må barna ha tilbud om å kjøpe Cola, Solo og hotdog? Og gassballonger til 150 kroner? Må alt hele tiden koste penger? Det var dette jeg ville fram til. Jeg tviler på at Christian Magnus Falsen, Willhelm F. K. Christie og resten av gjengen som satt på Eidsvoll i 1814 ønsket at dagen skulle bli et pengesluk for barnefamilier. Dette var det jeg mente med det innlegget. For 17. mai er nasjonaldagen vår, og da bør alle være inkludert, også de som ikke har råd til å bruke penger på overprisete brus, pølser og lodd.

Synes du det jeg skriver er krenkende, plagsomt, sårende, frekt, skremmende, forstyrrende eller det gjør livet ditt vanskelig på andre måter, så husk at det er ingen som tvinger deg til å lese det. Verken du, jeg eller noen andre er tjent med negativitet og mobbing. 

Ønsker du å gi et bidrag er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Norges verste torpedoer

Så var januar godt i gang, og nå er det som Jan Eggum sier, På'an igjen. Før jul fikk jeg et utleggstrekk fra NAV Innkreving som jeg ikke klarte å stoppe i tide før utbetaling av uføretrygden. Og selvfølgelig betaler ikke de tilbake pengene som allerede har kommet inn til dem. Men jeg har fått melding om at trekket nå i januar er halvert. Altså trekket fra NAV Innkreving er halvert. Det skulle være nok til at jeg har inntekt nok for meg og datteren min ifølge satsene deres. Forøvrig en sats som visst ligger under fattigdomsgrensen som EU har satt. Man skulle jo tro at fattigdomsgrensen i Norge var høyere enn i EU med tanke på at prisene på mat, hygieneprodukter og alt annet stort sett er dobbelt av de fleste land i EU. Men neida, her ligger staten fattigdomsgrensen litt under EU. Hipp hurra for fantastiske Norge. Men nok om det. Når jeg gikk i postkassen i dag var det et brev fra Namsmannen. Egentlig var logoen til Politiet på konvolutten, men inni var det et brev fra Namsmannen. De har regnet ut fra min bruttoinntekt at jeg kan ha et utleggstrekk på kroner 1500,- i måneden. De har ikke tatt hensyn til trekket som jeg har til NAV Innkreving. For det vet de ingenting om. Så jeg satt meg ned og skrev et brev og gjorde klar dokumentasjon på inntekt og utgifter. Så mens jeg skulle ta en telefon til Namsmannen for å sjekke behandlingstid av slike saker kommer det en epost fra Digipost. Jeg åpner og sjekker. Der har SI (Statens innkrevingssentral) bestemt seg for at på utbetalingen min i januar skal NAV trekke kroner 1300,-. Jeg kjenner pulsen begynner å stige og jeg blir fysisk uvel. Jeg vet jo hva som vil skje nå. NAV innkreving har halvert trekket sitt fra kroner 3500,- til kroner 1750,- Tidligere har jeg hatt trekk fra SI på kroner 1855,- og Namsmannen kroner 1150,-. De nye trekkene betyr at SI har gått fra 1855,- til kroner 1300,-, og at Namsmannen har gått fra å trekke kroner 1150,- til kroner 1500,-. Totalt sett er trekkene alt for høye, men når jeg forsøker å redusere de ønsker Namsmannen at NAV innkreving og SI skal redusere sine krav først, NAV Innkreving ønsker at Namsmannen og SI skal redusere sine krav først og så videre. Derfor kommer jeg til å få redusert trekkene litt i februar, men ikke nok. Det er faktisk en fulltidsstilling å holde på med dette. Og selvfølgelig er det for sent å redusere kravene før utbetalingen for januar. Det er flere ukers saksbehandlingstid hos alle 3 etatene som har lov å kreve utleggstrekk. Og ingen av disse etatene klarer heller å samarbeide slik at jeg ikke får for mye i trekk. Helt uforståelig siden slike trekk påvirker mennesker som allerede er i en utsatt situasjon økonomisk. Så Januar som allerede er en hard måned økonomisk for de aller fleste blir enda hardere når utleggstrekkene kommer slik at man ikke har mulighet til å stoppe dem. Og når pengene allerede er trukket får man dem ikke tilbakebetalt. Det har ihvertfall ikke jeg fått

Så for oss begynner 2018 ganske brutalt. I morgen blir søknad om reduksjon av utleggstrekk sendt til Namsmannen, NAV Innkreving og SI. Så får jeg bare vente 3 til 5 uker på svar. Og ingen av dem har selvfølgelig redusert trekkene nok, så da er det en ny runde med søknader. Og de som tror at det er et godt liv å være uføretrygdet tar grundig feil. Alle skal selvfølgelig betale gjelden sin, men man kan ikke betale mer enn man har råd til. Og å få redusert trekkene så mye som jeg tar krav på er nærmest en umulig oppgave. Og at man gang på gang må dokumtere det samme om igjen og om igjen føles som en krig som aldri tar slutt. Og som i alle andre kriger er det barn som lider mest. 

Ønsker du å gi et bidrag er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Fattigmann, Erna Solberg og brennende bildekk

Ut i fra overskriften så kunne man nesten tro jeg laget en sang. Bare legge til noe om julegløgg, oljepenger annet artig, og så lage en jovial melodi til. Resultatet hadde garantert blitt en stor hit på contryfestivaler og hjemme-alene-fester, 

Dessverre skal jeg ikke skrive verken en artig sang eller noe annet som er så veldig positivt. Men jeg skal heller ikke klage så mye og datteren min og meg sin situasjon i dag. Men i dag (er strengt talt natt, men men) vil jeg skrive om noe jeg har tenkt på siden statministerens nyttårstale. For selv om jeg vanligvis ikke pleier å se den, så ble jeg sittende og se i år. For når man har det så hardt økonomisk som datteren min og meg, så er det interessant å høre hva vår øverste leder tenker om situasjonen i Norge. Jeg hadde jo forhåpninger om at hun skulle fortelle at hun og regjeringen nå ville ta et skikkelig skippertak for å få bukt med det som omtales som barnefattigdom. Altså de barna som vokser opp i hjem som lever under fattigdomsgrensen. For det har i mange år blitt lovet av den ene politikeren til den andre at nå skal de fjerne barnefattigdom. For ingen barn i velferdsstaten Norge skal trenge å vokse opp med en eller 2 foreldre som har så dårlig råd at de ikke kan leve vanlige liv, altså ha råd til alt familien trenger. Men hva skjedde? Erna Solberg var ikke interessert i å snakke om økte forskjeller og mer fattigdom i Norge. Hun var mer interessert i å snakke om roboter som skal gjøre de kjedelige og farlige jobbene, og at vi må omstille oss de kommende årene. Og fortelle hvor viktig det er å gi dem som allerede har mye enda mer så de kan skape flere jobber. Helt greit at det er viktig med flere jobber, men skal vi som dessverre ufrivillig ikke kan jobbe bare gjemmes bort i en krok og bli glemt? Er ikke vi like mye verdt som alle andre? Er ikke barna våre like mye verdt som barna til de som har mer enn de behøver? Har ikke datteren min like mye rett til å drive med det hun vil og få den utdannelsen hun trenger som barn av velstående foreldre? Har ikke datteren min like mye rett på et trygt hjem som andre barn? Det føles ikke slik når statsministeren vår, statsministeren til alle i Norge ikke gidder å bry seg om oss som økonomisk, og dermed sosialt faller utenfor samfunnet. For slik jeg ser det så er det et lite fåtall av politikerne på stortinget som gidder å bry seg om oss. Under valgkampen lover de gull og grønne skoger, men så fort de kommer til makten er vi glemt. Noen ganger skulle jeg ønske vi ikke var så siviliserte her i Norge. For da ville det samles store folkemengder foran stortinget og brent bildekk og vært voldelige demonstrasjoner. Men vi er ikke slik her. Vi sitter stort sett hjemme og klager og lar det bli med det. Jeg er helt klart veldig glad for at vi ikke har slike tilstander, men samtidig er det kanskje noe slikt som må til for å få politikerne våre til å våkne. 

Men hva er det som gjør at datteren min føler hun vokser opp som fattig? For jeg har fått noen mail der jeg får tilbakemeldinger om at jeg er en fantastisk far siden jeg gjør alt jeg kan for datteren min. Jeg føler meg ikke som en fantastisk far. Jeg gjør alt jeg kan for datteren min, men det er dessverre ikke nok. For selv om det viktigste man kan gi et barn er omsorg og kjærlighet, er de materielle tingene like viktig. Det er bare de barna som allerede har de materielle tingene som sier at de heller ville hatt mer omsorg og kjærlighet. Det er fordi de ikke har forsøkt å være foruten de materielle tingene som spillmaskiner, den nyeste iPaden, nyeste iPhone, et rom fullt av leker, en gigantisk tv med massevis av kanaler, nye fotballsko i riktige farger, klær av riktig merke, skolesekk av samme merke som resten av klassen og slike ting. For barn som vokser opp i familier som ikke har råd til noe av dette hjelper det ikke at foreldrene viser dem ekstra mye omsorg og kjærlighet, for barna som mangler disse tingene føler seg utenfor både på skolen og fritiden. De blir ofte mobbet og/eller blir holdt utenfor av de andre barna. Og jeg vet at datteren min føler mye på dette. Hun har en far som er der for henne mye mer enn de fleste andre foreldrene, men hun føler seg utenfor fordi hun ikke har de samme materialistiske godene og mulighetene som de andre. Det finnes muligheter å reise på ferie med hjelp fra organisasjoner som Røde kors og slike (er litt vanskelig for oss pga datteren min sine helseproblemer), men selv om barn fra fattige familier reiser på slike ferier er det ikke det samme som en tur til "syden" eller andre spennende steder. Jeg har hørt mye positivt om Røde kors sine ferier, men det er ikke noe man kommer tilbake til skolen og forteller resten av klassen om. Jeg kommer sikkert til å få tilbakemeldinger om at det jeg skriver om å føle seg utenfor er feil, men da vil jeg be dere som ikke er enig om å lese rapporter laget av eksperter på dette for organisasjoner som Redd Barna og andre. Ligger og ut noen bilder nederst i innlegget som bør få selv de mest kyniske personene til å tenke seg om før de sier seg uenig. Og det er ikke bare de materialistiske tingene som gjør det vanskelig for barn å vokse opp i fattige familier. For de ser og hvordan foreldrene sliter. De siste årene har jeg hatt konstant tannpine som blir sakte men sikkert verre og verre. Og når det står på som verst og jeg ikke har råd til å kjøpe smertestillende er datteren min bekymret for meg. Hun blir ekstra hjelpsom, og finner gjerne fram en pute og ber meg ligge meg ned og slappe av mens hun henter en kald klut til meg. For henne er det vanskelig å forstå at jeg ikke bare kan dra til tannlegen. Dessverre kan jeg ikke det siden jeg ikke har råd. Og for et barn er det tungt å se at foreldrene sliter på denne måten. Og til dem som nå vil fortelle meg at jeg kan få hjelp til dette fra NAV, så har jeg allerede søkt, fått avslag, klaget, fått avslag og sendt til fylkesmannen og fått avslag. 

I 1963 sa Martin Luther King Jr de velkjente ordene "I have a dream". Jeg har og en drøm. Men jeg drømmer ikke om masse penger, et stort hus og en ny bil. Jeg drømmer om en hverdag der jeg ikke må regne ut hvor hver eneste krone går. Jeg vil kunne åpne kjøleskapet og velge mellom kanskje 2 eller 3 forskjellige påleggstyper når jeg skal lage skolemat til datteren min. Jeg vil kunne reise inn på et bilverksted å be dem fikse bilen min slik at den fungerer optimalt selv om den er gammel. Jeg vil kunne betale husleie, strøm og forsikring og samtidig vite at jeg har nok penger til mat resten av måneden. Jeg vil kunne ligge til side litt penger hver måned slik at vi til sommeren kan ta en liten ferie uten å måtte søke NAV eller andre om det etter at vi har sjekket om det er tilrettelagt for diverse helseproblemer. Jeg vil kunne ta datteren min med på McDonalds eller en pizzarestaurant før vi tar en tur på kino kanskje 2 - 3 ganger i året og jeg har en stor drøm om å kunne kjøpe inn mat, gaver og alt annet man trenger til jul uten å måtte spørre fremmede om hjelp. Synes du dette er for mye forlangt? I følge regjering og storting er dette for mye forlangt. For de er ikke interessert i å gjevne ut forskjellene, heller tvert i mot. De er mer opptatt av å gjøre forskjellene større så lenge man har falt utenfor arbeidslivet. 

Ønsker du å gi et bidrag er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Og har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.Hjelmtveit sier videre: Savnet av selve de materielle godene og aktivitetene innebærer altså samtidig en opplevelse av sosial deprivasjon. Det å ikke ha ting og ikke kunne gjøre ting har samtidig en tilleggsdimensjon som handler om sosial rangering.du blir utenfor hvis du ikke har noen penger, de andre tenker at vi kan ikke drive og spandere på henne hele tiden, så vi får droppe å spørre henne om å være med på ting. (jente, 15) - jeg sier bare at nei det gidder jeg ikke være med på, men det har også gjort at jeg har mistet kontakten med mange. (jente, 17)Nye tall lagt frem 2. sept. Fafo har gjennomført en. studie på oppdrag fra Redd Barna og Framfylkingen. (http://www.fafo.no/pub/rapp/20128/20128.pdf: Barnefattigdom i Norge: Omfang, utvikling og. geografisk variasjon. Studien viser en økning av antall barnefattige i perioden 2000 ? 2006 (målt 60% av medianen) Fra til ( justert for bruttoformue på over ) Langtidsfattige (over 3 år): ?Omfanget av barn som lever i fattigdom i Norge henger sammen med hvilken definisjon vi legger til grunn. Om vi legger til grunn regjeringens definisjon av fattigdom, som ligger på 50% av medianinntekten, finner vi ca fattige barn i Norge. Legger vi til grunn EUs definisjon av fattigdom som er 60% av medianinntekten ca barn. 70% av medianinntekten, øker antall fattige barn betydelig og vi finner hele barn.

Workers of the Teva company protest against the company plan to lay off hundreds of employees, outside the TEVA Pharmaceutical Industries building in Jerusalem, December 17, 2017. Photo by Noam Revkin Fenton/Flash90

Nyttårsaften startet med halshugging

For meg startet årets siste dag ganske brutalt. Etter å ha sovnet på sofaen våknet jeg ca kl 02.30, og det første jeg så var Mel Gibson som halshugger en mann i filmen Braveheart. Så selv om tittelen på innlegget høres brutal ut, så var det heldigvis bare på tv.

Men så satt jeg her igjen og egentlig har lyst å rope etter hjelp. For selv om vi har feiret en fin jul med nesten alt vi kunne ønsket oss, så kjenner jeg på frykten for det som vil møte oss i 2018. Jeg har lest at en del ting skal bli dyrere, og NAV skal få strengere regler. Jeg har ikke satt meg inn i hvilke ting som blir dyrere, eller om NAV's nye regler vil berøre meg. Men jeg vet allerede nå at jeg ikke fikk det skattelette som regjeringen lovet. For når jeg mottok skattekortet for ca 2 uker siden, så kom jeg fram til at jeg faktisk må betale ca 100 kroner mer i måneden i skatt. Jeg kontaktet derfor skattekontoret for å sjekke om det var noe feil, men dessverre var alt riktig. 100 kroner i måneden er selvfølgelig ikke verdens undergang, men for oss, datteren min og meg er 100 kroner i måneden noe vi virkelig kunne hatt bruk for. Så årets første skuffelse kom allerede før 2018 har begynt. Så jeg vil starte det nye året med en stor dose skepsis uten forventninger om at det skal bli bedre. Men samtidig er jeg en evig optimist innerst inne. Selv om jeg flere ganger har hatt lyst å gi opp når det har stormet som verst, har jeg alltid hatt det lille håpet om at det skulle ordne seg. Som når datteren min ble akuttinnlagt på sykehuset og legene løp rundt som forvirrede fluer uten at de kunne fortelle meg noe som helst, og jeg ikke hadde noen å søke støtte hos. Jeg fryktet det verste, men samtidig visste jeg at legene gjorde alt de kunne. Og det gikk bra. Eller når vi lå for langt etter med husleien og måtte flytte. Da fryktet jeg at vi måtte sove i bilen eller på et hospits tildelt av sosialkontoret. Men samtidig kunne jeg ikke bare godta situasjonen og forsøkte alle mulige utveier. Og selv om jeg aller mest kunne tenkt meg å gi opp, så gjorde jeg det jeg kunne, noe som førte til at det løste seg. Og selv om ikke alle situasjoner har endt like positivt hver gang, så har ihvertfall datteren min og jeg klart oss relativt bra. Stort sett har vi klart oss alene, men denne julen gjorde jeg noe uvanlig og faktisk veldig vanskelig. Jeg ba om hjelp. Det er faktisk mye vanskeligere å spørre om hjelp enn å hjelpe. Og å be om hjelp på den måte jeg gjorde før jul kostet meg mye stolthet. Men takket være noen fantastiske mennesker fikk vi hjelp til å feire en jul der vi fikk nesten alt vi ønsket oss, selv om det og førte til litt problemer. Heldigvis ordnet det seg greit. Dessverre var vi ikke like heldig når vi ba om hjelp til romjul og nyttårsaften, men det viktigste var likevel julefeiringen. Så vi er utrolig takknemlige for den hjelpen vi fikk. 

Og nyttårsaften blir det likevel, selv om kontoene mine er nesten tom (se forrige innlegg i bloggen skrevet 29.12). Jeg brukte litt mer enn jeg burde og sørget for at datteren min fikk en pakke stjerneskudd og en maske. Hun ønsket seg en drakt fra Toys r Us siden vennene hennes har drakter derfra. Men hun ble veldig glad for masken og. Hun vet om situasjonen vår og forstår at vi ikke kan ta oss råd til alt vi vil. Og så gikk jeg på Rema1000 i dag og fikk pinnekjøtt til 50 kroner kiloen. Så vi får oss og en pinnekjøttmiddag med julebrus fra Rema1000 til 5 kroner flasken før vi trer inn i det nye året. Så selv om det gikk utover det vi skulle bruke til mat fram til neste utbetaling fra NAV, så blir ihvertfall nyttårsaften litt spesiell. 

Så lurer sikkert noen på hva jeg brukte pengene jeg fikk før jul på. For meg er det viktigste å ha et stabilt hjem med strøm. For et barn kan det være ganske så traumatisk å bli kastet ut fra hjemmet sitt, og/eller få strømmen stengt. Og siden vi lå litt etter med litt husleie og strøm valgte jeg å komme så ajour som mulig med dette. Og hvis noen tviler på det, så kan jeg med glede dokumentere at pengene ble brukt til akkurat det. Jeg hadde en drøm om å ta datteren min med på en helgetur for å komme bort fra hverdagen litt, og gi henne en ferie siden vi har vært hjemme mens vennene hennes har vært på sommerferie, påskeferie, vinterferie og andre turer. Men jeg lot fornuften seire, og prioriterte heller å være nesten ajour med husleie og strøm. Jeg prioriterte å gi henne et litt mer stabilt hjem. Og det skal jeg fortsette med inn i 2018. Selv om vi begge hadde trengt en avbrekk fra en ustanselig strøm med brev med purringer, inkassovarsler og inkassoer, så er det beste jeg kan gjøre å sørge for at vi mister strømmen eller leiligheten. Hun trenger den tryggheten selv om det er kjedelige valg i forhold til en reise der vi kunne kost oss. 

Så lurer sikkert noen på om vi fikk overflod av gaver og telefoner til jul. Det kan jeg med en gang avkrefte. Det eneste vi fikk veldig mye tilbud om var å arve klær. Der fikk vi så mange tilbud at jeg bare måtte takke nei til slutt. Men ellers fikk vi ikke overflod av verken leker, nettbrett eller telefoner. Faktisk fikk vi mindre enn det vi håpet på, og mindre enn vi ble lovet. For ved 3 avtaler dukket aldri giver opp eller tok kontakt igjen. Så etter at jeg hadde takket nei til andre tilbud siden jeg hadde disse avtalene, så mistet jeg muligheten til å få den hjelpen dessverre. Så her er ingen overflod av noe som helst. Men datteren min har fått mye klær, både nytt og pent brukt. Og hun fikk noen fine julegaver som hun virkelig ønsket seg. 

Så da er det på tide og avslutte det siste innlegget mitt for i år og håpe at skepsisen min til 2018 er feil. 2017 var et år der både datteren min og jeg opplevde mange negative og noen positive ting. Og jeg gjorde ting jeg aldri har gjort før. Så vi trer inn i 2018 med håp om en bedre hverdag. 

Og vil du gi oss en hjelpende hånd inn i 2018, så er kontonummeret vårt 9522.06.25762. Vi ville satt stor pris på ihvertfall litt hjelp slik at vi hadde til mat og helt dagligdagse ting som hygieneartikler og slikt fram til uføreutbetalingen fredag 19. januar. Så finner du en 50-lapp eller 100-lapp ekstra på kontoen blir vi veldig takknemlig for litt hjelp inn det nye året. For økonomisk sett blir 2018 minst like tøft økonomisk som 2017 for oss. Så all hjelp mottas med største ydmykhet og takknemlighet.

Og til dere som har lest innleggene mine, følg meg gjerne videre inn i det nye året. Jeg vil fortsette å fortelle hvordan veien blir videre. Forhåpentligvis kan jeg snart fortelle om positive endringer. Kanskje jeg kan skrive om at ting endrer seg i livssituasjonen vår? Det er ihvertfall lov å håpe. Og vi har vært så langt nede at stort sett alt som skjer framover er til det bedre i forhold til det som har vært. Og selv om jeg måtte stenge kommentarfeltet pga negative og trakasserende kommentarer, så blir jeg veldig glad for hyggelige mail. Og har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

Tusen takk til dere som har støttet oss

ET RIKTIG GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE

Ikke lukrativt å be om hjelp

Våknet opp til en epost fra en dame som ville overføre 50 kroner til oss. Men hun var litt skeptisk siden kanskje så veldig mange andre overførte penger til oss og. Jeg svarte høflig at jeg forstod skepsisen hennes, og at jeg kunne ta et screenshot av mobilbanken min. Som sagt så gjort. Deler det samme bildet her på bloggen. De beløpene dere ser er det vi har å leve for fram til uføretrygden blir utbetalt 20 januar (siden 20 januar er på en lørdag kommer den på konto 19 januar). Så det jeg har på konto nå er det jeg har å bruke på mat; transport, hygieneartikler og andre nødvendige ting til datteren min og meg fram til 19 januar. Og enda er ikke alle forfalte regninger betalt. Heldigvis er de 2 viktigste som husleie og strøm betalt, selv om vi heller ikke er 100% ajour med de. 

Men det jeg ville fram til med dette innlegget var at hvis noen tror jeg har blitt rik eller fått overdådig mye penger denne julen, så er beviset her. Drømmen om en helgetur for datteren min er foreløpig skrinlagt, men hvis noen vil bidra til at vi ihvertfall får en fin nyttårsaften er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Ønsker alle en fin fredag, og igjen tusen takk til de som hjalp oss å få en fin julefeiring 

håper og du vil ta deg tid å lese de andre innleggene mine på http://enalenepappa.blogg.no

Årets siste sjanse til å gjøre en god gjerning

Denne julen har vært en emosjonell berg og dalbane. Jeg har blitt trist og såret av sårende og hetsende kommentarer, mail og personer som aldri møtte opp til avtaler, og jeg har blitt ubeskrivelig forbanna av falske meldinger til barnevernet. Men jeg har og blitt rørt og utrolig glad fordi fremmede har villet hjelpe meg å gi datteren min en fin jul. Dessverre er det slik at det ikke bare er julen som er vanskelig for oss. På grunn av vår økonomiske situasjon er alle høytider vanskelige. Nyttårsaften er vanskelig siden vi ikke har råd til godteri til nyttårsbukkene eller kostyme til datteren min. For når vennene hennes har kostymer til flere 100-lapper er det ikke så lett for henne å gå nyttårsbukk utkledd som klovn eller heks med noen gamle filler som pappa har funnet bakerst i skapet. Selv synes jeg at kostymer til flere 100-lapper er er tull, og at det som en gang var koselig og gøy nå har blitt en kommersiell ting der butikkene tjener millioner. Men som barn er det ikke lett å motstå presset. Derfor velger ofte datteren min å stå over slike ting istedet for å gå i noen gamle filler. 

Påsken er heldigvis ikke den verste høytiden økonomisk sett. Det eneste som til tider kan være vanskelig der er når vennene til datteren min viser sine gigantiske påskeegg fylt til randen med godteri, mens datteren min får et lite egg med litt godteri oppi. Og så er jo vi begge litt misunnelige på de som reiser på påskeferie enten på fjellet eller til varmere strøk. Heldigvis er det forskjell på misunnelse og sjalusi. For vi unner dem som har råd til det å reise, men vi skulle så inderlig ønske at vi og kunne det. 

Så har vi 17. Mai. Denne dagen synes jeg det er viktig at barna feirer. Det er ingen andre land som feirer nasjonaldagen slik vi gjør i Norge. Så vi går i tog om morgenen. Men etter dette går vi hjem. For det som sjer etterpå er ikke lenger en feiring av nasjonaldagen vår,  men et pengesluk av overprisede lunkne pølser og varme brus. Lodd til 10 kroner der man kan vinne en vannpistol som i butikken koster 5 kroner, og 50 kroner for p kaste 3 baller på blikkbokser for å kunne vinne en bamse man kan finne til 40 - 50 kroner på butikken. En veldig dårlig deal altså. Så hos oss feires 17. Mai med tog før vi reiser hjem igjen. 

Sommeren, som absolutt ikke er en høytid, men likevel en veldig vanskelig tid økonomisk for oss er alltid et stort problem. På skolen forteller de andre elevene med stor entusiasme hvor de skal reise på ferie mange uker før skolen er ferdig. Og den ene prøver å overgå den andre om hvor fantastisk deres feriemål er. For datteren min er dette en vanskelig tid, siden vi ikke har råd til å reise noen plasser. Vi camper hjemme i stuen og prøver å gjøre så mye som mulig ute av huset når været er bra. Dessverre er det ikke så offer været er bra. Og når skolen begynner igjen etter sommeren er det på an igjen. Da må datteren min høre om alle de fantastiske opplevelsene klassevennenne hennes har hatt på feriene sine, mens hun ikke har noe å fortelle om. Både datteren min og jeg er misunnelig på alle dem som kan reise på fine ferier, men vi unner dem det og. 

Mellom alle disse høytidene og feriene har vi og invitasjoner til fødselsdager. Minst 2 ganger i måneden får datteren min invitasjon til en fødselsdag. Noen feirer med å gå på kino, noen på Peppes pizza, noen leier en idretthall og de som har stort nok hus til det feirer noen ganger hjemme. Men de aller fleste gangene må datteren min takke nei. For hun tør ikke gå så lenge hun ikke har med en gave, og det er veldig sjeldent vi har råd til å avse noen kroner til gave. Og når datteren min har fødselsdag så har vi ikke plass til alle jentene i klassen i vår lille leilighet. Vi har heller ikke råd til å leie noe lokale eller gå på kino eller Peppes pizza. Så datteren min har ikke feiret fødselsdagen sin på lenge. Den eneste feiringen hun har er at hun og jeg kanskje unner oss litt kake eller noe annet godt på ettermiddagen. Og så forsøker jeg å finne en gave til henne som vi har råd til. For meg er dette utrolig tungt hvert eneste år, men for henne har det blitt normalt. 

Den emosjonelle berg og dalbanen jeg har opplevd denne julen har fått meg til å tenke. Jeg har lenge visst at datteren min og jeg ikke kan fortsette å leve slik som dette, og at jeg må gjøre noe. Men på grunn av helsestasjonen min kan jeg ikke være i en vanlig jobb. Men noe må det være som jeg kan gjøre. Derfor spør jeg deg som leser dette om litt hjelp.

Først av alt spør jeg om litt hjelp slik at datteren min og jeg kan feire en fin nyttårsaften. Og kanskje noen vil gi et bidrag slik at jeg etter nyttår kan ta datteren min med på en liten helgetur slik at hun kommer seg bort ifra alt som har med sykdom og andre problemer et par dager.

Og så ber jeg om tips til hva jeg kan gjøre for å forbedre økonomien. Dessverre trenger jeg ikke tips om å søke mer hjelp fra NAV eller andre instanser siden alt det er forsøkt. Og jeg har søkt om støtte fra legater og foreninger uten å lykkes. Jeg tenker mer i form av jobb. En jobb jeg kanskje kan utføre hjemmefra der jeg ikke trenger å jobbe hver dag siden enkelte dager er helsen så dårlig at jeg ikke kan jobbe. Men jeg vil heller ikke drive med noen for for salg eller verving til noe. Jeg tenker mer i form av å utføre en jobb og få lønn for det. Dessverre er det begrensninger på hvor mye jeg ka  tjene før jeg taper penger på det, men det er en eventuell problemstilling jeg vil ta etterhvert.

Så før du starter nyttårsaften med kalkun eller helstekt indrefilet til middag, et glass med Dom perignon eller Cristal i glasset før du tar deg et lite glass Hardy L'Etet eller Remy Martin Louise XIII etter at middagen er ferdig, og før du gjør deg klar til å fyre opp fyrverkeri til 4000 - 5000 kroner. Kanskje du har en 100-lapp eller 2 å avse slik at datteren min og jeg får en fin nyttårsaften. Og kanskje du og har noen gode tips om hva jeg selv kan gjøre for å forbedre økonomien slik at hverdagen til datteren min blir bedre.

Hvis du vil gi et lite bidrag er kontonummeret vårt  9522.06.25762

Håper du og tar deg tid til å lese resten av bloggen min, slik at du får vite mer om datteren min og meg

http://enalenepappa.blogg.no

 

Når voksne lærer barn å mobbe

Jeg er nok ikke en typisk far. Jeg er han stille og beskjedne faren som helst vil ha minst mulig oppmerksomhet. Han som helst ikke har lyst å gå på foreldremøter, og når det skal velges nye foreldre til FAU så ser jeg i gulvet og håper jeg er usynlig. Men jeg vet at andre foreldre i klassen til datteren min snakker om meg. Jeg har selv overhørt samtaler der de ikke visste at jeg kunne høre. Jeg var en "merkelig skrue", "en raring" og en einstøing. En far klarte tilogmed å bruke ordet tulling når han skulle beskrive meg. Jeg har aldri vært annet enn hyggelig mot disse personene, men som sagt så er jeg beskjeden og ikke sier mye. Men jeg synes ikke det gir noen rett til å kalle meg ting. For meg er dette helt ubetydelige ting. For meg kan de gjerne kalle meg ting som er mye verre uten at jeg tar meg nær av det. Men det som plager meg er at dette er foreldre til de datteren min går i klasse med. En gang kom datteren min hjem og fortalte at en jente i klassen hadde sagt at jeg var en tulling, for det hadde faren hennes kalt meg. Tenk deg den følelsen datteren min hadde. Å få vite at en annen pappa kaller hennes pappa tulling. Datteren min kjenner meg som en pappa som liker å tulle, leke, snakke og ha det gøy. Det er meg hun spør når hun lurer på noe og som hun forventer kan alt om alt. Men så kommer en voksen mann og kaller meg tulling. En mann som jeg aldri har gjort noe vondt, og som jeg bare har hilst på et par ganger. Men han har altså degradert pappaen til datteren min til en tulling. Det som gjorde dette enda verre var at dette skjedde bare dager etter at datteren min sin klasse hadde hatt om mobbing. Datteren min og resten av klassen hennes hadde lært at man ikke skal snakke negativt og stygt om andre, og så kommer en far og river ned hele det skjøre korthuset lærerne har bygget opp. Hele klassen har lært at det er lov å være anderledes uten at det er lov å si negative og stygge ting om personen, men jeg som bare er stille og beskjeden er nå altså en tulling. Ikke verdens verste ting å bli kalt, men likevel har ordet en negativ mening. Datteren min ble ihvertfall veldig lei seg , spesielt når de andre barna i klassen synes det var morsomt å kalle pappen hennes tulling. Heldigvis tok lærere og rektor tak i saken og kvelte den raskt, men det ødela nok mye av undervisningen om mobbing. 

Nå er heldigvis ikke dette en nylig hendelse, men skjedde for noen måneder siden. Men fremdeles er jeg han litt rare faren. Og jeg er nok litt anderledes fordi jeg ikke føler at jeg har noen felles interesser med de andre foreldrene i klassen. Jeg har ikke så mye å snakke med dem om, og samtidig så gjør vår økonomiske situasjon at jeg føler meg anderledes. Men når det gjelder datteren min så kan jeg ihvertfall ha korte samtaler med noen av foreldrene i klassen. Så får de heller synes hva de vil om meg når jeg ikke er til stede. Men jeg håper virkelig at de holder meningene sine unna barna. 

Når jeg til jul ba om hjelp til å feire jul for datteren min og meg var min største frykt at det skulle skape problemer for datteren min. Og på et tidspunkt gjorde det det, men heldigvis ble det ordnet opp i fort. Jeg visste jeg tok en sjanse når jeg gjorde det, men likevel tok jeg sjansen, noe jeg ikke angrer på. Men det kostet en del. 

Jeg har alltid vært redd for at datteren min skal bli mobbet eller bli en mobber. Jeg har og fortalt henne viktigheten om å si ifra hvis noen mobber henne, og forsøkt å lære henne å aldri mobbe andre. Og så langt tror jeg det har vært velykket, noe jeg og håper vedvarer. Men det er ikke lett å lære barna slike ting når de hører voksne snakke negativt om andre voksne. Jeg har overhørt andre voksne snakke negativt om lærere mens barna deres har stått ved siden av dem, foreldre som bruker skjellsord om andre voksne mens barna deres kan høre og foreldre som skjeller ut butikkansatte mens barna deres står ved siden av. Hva lærer barnet når de hører at pappa kaller den unge gutten i kassen på Rema1000 idiot og drittunge fordi prisen som kom opp var forskjellig fra den som stod på hyllen varen sto i? Er det virkelig slik vi vil lære våre barn å oppføre seg? 

Hvis vi skal få slutt på at barn mobber hverandre må vi voksne forst gå i oss selv. Vi kan ikke lære barna våre å ikke mobbe andre mens vi selv mobber på det groveste. Barn lærer av foreldrenes oppførsel. 

Hver eneste dag er jeg redd for at noen i klassen til datteren min skal kalle datteren min fattig eller noe slikt. For jeg vet at når noen sier noe slikt lager de fort et kallenavn på henne. Og et slikt kallenavn kan henge ved henne i mange år. Bare forestill deg hvordan det må være å komme på skolen hver eneste dag der alle roper fattig-Lise, fattig-Ole, fattig-Ronny, fattig-Ingrid og så videre. Bare forestill deg hvordan det navnet henger ved videre opp på ungdomskolen og gjerne til videregående. Selv om personen som blir kalt det smiler og later som ingenting, så gjør det like vondt hver gang noen sier det. Og datteren min fortjener ikke å ha et slikt kallenavn bare fordi pappaen hennes er uføretrygdet. Datteren min fortjener bare det beste. Alle barn fortjener bare det beste. Ingen barn fortjener å bli mobbet uansett hva foreldrene tjener eller jobber som.

Men for å få slutt på at barn mobber hverandre så må vi voksne først gå i oss selv og slutte og snakke negativt om hverandre, og slutte og mobbe. Først da kan vi lære barna at mobbing er galt. 

Ta deg gjerne tid til å lese de andre innleggene mine, og del gjerne hvis du ønsker det.

I de andre innleggene mine kan du og lese hvordan du kan hjelpe meg å gi datteren min en litt bedre hverdag

Kontonummeret vårt er 9522.06.25762 hvis du ønsker å gi et bidrag

http://enalenepappa.blogg.no

Når julen er over og alt blir glemt

Da var både julaften og første juledag over for i år. Om en uke er det et nytt år og tilbake til hverdagen. Jeg ser fram til hverdagene samtidig som jeg gruer meg til dem. Det fine med hverdagene er at det ikke er det presset om at alle skal være så glade og lykkelige. Og presset på julegaver og mat er over. Et helt år til neste gang. Men samtidig må jeg si at denne julen har vært fin. Mye bedre enn jeg turte å håpe på. Datteren min har fått både gaver og godteri. Og vi har spist deilig julemiddag. Så disse minnene tar vi med oss inn i det nye året. Vi vil huske denne julen, og menneskene som gjorde den mulig lenge. Dette er mennesker som har fått en spesiell plass i hjertene til datteren min og meg. Men samtidig som vi har disse gode minnene starter nå hverdagens stress og problemer igjen. Der vi ikke lenger kan inne oss varm middag hver dag, der datteren min må takke nei til å komme i venninnens fødselsdagsbesøk fordi vi ikke har råd til gave, datteren min kan ikke være med i akebakken eller skibakken hvis det kommer snø fordi hun ikke har råd til akebrett eller ski og når venninnene vil en tur på kino, trampolinepark og slike ting må hun komme med en unnkyldning fordi vi ikke har råd. Og for meg er det det samme. Legetimer må utsettes, jeg må jakte på tilbud på varer som kan gi oss mest mulig mat for minst mulig penger og jeg må planlegge turene til butikken slik at jeg ikke bruker unødvendig bensin. Tannpinen min blir døyvet med Ibux og paracet siden jeg ikke har råd til å besøke tannlegen, og ting som må repareres hjemme blir fikset med gaffatape og lim. Jeg må hver kveld sitte meg ned å gå gjennom økonomien og prioritere det viktigste og la noen regninger vente. Når strømregningen kommer må jeg utsette den og først betale den fra forrige måned som jeg har fått inkassovarsel på og slike ting. Hver eneste dag balanserer jeg økonomien vår på en knivsegg og må holde tungen being i munnen for at det ikke skal gå galt. Mange tror at jeg som er uføretrygdet lever et godt og avslappet liv. Der tar de feil. Jeg skulle gitt alt for p kunne jobbe og tjene lønnen min. Men istedet er jeg hjemme .er mine helseplager og jobber 100% stilling som alenefar, 100% stilling som kokk og hushjelp og 100% stilling som økonom. Men lønnen er så lav at det ikke går helt rundt. Livet mitt er absolutt ikke avslappende. Men istedet for lønn får jeg kjærlighet og herlige smil fra verdens beste datter. Skolene hennes gjør meg ikke mett, de tar ikke bort verken tannpine eller andre smerter og de betaler ikke regningene. Men smilene hennes gjør livet mitt verdt å leve. De gjør hverdagene mine meningsfylte og viktige. Jeg skal oppdra en jente som en dag skal vise at selv om faren hennes ikke duger til mye, så klarte hun å bli noe stort. Jeg skal oppdra en jente med et stort hjerte som stiller opp for andre når de trenger hjelp, slik andre stilte opp for oss denne julen. Jeg skal oppdra en jente som trosset sykdom og smerter og ble så mye mer enn forutsetningene hennes tilsa. Og jeg skal være stolt av henne hver eneste dag. 

Denne julen har gitt min datter og meg så utrolig mange gode minner. Vi ble aldri rik av det vi fikk av hjelp, men det var heller aldri målet. Vi fikk aldri overflod av noe, men heller mindre enn det vi ble lovet. Men likevel er vi så utrolig takknemlig for det vi har fått. Datteren min har masse fine klær, både nytt og brukt. Og vi har feiret en fin jul. 

Men nå er julen over, og vi og andre i samme situasjon som oss vil bli glemt. Nå er vi bare de personene som bruker lang tid i kassen på butikken fordi vi må ligge tilbake varer siden vi ikke har nok penger, de personene som alltid må si nei når vi blir spurt om å delta på noe siden vi ikke har råd, og datteren min vil være hun som aldri kommer i fødselsdagsbesøk og aldri feirer sin egen fødselsdag siden vi ikke har råd. Nå vil vi være de som ikke feirer nyttårsaften fordi datteren min ikke har råd til kostyme, og vi ikke har råd til godteri til nyttårsbukkene. Nå vil vi være glemt helt fram til neste jul. 

Jeg har fremdeles en drøm om å ta datteren min med på en tur. En tur bort fra hverdagen for å glemme sykdom og dårlig økonomi for noen dager. Siden hun om sommeren må høre om vennene som reiser til syden eller eksotiske og spennende steder mens hun er hjemme, hadde det betydd mye å gi henne en liten tur. Så hvis du vil gi et bidrag til det er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Og en liten bønn til dere alle der ute. Ikke la oss og andre i vår situasjon være glemt helt til neste jul. Vet du om noen som sliter med å få endene til å møtes, så gi en bærepose med mat, eller la dem arve klær som dere ikke lenger bruker. Og hvis du er usikker på hvordan vedkommende vil oppfatte det, kan du jo forsøke å gi det anonymt.

Ikke la oss være glemt helt til neste jul. 

 

Årets julemirakel

Endelig er dagen her. Endelig er det julaften. For litt mer enn en måned siden hadde jeg bare negative tanker om denne dagen. Jeg fryktet denne dagen. Ikke fordi den er skremmende, men jeg fryktet hvordan datteren min ville ha det med tanke på vår økonomiske situasjon. Men takket være fremmede mennesker gleder jeg meg faktisk til min datter står opp. Jeg gleder meg til å se smilet hennes når hun får gaver og julegodt. Hun får en jul hun vil huske. Disse menneskene som har hjulpet meg har virkelig utført et julemirakel. Jeg kan ikke finne ord for hvor takknemlig jeg er. Jeg skulle ønske hver og en av dere kunne få se ansiktet til datteren min når hun står opp i dag. Det herlige smilet hennes. Og det vil bli enda større i kveld når hun får åpne gaver. Datteren min og jeg kommer til å få en fin julaften.

Dessverre kom det noen skår i gleden i går, på lille julaften. Jeg skal ikke la dette ødelegge julen for oss, men jeg hadde i dag 3 avtaler. 2 av dem var planlagt for omtrent 3 uker siden. Ingen av disse personene tok kontakt, og svarte heller ikke når jeg forsøkte å ta kontakt. Dette var mat, godteri og annet jeg hadde regnet med. I tillegg var jeg lovet en brukt iPhone til datteren min. På grunn av dette har jeg takket nei til andre telefoner. Så jeg hadde gledet meg veldig til å gi datteren min en iPhone under juletreet i dag. Men dessverre gikk den drømmen i vasken. Dette synes jeg var veldig trist, men samtidig kan det være mange grunner til at ingen av møtene ble noe av. Det kan være sykdom, uforutsette hendelser og slike ting. Mye kan skje, og de aller fleste har det veldig travelt før jul. Så jeg bærer ikke nag til noen av dem. Jeg synes bare det var veldig trist.

Som jeg har skrevet tidligere, så håper jeg å kunne ta datteren min med på en tur i januar slik at hun kommer seg unna hverdagen litt. Siden hun har tilbragt lange perioder på sykehus, og nå ligger etter med skolen fortjener hun et lite avbrekk. Vi har heller ikke vært på sommerferie på veldig lenge. Så hvis du vil gi et lite bidrag slik at datteren min også får en fin romjul og kanskje en mulighet til en helgetur i januar er kontonummeret vårt 9522.06.25762

 

Ønsker dere alle en fantastisk kveld. Håper alle får en fredelig jul.

Ta vare på hverandre, og dem som ikke har det så bra. 

Oppfordrer og alle voksne til å være måteholden med alkohol hvis julen feires med barn. Julaften er barnas høytidsdag, og da skal de ha det fint. Og barn har det best sammen med edru voksne.

Dagen før den store kvelden

For litt over en måned siden satt jeg akkurat på samme plass som jeg sitter nå. Jeg var fortvilet og oppgitt. Tidligere på dagen hadde datteren min begynt å snakke om julen og nyttårsaften. Hun visste at mulighetene våre var begrenset på grunn av økonomien, men hun lurte likevel på om vi skulle noe spesielt. Og jo mer hun spurte om og fortalte, jo mer kjente jeg den dårlige samvittigheten. Den følelsen som kommer når du føler at du virkelig svikter barnet ditt. For med en allerede veldig vanskelig økonomi visste jeg at jeg på ingen måte kunne kjøpe hverken julegave, julemat, julegodteri eller noe som helst annet som trengs for å feire jul. En følelse av panikk kom sigende, og jeg prøvde å tenke på alle muligheter som kunne gjøre det mulig for meg å gi datteren min det hun ønsket seg, nemlig en julefeiring slik som vennene hennes skal ha. Etter mye tenking fram og tilbake husket jeg en reportasje fra julen i fjor om en far som la ut en annonse på finn.no der han ba om økonomisk hjelp til å feire jul. Denne faren fikk visst overflod av hjelp. Jeg bestemte meg for å forsøke det samme, men når jeg forsøkte å ligge ut en lignende annonse på finn.no ble den først avvist. Derfor måtte jeg tenke nytt. Jeg hadde jo hørt om bloggere, så hvorfor ikke prøve å skrive en blogg om hvordan datteren min og jeg har det. Og plutselig satt jeg og skrev mitt første innlegg. De første dagene hadde jeg bare et par visninger, men så begynte det å ta seg opp. Og etterhvert som det ble flere lesere begynte og de negative og ufine mailene å komme. I begynnelsen tok jeg nær av de, men etterhvert klarte jeg å overse de. Ihvertfall mesteparten av de. Men dessverre uteble den store hjelpen. Jeg fikk litt positive meldinger om at jeg var tøff som skrev bloggen, men det var ingen overflod av personer som ville hjelpe eller si noe positivt. Mesteparten av mailene var negative. Men så kom det en mail fra en som ville gi bort klær til datteren min. Pent brukte klær. Og jenter trenger alltid klær. Og det kom mange henvendelser om å arve klær. Til slutt måtte jeg takke nei. Datteren min ville aldri hatt tid eller mulighet til å bruke alle klærne hvis jeg hadde takket ja til alt. Etterhvert kom det og henvendelser fra personer som ville gi datteren min en gave. Alt fra helt små, enkle gaver som en neglelakk eller hårpynt til gaver litt mer opp i prisklasse. Det som da skjedde var at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ta i mot mer enn datteren min trengte, så jeg begynte å takke nei, og forklarte at jeg allerede fått hjelp. Men feilen jeg gjorde var å takke nei før jeg hadde mottatt gaven. For en del av henvendelsene der personer sa de skulle sende noe ble aldri noe av. Jeg mottok aldri noe, og når jeg forsøkte å kontakte personen igjen fikk jeg aldri noe svar. Dermed gikk jeg glipp av hjelp fordi jeg takket nei for tidlig. 

Så en dag fikk jeg en henvendelse fra en som ville gi meg en sum penger. Jeg ble overrasket, men takket ja. Siden jeg ikke har vipps pga for gammel telefon bestemte jeg meg for å opprette en spleis etter tips fra en som leste bloggen min. Og jeg fikk inn en liten sum penger via spleisen. Den ble avsluttet for 4 dager siden, men dessverre kom ikke pengene inn på konto nå før jul, så de kommer nok i romjulen. Så kom dagen da en dame ville gi meg 100 kroner. Men hun ville ikke bare gi meg det, hun ville og at jeg skulle forsøke å få samlet inn nok penger til en tur for datteren min etter at jul og nyttår er over. Dessverre er julen over nå, og de fleste har nok med seg selv. Men siden flere personer har kontaktet meg og bedt meg fortsette å be om hjelp til å gi datteren min et bedre liv, så vil jeg prøve litt til. Så hvis noen har en 100 lapp eller 2 å avse tar vi fortsatt i mot litt hjelp. Hvis mange nok har det kan kanskje datteren min få en fin tur og et etterlengtet avbrekk fra hverdagen. En hverdag fylt av bekymringer for sykdom og dårlig økonomi. Jeg ligger derfor ut kontonummeret mitt nederst i innlegget hvis noen fremdeles vil hjelpe. Og hvis noen vil hjelpe, men ønsker dokumentasjon, så er jeg fremdeles villig til å dokumentere situasjonen vår. Økonomien vår er utrolig dårlig, og vil bli minst like dårlig i 2018. Ikke bare har vi veldig lite igjen til livsopphold etter at faste utgifter er betalt, men vi sliter til og med med å ha råd til varm og sunn middag hver dag. Det er slik hverdagen vår er, og slik vil den fortsette å være. Og dessverre er det mange som er i samme situasjon som oss, og noen har det til og med enda verre

Jeg vil samtidig si tusen takk til de som allerede har hjulpet oss. Dere har gjort det mulig for datteren min å få julegaver, julemiddag, juletre og julegodteri. Hun gleder seg virkelig til julaften nå, og det før hun vet at hun vil få julegaver. Så de som allerede har hjulpet oss har forandret julen fullstendig for datteren min. Hun er en jente som virkelig fortjener noe ekstra. Hun holder ut meg en far med dårlig økonomi samtidig som hun kjemper mot smerter og andre problemer nesten daglig. likevel har hun håp og drømmer, og prøver å være positiv hver eneste dag.

Hvis du vil gi et bidrag til datteren min og meg er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Ønsker dere alle en fredfull julefeiring. Og husk å ta vare på hverandre

God jul

Da har jeg møtt barnevernet

Møtet med barnevernet tok nesten 2 timer. 2 slitsomme og lange timer. Jeg alene mot saksbehandler og avdelingsleder. Det var ingen hyggelig situasjon, men jeg holdt meg rolig under hele møtet selv om beskyldningene haglet mot meg. Men som alle andre må og barnevernet holde seg til lovverket, og ifølge loven har jeg ikke gjort noe galt. Det er ikke ulovlig å ha dårlig økonomi. Så barnevernet har ingenting å utsette på meg. Saken er derfor ferdigbehandlet og avsluttet. 

De som sendte disse bekymringsmeldingene er nok litt skuffet, men nå har jeg bevist at jeg ikke er en dårlig far, jeg har bare dårlig økonomi. Og jeg forsøkte å gjøre noe med det ved å be om hjelp. Så alt i alt er jeg kanskje en god far som ikke lenger har stolthet. Men det betyr ingenting. Jeg skal feire jul med datteren. Vi skal spise julemiddag sammen og kose oss. 

Så mens resten av landet nå løper rundt og shopper er jeg hjemme og føler meg 10 kilo lettere. En stor byrde er fjernet fra skuldrene mine. 

Tusen takk til dere som har sendt meg mail med lykkeønskninger. Det er godt å vite at noen "heiet" på oss.

Nå skal jeg bare nyte det litt. Men jeg skal skrive mer for dem som er interessert. 

Nå er jeg bare utrolig glad.

Hvis du ønsker å gi et bidrag slik at jeg kan gjøre julen og romjulen fin for datteren min, har vi kontonummer  9522.06.25762

 

Barnevern og julefeiring

Da var dagen her. Joda, det er den store handledagen og. Glade mennesker i julestemning skal tråle kjøpesentre og butikker på jakt etter den perfekte julegaven. Kortene skal trekkes til de gløder. Men mens de fleste andre gjør det skal jeg sitte på møte med barnevernet. bare 2 dager før julaften skal jeg sitte skolerett og høre en eller 2 saksbehandlere fortelle meg at de har mottatt bekymringsmeldinger på meg. Meldinger om at jeg er en dårlig far fra personer som aldri har møtt meg meg. Personer som ikke vet noe om hvem jeg er og hva jeg gjør for datteren min. Jeg skal møte opp på kontoret til barnevernstjenesten uten å vite resultatet. Kanskje jeg i verst tenkelige scenario må feire julen alene? Eller kanskje jeg må leve med en undersøkelsessak fra barnevernet i flere måneder? Eller kanskje jeg er heldig og faktisk møter personer med forståelse for min situasjon som forstår at bekymringsmeldingene er grunnløse, og derfor blir saken avsluttet? Jeg vet rett og slett ikke hvordan resten av denne dagen blir. Men det jeg vet er at datteren min er det viktigste i livet mitt. Jeg ofrer hva som helst for henne. Jeg har allerede ofret all stolthet med å skrive denne bloggen, bare for å gi datteren min en litt bedre jul. Jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre datteren min glad på julaften fordi jeg mener at alle barn skal være glad på julaften. Men siden jeg gjorde det har jeg blitt straffet med bekymringsmeldinger til barnevernet, flere titalls ufine, ubehagelige og truende mail og en pakke med en lapp der jeg blir bedt om å brenne en viss plass. Denne natten ble veldig kort. Jeg våknet klokken 03.35 og fikk ikke sove igjen. Jeg bare gruer meg til møtet i dag. Men jeg skal møte på kontoret i god tid og være høflig og imøtekommende. Jeg skal vise dem at jeg ikke er en dårlig far.

Dere som leser dette kjenner meg ikke. Men jeg vil fortelle litt om meg selv. Jeg bryter selvfølgelig janteloven, men det får heller være. Jeg har som de fleste andre gjort feil i livet mitt. Mange feil. Men jeg har aldri med vitende vilje vært slem mot en annen person. Jeg er faktisk en ganske ok fyr. Jeg bryr meg om andre, kjente og ukjente. Jeg liker å hjelpe andre uten å forlange noe tilbake, og når jeg hadde tid til å ha venner stilte jeg opp. Men når jeg måtte bruke all tid på min datter gav jeg slipp på alt annet for å bruke all tid på å gjøre datteren min sitt liv så godt som mulig. Men på grunn av økonomien føler jeg ofte at jeg svikter henne. For det er ikke bare nå i julen vi sliter økonomisk. Datteren min kan ikke alltid gå i fødselsdagsbesøk og slike ting fordi vi ikke har råd til gave. Vi feirer 17 mai med å gå i tog på skolen, men går hjem etterpå fordi vi ikke har råd til å være med på de andre tingene som koster penger. Datteren min har ikke fått feiret fødselsdagen sin hvert år fordi vi ikke har hatt råd. Og mens de andre i klassen har fin gymbager har datteren min sine gymklær i en bærepose fra Rema 1000. Og mens vennene hennes reiser på ferie til utlandet lager vi telt av tepper i stuen og later som vi er på ferie. Dette er bare eksempler på hvordan livet vårt er. Men vi har hverandre, og datteren min klager nesten aldri, selv om hun har god grunn til å klage. Jeg tror hun forstår at jeg gjør alt jeg kan for henne. Jeg håper ihvertfall det. Men jeg er ingen superpappa. Jeg gjør bare det de aller fleste andre pappaer ville gjort i min situasjon. 

Jeg har aldri bedt noen synes jeg er en fantastisk pappa, for det er jeg ikke. Tvert i mot. Men jeg gjør så godt jeg kan med de få resursene jeg har. Jeg gjør alt jeg kan for at datteren min skal ha en så fin barndom som mulig.  Derfor svelget jeg all stolthet og ba om hjelp her. Jeg ville bare gi henne en fin jul og romjul før hverdagen startet igjen i januar. Og så lenge møtet hos barnevernet går bra i dag, så skal vi få en fin julefeiring. Så tar vi januar når den kommer. Men hvis noen fremdeles vil gi et bidrag vil jeg være utrolig takknemlig. For jeg har en drøm om å ta datteren min med på en liten tur bort fra virkeligheten i januar. En tur med danskebåten eller en weekend i en annen by der vi kan vindusshoppe og drømme oss litt bort. Datteren min fortjener virkelig en slik opplevelse. 

Hvis du ønsker å gi et bidrag er kontonummeret vårt  9522.06.25762

Tusen takk for at du leser bloggen min. Jeg vil etter møtet med barnevernet skrive et nytt innlegg og fortelle hvordan det gikk. 

Ønsker alle en fin fredag bitte lille julaften. 

Kvelden før den store dagen

Da var kvelden før den store dagen her. Kvelden før den store handledagen før jul. I fjor handlet nordmenn for nesten 60.000.000.000 kroner. 60 milliarder kroner. På en dag!!!! Det er mye penger det.

Men selv om jeg ikke kan ta del i denne kjøpefesten, så unner jeg dem som kan det. Å kjøpe gaver til andre er en god følelse. Og enda bedre er det å se noen åpne gavene man har kjøpt. Jeg husker hvor godt det var å gå i butikker rett før jul når jeg var liten. Vi kjøpte gaver, drakk kakao og kjøpte enda mer gaver. Og kvelden avsluttet vi med å gå på en restaurant og spise middag. Det er gode minner. 

For mange som er i samme situasjon som meg kan det være tungt å se og høre om alle som løper fra butikk til butikk for å kjøpe ferdig alle gavene. Tungt fordi de også vil ta del i opplevelsen. Julen har så mange elementer i seg, og handlingen av julegaver er en av dem. Men mange kan ikke ta del i den. 

Så i år håper jeg at du som leser dette kanskje også vil gjøre noe fint for noen som sliter økonomisk i julen. Kjøp en gave, eller avse en hundrelapp eller 2. For mange vil små ting bety mye. La oss gjøre Norge til et varmt samfunn der vi bryr oss om hverandre igjen. 

Jeg har i bloggen min bedt om hjelp til å gi datteren min en bedre jul. Vil du gi et bidrag til meg slik at datteren min får en fin jul og romjul, så har jeg kontonummer 9522.06.25762. Eller kanskje du vil gjøre noe fint for noen som bor i nærheten av deg? Da finner du flere andre som sliter økonomisk på finn.no. 

Ønsker uansett alle en velsignet julehelg og fredelig høytid. 

Og husk å ta vare på hverandre og dem som ikke har det så bra

Håper du og vil lese julefortellingen min som du finner her: http://enalenepappa.blogg.no/1510626432_julens_viktigste_julekalender__en_sann_julekalenderhistorie_i_24_deler.html

Jævla snytler?

For omtrent 2 uker siden fikk jeg en mail fra en som ville kjøpe en julegave til datteren min. Personen presenterte seg med fullt navn og virket veldig høflig. Etter å ha sjekket at det var en reell person gav jeg navn og adresse. Så ble det stille. Jeg hørte ikke noe mer om dette, så jeg lurte på om personen hadde glemt oss. Ikke ville jeg mase heller. Det kunne jo hende personen var opptatt med viktigere ting. Men det personen skulle kjøpe i julegave til datteren min var noe hun virkelig ville blitt overrasket og begeistret for. 

Så i går (onsdag 20.12) kom det plutselig en hentelapp i posten, Jeg hentet pakken på postkontoret og gjemte den unna til datteren min sov. Så kom kvelden og jeg var alene. Jeg tok fram pakken og satte meg ned for å åpne den. Avsender på pakken var fornavnet på personen som jeg hadde kommunisert med. Først drar jeg ut en hel del avispapir. Så et par tomme sammenpressede poser og så enda mer avispapir. Og enda mer avispapir. Det var bare disse posene og avispapir i pakken. Jeg ble først skuffet og trodde personen kanskje hadde vært så uheldig å glemme å ligge gaven oppi pakken. Men jeg endret fort mening. For når jeg sjekket posene la jeg merke til at det lå et ark inni ene posen. Jeg tok ut arket og ble rett og slett fysisk dårlig. Ligger ved bilde av arket under her.

Jeg kan ikke forstå at noen kan være så onde. Hvis man ikke vil hjelpe så trenger man ihvertfall ikke å såre noen. Hvis det jeg skriver plager noen, så er det bare å la være å lese. Dette såret veldig. Jeg tør ikke engang tenke tanken på hvordan datteren min hadde tatt det hvis hun hadde sett lappen. Og hvem gidder å bruke tid og penger på å lage en slik pakke? Og hvem gidder å betale over 100 kroner på å sende en slik pakke? Har vanskelig for å tro at en vanlig frisk person vil gjøre noe slikt. Dette er bare ren ondskap.

Hvis noen der ute ønsker å gi et bidrag slik at datteren min får en fin jul er Kontonummeret vårt  9522.06.25762

Siste del av julefortellingen

Her er avslutningen på julefortellingen min. Fikk ikke fullført i samme innlegg som fra del 1 til 20

Hvis du tidligere ikke har begynnelsen julefortellingen min anbefaler jeg at du leser den først. Du finner den her;  http://enalenepappa.blogg.no/1510626432_julens_viktigste_julekalender__en_sann_julekalenderhistorie_i_24_deler.html

 

Onsdag 20 desember

Thea våknet tidlig i dag. Rommet var så kaldt at hun gruet seg til å stå opp. Og hun var usikker på om hun ville stå opp. For i dag var siste skoledag før juleferien. Det var i dag de skulle spise godteri og drikke brus på skolen. De skulle se film og så skulle de i gymsalen og synge julesanger. Thea hadde gledet seg til denne dagen helt siden skolen begynte etter sommeren. Men hun visste hva som kom til skje hvis hun gikk på skolen i dag. Thomas kom til å mobbe henne og forlange penger for genseren. Og ikke hadde hun brus eller godteri heller. Nei, hun kunne ikke gå på skolen i dag. Mens hun lå og tenkte på dette kom pappa inn på rommet hennes. Han hadde dekket på frokostbordet og ba henne gjøre seg klar. Pappa virket litt rar. Han smilte samtidig som han virket litt sint. Thea utnyttet varmen som kom inn på rommet når pappa hadde åpnet døren og skyndte seg opp av sengen og kledde på seg. Når hun kom inn på kjøkkenet lå det en bærepose med noe oppi på stolen hennes, og pappa hadde skrevet tallet 20 med tusj. Han smilte lurt og sa at hun i dag skulle få resten av julekalenderen sin. Så det hun fikk i dag var for i dag og de andre dagene fram til julaften. Thea åpnet posen og så en julebrus, en pose popcorn og en sjokolade. Hun så spørrende på pappa. Han visste jo at hun ikke kunne gå på skolen. Men før hun fikk sagt noe fortalte pappa at han skulle være med henne på skolen i dag. Han visste hvor mye hun hadde gledet seg til denne dagen. Så i går kveld hadde han bestemt at han skulle være med henne. Så fikk rektor og lærere si hva de ville. Thea skulle uansett kose seg siste skoledag før juleferien. Thea spiste frokost og gjorde seg klar. Hun var utrolig glad for at pappa gjorde dette for henne, men samtidig virket det litt rart. Pappa som var vanligvis var så stille og beskjeden virket bestemt og selvsikker i dag.

Etter 4 timer på skolen kom de hjem igjen. Thea hadde hatt en fin dag på skolen. Pappa hadde funnet seg en stol og sittet lydløst bakerst i klasserommet hele tiden mens de var der. Og mens de var i gymsalen hadde han stått bakerst og passet på at Thea hadde det bra. Ikke en gang Thomas hadde turte å si noe til henne. Før de gikk hjem hadde pappa gått bort til rektor og gitt beskjed om at dette kom han til å gjøre helt fram til skolen ordnet opp i problemene med mobbingen av Thea. Han hadde sagt det på en slik måte at rektor nesten virket redd. Thea hadde aldri sett pappa slik. Hun var stolt. Resten av dagen satt de hjemme og koste seg.

Når Thea la seg leste pappa for henne. Thea sovnet før han var ferdig å lese.

Torsdag 21 desember

Thea våknet av lyder fra kjøkkenet. Hun hørte at det ble dekket på bordet. Og det var julemusikk. Hun skyndte seg opp av sengen og fikk kledd på seg. På kjøkkenet stod pappa og kjærte brød mens han hadde radioen høyt på. Han var i godt humør. De satt seg ned og spiste frokost. Mens de spiste fortalte pappa at selv om de ikke hadde råd til å gjøre alt de ville, så var det ting som var gratis. Og i dag skulle de gjøre "juleting" sammen og kose seg. Etter frokost gjorde de seg klar og kjørte. De besøkte 2 forskjellige kjøpesentre der Thea fikk besøke nissen og delta på juleverksted. Hun fikk lage julepynt, støpe lys, male julekuler og masse andre ting. Så reiste de inn til sentrum og fikk sett på en nisseforestilling i et kjøpesentervindu. Thea hadde ikke hatt det så gøy på lenge. Når det begynte å bli mørkt ute satt de seg i bilen for å kjøre hjem. Men istedet for å kjøre hjem stoppet de utenfor en pizzarestaurant. Når de kom inn ba pappa Thea sitte seg med et bord. Så gikk pappa bort til disken og snakket med mannen som stod der. Det så ut som pappa kjente han. De snakket litt sammen før pappa kom tilbake med 2 cola. 10 minutter senere kom mannen bort til dem med en stor pizza. Han så på Thea og smilte. Thea og pappa koste seg med pizzaen. Så tok de med seg restene og kjørte hjem. 

Om kvelden koste de seg med Alene hjemme-filmen. Thea elsket den filmen. Når Thea la seg leste pappa for henne. Før hun sovnet lå Thea og tenkte over hvor fin denne dagen hadde vært.

Fredag 22 desember

Når Thea våknet lå hun en stund i sengen og lurte på hva hun skulle gjøre i dag. Hun visste at de ikke hadde råd til å gjøre det de gjorde i går. Pappa hadde sett bekymret på bensinmåleren i bilen på vei hjem. Mens hun lå der hørte hun at pappa stod opp. Like etterpå hørte hun at han begynte å dekke på frokostbordet. Thea fortet seg ut av sengen og kledde på seg. Så gikk hun ut på kjøkkenet. Når pappa var ferdig å dekke på spiste de frokost. Pappa sa at i dag kunne Thea gå ut og være med vennene sine. Han skulle vaske leiligheten slik at den ihvertfall var klar til jul. Og han skulle en liten tur ut. Og Thea kunne ikke være med siden det var en overraskelse til i kveld. 

Etter frokost kledde Thea på seg og gikk ut. Hun var ute hele dagen, helt til det begynte å bli mørkt. Og når hun kom inn døren ropte pappa at hun ikke måtte komme inn i stuen enda. Hun ventet omtrent 5 minutter på rommet sitt før pappa hentet henne. Mens de nærmet seg stuen fortalte pappa at han skulle ønske han kunne gjøre mer, men at han ihvertfall hadde gjort litt for å lage litt julestemning i leiligheten. Da Thea kom inn i stuen stod det et lite juletre der. Det var ikke så mye høyere enn Thea, men det var fint. Og på stuebordet lå den en bærepose med litt julekuler og noe annen julepynt. De pyntet treet sammen, og selv om de ikke hadde lys på treet var det det fineste juletreet Thea hadde sett. Resten av kvelden koste de seg med julefilmer på tv. Når Thea la seg leste pappa for henne. 

Lørdag 23 desember

Thea våknet og visste med en gang at i dag var lille julaften. I kveld skulle hun og pappa sitte og se på tv kl 21 og le av Grevinnen og hovmesteren. Pappa bare måtte se det. .Hun ville prøve å overraske pappa i dag med å lage frokost til ham. Hun fortet seg opp og kledde på seg. Så gikk hun ut på kjøkkenet og dekket frokostbordet. Så gikk hun inn og vekket pappa. Han ble både overrasket og glad, Han sa at dette var den beste frokosten han hadde spist. Når de var ferdig å spise gikk Thea inn på rommet sitt. Hun visste at pappa ikke kunne gi henne penger så hun kunne kjøpe julegave til han, så hun ville prøve å lage noe til han. Resten av dagen lå Thea på rommet og tegnet og limte. 

Om kvelden gjorde de klar julemiddagen sammen. Thea fikk lov til å ligge pinnekjøttet i vann. Og når klokken nærmet seg 21 satt de seg foran tv. Som året før satt pappa og lo like mye mens han så på Grevinnen og hovmesteren. Etterpå så de en julefilm. Og når Thea la seg leste pappa for henne. Etterpå lå Thea lenge og tenkte på morgendagen. Hun hadde så lyst å gjøre noe spesielt for pappa. Hun skulle ønske han kunne få verdens fineste julegave. Men alt hun kunne gi ham var noe hun hadde laget av papir. Hun følte seg trist. 

Søndag 24 desember - Julaften

Thea våknet brått. Det er julaften, tenkte hun. Siden hun og pappa hadde dårlig råd visste hun ikke hvordan denne dagen kom til å bli. Men hun visste helt sikkert at hun ikke klarte å ligge i sengen lenger. Hun måtte inn i stuen.  Før pappa hadde sagt god natt i går hadde han smilt lurt og sagt at man vet aldri hva som skjer på julaften. Kanskje nissen kom på besøk, hadde han sagt og smilt. Hun nærmest hoppet ut av sengen og kledde på seg før hun gikk inn i stuen. Alt så likt ut som i går kveld. Eller nesten alt. For på veggen hang det en rød sokk. Den hadde ikke vært der i går. Thea gikk bort og tok den ned. Det hang en lapp på den; "Til Thea. Tusen takk for at du er så snill med pappaen din. Du er verdens beste datter. God jul. Hilsen Julenissen". Thea så at det var pappa sin håndskrift, men det gjorde ingenting. Oppi sokken var det en marsipanpølse, et kinderegg og en eske med saltpastiller. Hun gikk inn og gav pappa en klem og sa han måtte stå opp. 5 minutter senere kom han inn i stuen. Der satt Thea og så på tegnefilmer. Pappa gikk bort på kjøkkenet og begynte å dekke på. Så tok han fram stekepannen og stekte eggerøre. Og i en liten boks i kjøleskapet hadde pappa gjemt unna litt røkt laks, skinke og ribberull. De satte seg ned og spiste den beste frokosten Thea noen gang hadde spist. Det var akkurat nok laks og eggerøre til at de fikk en skive hver. Etter frokost satt Thea seg tilbake foran tv mens pappa ryddet kjøkkenet. Mens hun satt der så hun at det lå 2 gaver under juletreet. De hadde hun ikke sett tidligere. Hun lurte på hvem de var til. Pappa kom bort og satte seg ved siden av henne. Han la merke til at hun hadde sett gavene og sa hun kunne få kjenne på de. Men hun fikk ikke åpne de før etter middag. Thea var overasket at begge var til henne. Hun kjente på de, men klarte ikke gjette hva det var. Hun satte seg tilbake og så på mer tegnefilm mens hun spiste litt av godteriet fra julesokken. Etter en stund gikk pappa tilbake på kjøkkenet og ordnet til pinnekjøttet sli at de ikke trengte å spise så sent. 

Når klokken ble 13 gikk pappa tilbake på kjøkkenet og laget grøt til dem. Og etter å ha spist grøt satt de seg tilbake foran tven. Nå begynte hele leiligheten å lukte pinnekjøtt. Thea gledet seg til middag selv om hun var mett etter å ha spist grøt.

Klokken 16.30 dekket de middagsbordet sammen. De hadde ikke juleduk eller noe dekorasjon å ha på bordet, men det ble litt julestemning likevel siden de hadde røde servietter. Klokken 17 satte de seg ned og spiste pinnekjøtt. De brukte lang tid på å spise middag, og selv om det ikke var så mye pinnekjøtt som de håpet på ble de mett.

Etter middagen satt de seg i sofaen. Pappa satte en skål med popcorn på bordet, og hentet en 1,5 liter med julebrus. Så ba han Thea hente gavene sine under treet. Thea fortet seg og tok gavene med bort i sofaen. Så åpnet hun den minste ført. En hodelykt. Thea elsket den. Hun lurte veldig på hvor pappa hadde fått kjøpt den, men ville ikke spørre. Så åpnet hun den litt større gaven. Det var et brettspill kalt villkatten. Thea elsket det spillet. Hun kastet seg rundt halsen på pappa og gav ham en lang klem. Da kom plutselig Thea på at hun hadde en gave til pappa. hun løp inn på rommet sitt og hentet den. Etter at pappa hadde åpnet den ble han så glad at han fikk tårer i øynene. Han klemte Thea lenge. Han synes det Thea hadde laget var utrolig fint. 

Resten av julaften så de på tv, spilte villkatten og spiste popcorn og drakk julebrus. Thea visste at vennene hennes fikk mye mer gaver enn henne, men hun brydde seg ikke. Nå var det julaften og juleferie. Når juleferien var over ville nok alt gå tilbake til normalen med mobbing fra Thomas og rektor som ikke brydde seg. Men nå ville bare Thea kose seg. Thea håpet at neste jul vill bli anderledes.

 

Håper du vil bidra med et lite beløp for å hjelpe meg til å ikke la datteren min få en slik jul en gang til

Kontonummeret vårt er 9522.06.25762

GOD JUL


Hvorfor sparke en som allerede ligger nede?

At det kan være vanskelig å forestille seg min og andre som er i samme økonomiske situasjon kan jeg godt forstå. At vi er mange som sliter økonomisk i rike Norge er jo egentlig uforståelig. Men selv om man ikke forstår situasjonen til meg og andre som sliter, så trenger man absolutt ikke trykke oss lenger ned i driten. Å mobbe, trakassere og true er absolutt ikke noe som gjør situasjonen bedre. Det er ubehagelig. Og nesten hver eneste dag for jeg meldinger med negativt innhold. Noen liker å trekke fram at jeg skrev at jeg pga knust skjerm på mobiltelefonen får kutt i fingertuppene. Så da spør de om jeg er livstruende skadet, om jeg må på sykehus og slike ting. Noen sier jeg er uegnet som far, at jeg er en barnemishandler, en svindler, et dårlig menneske og slike ting. Og så har vi dem som prøver å stanse spleiser min, få annonsen på finn fjernet og slike ting. Og noen både mobber, trakassere og truer. I kveld (lørdag kveld) mottok jeg flere mail fra en person som mobbet, trakassere og truet. Han måtte som mange andre spørre om fingertuppene mine, og så kom påstand om at jeg var en svindler, at jeg utnyttet situasjonen med datteren min og andre usakligheter. Og så kom truslene. Personen skulle rapportere meg til spleis og finn. Han skulle få stengt annonsen min og spleis.  Bare fordi personen hadde gjort opp sin mening om meg. Jeg er en av de få som faktisk tilbyr meg å dokumentere situasjonen min. Og jeg har faktisk ikke mottatt overflod av hjelp. Jeg vet om personer som har mottatt mye hjelp ved å slette annonsen på finn for så å ligge ut en ny med anderledes tekst. Jeg spiller med åpne kort og tilbyr dokumentasjon. Og personen i dag påstår at jeg har mottatt overflod av iPhone. Jeg har en avtale om 1 iPhone av eldre modell. Det er det eneste. Jeg bruker ikke iPhone. Jeg håper noen har en brukt men litt nyere modell Android telefon som de vil selge veldig billig til meg. Men om ingen andre har det så vet jeg uansett at datteren min kommer til å bli fornøyd denne julen. Det er bare så utrolig sårende når personer prøver å ødelegge for andre. Slik som denne personen som prøver å grave meg og min datter enda lenger ned i driten. Ligger ut et par skjermdump av mail jeg mottok i kveld, men fjerner avsenders navn for å ikke henge ut noen.

Ønsker alle en fortsatt fin førjulstid, og håper alle kan være litt mer snille mot hverandre.

Ønsker du å hjelpe datteren min og meg til å få en bedre jul har vi kontonummer 9522.06.25762

Les gjerne julehistorien min her; http://enalenepappa.blogg.no/1510626432_julens_viktigste_julekalender__en_sann_julekalenderhistorie_i_24_deler.html

 

Trollene stopper aldri

Etter en liten periode med sykdom hos oss begge er vi endelig på bedringens vei. Men selv om jeg ikke har skrevet noe her på bloggen disse dagene har ikke det vært mindre av idiotiske, ufine og lite hyggelige kommentarer. Heller tvert i mot. Hver eneste dag har det kommet kommentarer der jeg blir sammenlignet med tiggende rumenere, avskum, barnemishandler, dårlig far og lignende. Disse kommentarene blir skrevet av personer som ikke oppgir en epostadresse eller annen måte å svare tilbake på. Så derfor har jeg bestemt meg for å lukke muligheten til å kommentere under innleggene. Dermed blir jeg fra nå av kun mulig å kontakte på epost. Noen av kommentarene går ut på at jeg har mottatt overflod av hjelp. At jeg har massevis av iPhoner, iPader og pcer. Og at jeg har mottatt veldig mye penger. En ting er ihvertfall helt klart. Jeg har ikke overflod av noe som helst. Hvis noen kontakter meg og vil hjelpe meg med noe jeg allerede har mottatt så forteller jeg personen at jeg allerede har mottatt det. Hvis da personen fremdeles ønsker å gi det bort tar jeg i mot hvis det er noe jeg eller datteren min kan bruke. Men jeg har verken behov for eller plass til overflod av noe som helst. Vi har en veldig liten leilighet. 

Så de som mener jeg har overflod av noe får nesten tro hva de vil, men de tar grundig feil. Og hvis bloggen min provoserer dem kan de scrolle videre til neste blogg. Det er ingen tvang å lese bloggen min. Og jeg har aldri tvunget noen til å hjelpe. Jeg tar i mot den hjelpen jeg kan få for å gjøre livet til datteren min litt bedre. Og mottar jeg nok penger til det vil jeg ta henne med på en liten weekend tur etter nyttår. Hun fortjener det virkelig. Når vennene hennes har reist på påskeferie, sommerferie og helgeturer med danskebåten eller til en hytte på fjellet har hun tilbragt tiden enten på sykehus eller hjemme i sengen. Så jeg synes virkelig hun fortjener et avbrekk fra virkeligheten der hun må slite seg gjennom skolen fordi hun ligger etter resten av klassen samtidig som hun har dager der hun føler seg veldig dårlig, og til tider har sterke smerter.  

Så dere som bare har negative kommentarer å komme med bør faktisk tenke dere om et par ganger før dere kommer med negative kommentarer. Det er et barn dette gjelder. Et barn som allerede nå har en far som må møte hos barnevernet på grunn av oppførselen til "Nett-troll". Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå hvorfor noen absolutt alltid må være negative. Jeg forsøker å gjøre noe positivt for datteren min som allerede har det vanskelig, og så må noen prøve å dra oss enda lenger ned i "driten". Jeg som er voksen tåler det fint, men det er datteren min det går ut over. Det er hun som ser at jeg blir såret og lei meg. 

Og som jeg skrevet mange ganger, så beviser jeg situasjonen min mer enn gjerne.

Kontakt meg gjerne på email hvis du lurer på noe; enalenepappa@gmail.com

Kontonummeret mitt er  9522.06.25762 hvis noen vil gi et bidrag.

Håper og du vil lese de andre innleggene mine som du finner her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Virkelighetens Grinchen, Barnevernet og voksne som mobber

I dag skjedde det som jeg ikke en gang hadde forstilt meg. I postkassen lå det et brev. På konvolutten var kommunens "våpenskjold", og under stod det med store bokstaver; BARNEVERNSTJENESTEN. Jeg har tidligere hatt kontakt med barnevernet, men de fant ingen ting å utsette på meg annet enn dårlig økonomi. Og det er ikke noe barnevernet kan gjøre noe med. Så min første tanke når jeg så konvolutten var at det kanskje var en veldig forsinket sluttrapport eller noe slikt. Men etter å ha lest brevet måtte jeg ringe for å få en mer utfyllende forklaring, siden jeg ikke forstod hvorfor ordet "bekymringsmelding" stod skrevet i overskriften på brevet. Og etter en lengre telefonsamtale forstod jeg hva det gjaldt. For selv om jeg har visst en stund at bloggen min blir diskutert på diverse forum, hadde jeg aldri trodd at det skulle gå så langt. For i følge barnevernet har 3 av disse funnet ut at jeg driver med omsorgssvikt. I følge 3 bekymringsmeldinger barnevernet har mottatt driver jeg å utleverer datteren min på nettet, jeg utsetter henne for fare når jeg skriver om henne, jeg gir henne ikke nok mat og er generelt ikke i stand til å ta vare på min datter. Jeg ville aldri utsatt datteren min for fare, jeg lar henne spise seg mett hver eneste dag, og har vi lite mat går heller jeg sulten enn at hun skal være sulten, jeg utleverer henne ikke på nett og selv barnevernet har sendt meg brev fra forrige kontakt at jeg gav min datter en trygg og stabil hverdag. Men pga disse bekymringsmeldingene som er sendt av personer som aldri har møtt meg så har barnevernet undersøkelsesplikt. De må undersøke. Og jeg stoler ikke på barnevernet. Man skal ikke lete lenge før man finner absurde og grove feil gjort av barnevernet. Og nå må jeg leve med den usikkerheten igjen. Men det som er aller verst er tidspunktet jeg har fått for møtet med barnevernet. 22.12.2017 kl 09.00. Jeg må altså sitte på kontoret til barnevernet 2 dager før julaften. Her har jeg gjort alt jeg kan for å prøve å ordne en fin jul til datteren min, og så finner 3 ukjente personer ut at de skal ødelegge det. 

Her jobber skolene for å lære barna våre at de ikke skal mobbe og trakasere andre. At man skal respektere alle andre selv om man er forskjellige. Men så sitter det det noen på disse forumene som tror de er bedre og mer intelligente enn alle andre. Og for dem gjelder visst ikke det at man skal respektere andre, og ikke mobbe eller trakasere. Disse personene er sikker det samme som gjerne stille opp på sine barns fotballkamper og har ikke noe i mot å har MOT skrevet på t-skjorter og jakker. De forteller barna sine at de skal være snill med de som også er anderledes. Men når disse personene sitter alene foran pcen sin om kvelden så gjelder ikke dette. Da kan de mobbe, trakasere, diskutere og slenge dritt om hvem man vil. Men det er bare foran pcen de er tøff. Og i år håper jeg de er virkelig fornøyd. For selv om julen kunne blitt fin har de klart å ødelegge veldig mye. Jeg vil ikke klare å glede meg til noe som helst fram til første møte hos barnevernet. Og selv når dette møtet er ferdig, så vet jeg at barnevernet trenger mer enn et møte for å undersøke bekymringsmeldinger. Så tanken på neste møtet som sikkert blir i januar, vil det være tung. JEg håper bare at det ikke ødelegger julen for datteren min. At økonomien er dårlig er en ting, men å få julen ødelagt av en gjeng som til og med får Grinchen til å virke hyggelig, det er for meg ufattelig tungt. Jeg kan ikke se hva disse personene får ut av dette. Hvis bloggen min plager dem kunne de bare lest et KK eller Se og Hør. Men neida, de skal være både anklager og domstol.

Jeg har gang på gang sagt at jeg gjerne gir dokumentasjon på situasjonen min. Så hadde en av disse personene sendt meg en saklig mail hadde jeg ikke hatt noen problemer med å møte personen og vise fram all ønskelig dokumentasjon. 

Jeg håper virkelig at barna til disse personene ikke vil bli lik foreldrene sine. For jeg håper datteren min slipper å oppleve hvor smålig enkelte voksne kan være. Jeg skal ihvertfall lære datteren min at slik oppførsel ikke er akseptabel. Man skal faktisk respektere alle uansett om man er barn eller voksen.

Jeg er sikkert dum som skriver dette, for nå gir jeg disse personene enda mer å diskutere og skrive om. Men jeg håper ihvertfall at et par av dem til slutt vil forstå at det er barn som er involvert her. Det er faktisk et barn det går ut over.

Alt jeg har gjort er å be om hjelp til å gi datteren min en fin julefeiring, og nå må jeg istedet ha barnevernet i livet mitt en stund. En ganske hard straff for å bare be om hjelp. En straff hverken min datter eller jeg fortjener.

 

 Kontonummeret mitt er  9522.06.25762 hvis noen vil gi et bidrag.

Håper og du vil lese de andre innleggene mine som du finner her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Å oppdra barn er ingen konkurranse

Å være aleneforelder er ingen dans på roser. Dette er noe alle aleneforeldre vet godt. Men de som ikke har prøvd det kan ikke forestille seg hvor hardt det til tider kan være å ha alt ansvaret for et barn helt alene. Enda mer arbeid er det når barnet er sykt, og har behov for mer omsorg enn et friskt barn. Men det man får igjen av kjærlighet fra barnet sitt gjør det absolutt verdt det. Som alenefar er jeg fremdeles en sjelden «rase». Alenemødre har egne grupper på sosiale medier, de møtes gjerne i grupper på cafe, noen helsestasjoner har egne grupper for dem og det å være alenemor er noe som ansees som helt normalt. Det er ingen som spør hvor far til barnet er og hvorfor alenemoren er aleneforelder. Men er man alenefar er tonen en annen. Jeg mottar til stadighet spørsmål om hvor mor er, hvorfor jeg er alenefar, hvordan jeg klarer det og en hel del andre spørsmål man aldri ville stilt en alenemor. Og noen ser rart på meg når de får vite det, mens andre skal fortelle hvor fantastisk flink jeg er. Det er ikke mange som forteller en alenemor hvor flink hun er som er aleneforelder, for det er helt vanlig. Må jeg som far derfor være så mye flinkere bare fordi jeg har et Y-kromoson? Vi lever faktisk i 2017. Gutter/menn kan og oppdra et barn alene. Vi er verken flinkere eller dårligere enn mødre. Det er ingen konkurranse. Både alenemødrene og alenefedrene gjør så godt vi kan for barna våre, og det er det eneste som betyr noe. 

 

Og forskjellsbehandlingen fortsetter. Hvis en alenemor har dårlig råd har de aller fleste forståelse for det. Stakkars alenemoren som har blitt sviktet av pappaen til det stakkars barnet (for det er selvfølgelig pappaen sin feil. Alltid (les med en ironisk undertone)). Mens en alenefar får kommentarer om at hvis du ikke har råd til å ta vare på barnet ditt bør du kanskje la andre overta omsorgen, kanskje du skal få det en jobb slik at du har råd til å gi barnet ditt en god oppvekst eller den beste av alle kommentarene at jeg er en dårlig far fordi jeg ikke kommer bort fra nav og begynner i jobb. Alle disse kommentarene har jeg fått. Fordi jeg er alenefar. En alenemor får stort sett ikke slike kommentarer. Er det fordi jeg har utovertiss det stilles andre krav til meg? Fordi jeg ikke fødte barnet? For meg er alle disse kommentarene både absurde og sårende. Jeg kan være minst like god forelder som en alenemor. Jeg kan gi barnet mitt like mye kjærlighet og omsorg som en alenemor. Så hvorfor skal jeg behandles anderledes? Jeg er uføretrygdet av en grunn. NAV kaster ikke uføretrygd etter deg. Det er en lang prosess å bli uføretrygdet, og absolutt ikke en dans på roser. Økonomisk er det tragisk. Og man føler seg ubrukelig. De aller fleste har lyst å jobbe og tjene sine egne penger. Jeg har absolutt ikke lyst å snylte på velferdsstaten. Hadde jeg kunnet hadde jeg vært i full jobb 5 dager i uken. Jeg hadde jobbet så mye som mulig for å betale gjeld og bli kvitt det som er grunnen til utleggstrekk i den inntekten jeg har nå. Men dessverre er ikke helsen min god nok til det nå. Så da er situasjonen slik den er. Og jeg gjør det beste ut av den. Dessverre kan jeg ikke gi min datter alt hun fortjener, men hun har et trygt hjem, får spise seg mett hver dag og har rene klær. Jeg gjør alt jeg kan for henne. For at hun skal ha det bra. Jeg har forsaket alt som var viktig for meg før. Venner, fritidsaktiviteter, reise og hobbyer er ikke-eksisterende hos meg. Jeg bruker ikke penger på meg selv, og spiser bare så lenge det er nok mat etter at datteren min har spist seg mett. Men jeg synes ikke synd i meg selv, for jeg har valgt å oppdra et barn. Jeg kunne selvfølgelig latt barnevernet ta henne, men hvilken far hadde jeg vært da? Barn bør alltid bo med sine biologiske foreldre, eller minst en av dem så lenge det er trygt og barnet har det godt og får dekket alle sine behov som et trygt og godt hjem, mat og klær. Og det får min datter. Så jeg synes ikke jeg er en dårlig far. Men innimellom føler jeg meg som verdens verste far siden vi ikke har råd til å gjøre det vennene til datteren min gjør, som å reise på ferier, gå på shopping (ja, jeg liker faktisk å gå på «shopping»), gå på kino eller ut å spise pizza eller andre ting. Men å være en dårlig far (eller mor for den saks skyld) kan ikke måles i slike ting. Så lenge man gir barnet sitt en trygg oppvekst, og barnet har det godt er man faktisk en god forelder uansett om man er alenemor, alenefar eller 2 foreldre.

Og bare som tilleggsopplysning vil jeg si at jeg ikke har en eneste negativ ting å si om alenemødre. 

 

Har fått melding om at jeg sier mot meg selv i noen innlegg uten noe mer klargjøring. Hvis noen mener dette håper jeg på eksempler slik at jeg eventuelt kan forklare eller rette opp i eventuelle feilforklaringer. Men sant skal sies at jeg ikke er flink å ordlegge meg skriftlig. Jeg har ikke drevet med mye skriving før jeg begynte å skrive her. Så mulig jeg har ordlagt meg dårlig enkelte steder i andre innlegg. Men jeg skal med glede rette opp i/forklare motsigelser hvis noen mener jeg har det i noen innlegg. Jeg er en amatør på skriving, men jeg gjør det for datteren min sin skyld.

Hvis du vil gi et bidrag har jeg kontonummer 9522.06.25762

Og les gjerne resten av bloggen min her; http://enalenepappa.blogg.no

 

 

Ville du gitt bort et barn?

For meg er datteren min hele livet mitt. Jeg kan ikke forestille meg livet uten henne. Om jeg måtte ofret alt annet ville jeg gjort det så lenge hun har det bra. Og slik tror jeg de aller fleste foreldre føler for barna sine. Selv om vi for tiden sliter med å få endene til å møtes så håper og tror jeg at en dag så vil det snu for oss. En dag kan forhåpentligvis vi og slutte å snu på hver eneste krone. Men fram til den tid skal vi holde ut og finne det positive i de små tingene. I de opplevelsene som ikke koster penger, men som likevel er verd mer enn noe annet. 

Kunne du gitt bort barnet ditt? 2 ganger siden jeg startet å skrive bloggen har jeg fått meldinger om at jeg kanskje burde la andre overta omsorgen for datteren min. La hun bo og vokse opp hos andre bare fordi jeg for tiden har veldig lav inntekt. Jeg mener at så lenge det ikke er rus, vold eller misbruk, så hører barn til hjemme hos foreldrene sine så lenge de får kjærlighet og omsorg, og har en trygg plass å bo og ikke lider noen nød. Og datteren min får kjærlighet og omsorg. Hun har et trygt hjem og får spise seg mett hver dag. Hun har venner og rene klær. Kanskje ikke siste mote, men hun har alt hun trenger. Så hvorfor skulle jeg la noen andre ha omsorgen for henne? 

Når ikke en gang barnevernet kan bruke dårlig økonomi som grunnlag for omsorgsovertakelse eller andre tiltak, så ser jeg ingen grunn til at datteren min skal bo en annen plass. 

Min datter og jeg skal klare oss gjennom en periode med sykdom og dårlig økonomi med stahet og kjærlighet. Vi skal komme oss gjennom det og komme styrket ut av det. Og når livet ser lysere ut skal vi kunne si til oss selv at vi "ridde stormen av" sammen. 

Å be om hjelp fra andre er utrolig vanskelig. Mye mer vanskelig enn mange tror. Så kanskje det hadde vært lettere å bare gi opp og synes synd i seg selv. Men da hadde jeg lært datteren min at det er greit å gi opp. Og da hadde jeg vært en dårlig far. Så derfor ber jeg heller om hjelp, og svelger stoltheten min. Da lærer jeg datteren min at det er bedre å vise sine svake sider innimellom og komme styrket ut av situasjonen, enn å gi opp. 

Hvis du vil lese mer om datteren min og meg finner du resten av bloggen her; http://enalenepappa.blogg.no 

Og hvis du vil gi et bidrag slik at datteren min og jeg kan få en fin jul, har vi kontonummer 9522.06,25762 

 

 

Årets julebudsjett

Siden noen ikke kan tro at jeg har så dårlig råd ønsker jeg å vise budsjettet mitt for en gjennomsnittlig måned. Siden jeg ikke har fått "lønnslippen" min fra NAV for desember er jeg ikke helt sikker på hvor mye jeg får siden det er halv skatt. Men jeg vet og at jeg vill få et ekstra trekk på 3500,- fra NAVI på denne utbetalingen. Dette skrev jeg om i et tidligere innlegg. 

Som alle kan se så er det ikke mye penger igjen til livsopphold etter at alle faste utgifter er betalt. Men vi klarer oss stort sett. Og det er grunner til at jeg ikke mottar bidrag, men dette er såpass privat og sårt at jeg ikke vil gå i detaljer om dette. Bare at det er veldig gode grunner. Jeg har og søkt om det jeg har krav på, og også søkt på de fleste andre stønader. Men fått avslag. Og jeg har ikke krav på bostøtte ifølge de nye reglene som kom for en stund siden. Der fikk jeg avslag.

Det eneste som er viktig for meg er at datteren min har et trygt hjem, rene klær og kan spise seg mett hver dag. Og det kan hun. Men dessverre kan jeg ikke tilby henne så mye mer enn det for øyeblikket. Noe de fleste vil forstå etter å ha sett budsjettet mitt.

Inntekt: 

   19.351.-  Uføretrygd

   + 3121.-  Barnetillegg

= 22.472,-  Brutto pr måned i uføretrygd

-----------------------------------------------------------------

Utgifter:

 -     5377,-  Skatt

----------------------------------------------------------------

= 17.095,-  Etter skatt pr måned

----------------------------------------------------------------

Trekk i uføretrygd før utbetaling

       1855,- Statens innkrevingssentral

       1150,-  Kemneren/Namsmannen

       1500,- NAV Innkreving

---------------------------------------------------------------

Utbetalt pr måned: 12.590,-

---------------------------------------------------------------

Faste utgifter:

Husleie      10.500,-

Strøm             800,-

Forsikring      442,-

--------------------------------------------------------------

 Etter faste utgifter =  848,-

--------------------------------------------------------------

Dobbel barnetrygd kr 1940,-

Igjen til livsopphold hver måned

= 2788,-

Og dette er før jeg har lagt av penger til tv-lisens, bompenger og andre ting. Og etter nyttår vil forsikringen bli enda dyrere pga årsavgiften vil bli inkludert i den. Og så er det heller ikke økonomi til å ligge av penger til reparasjon av bil og slike ting. 

Hvis noen lurer på hvorfor vi har bil når vi ikke har råd, så er bil nødvendig på grunn av helsesituasjonen til min datter. Vi kan ikke bruke offentlig transport. Og bilen vår er gammel og ikke vert stort mer enn vrakpanten uansett. 

Så slik ser en gjennomsnittlig måned ut økonomisk for meg og min datter. 

Hvis du ønsker å hjelpe min datter og jeg til å få en fin jul er kontonummeret mitt  9522.06,25762

 

 

Når tilliten brytes

Som jeg skriver flere steder i bloggen, så har jeg ingen problemer med å dokumentere at jeg er meg, og at situasjonen er reell for de som ønsker å bidra til å gjøre julen bedre for datteren min og meg. Men når jeg i helgen fikk en mail av en person som utga seg for å være en mann (ønsker ikke å ligge ut identifiserende informasjon) og som ønsket å gi et bidrag mot at han fikk vite hvem jeg er, så sendte jeg den informasjonen uten videre. 

Men jeg mottok ingen bidrag. I stedet ble jeg tipset om at navnet mitt ble offentliggjort på facebook og i et kommentarfelt på et diskusjonsforum. For meg betyr ikke dette så mye, men for datteren min kan det skape store problemer. Hvis jeg blir hengt ut slik at hennes venner får vite om det kan det føre til mobbing og ting som er enda verre. Så jeg måtte kontakte facebook, eier av diskusjonsforumet og politiet. Heldigvis ble navnet mitt fjernet fort. Men om det har gjort noe skade får jeg gjerne ikke vite før om en stund. 

Men jeg har fremdeles ikke problemer med å fortelle hvem jeg er, eller å dokumentere at situasjonen er reell. Men jeg vil fra nå av vite hvem jeg gir slik informasjon til. Håper på forståelse for det. 

Og hvis noen vil bidra til at datteren min og jeg får en fin jul er kontonummeret fortsatt 9522.06,25762. Dessverre har jeg ikke vipps siden telefonen min er for gammel. 

 

Resten av bloggen min kan dere lese her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Ønsker alle en fin tirsdag

Dokumentasjon for de som tviler

Når jeg skriver i de andre innleggene at jeg gjerne dokumenterer at situasjonen min er reell så har jeg hele tiden tenkt at en person tar kontakt med meg og jeg viser dokumentasjon på en måte som dokumenterer det jeg forteller, men samtidig lar meg forbli anonym. Men siden det er lesere som kanskje tviler på situasjonen min så vil jeg i dag ligge ut litt dokumentasjon. Jeg har sladdet det som er av personlig informasjon, men for de som ønsker å hjelpe så kan jeg gjerne vise akkurat de samme dokumentene med fullt navn, personnummer og andre opplysninger. Men dette ligger jeg ikke ut offentlig da jeg gjerne vil vite hvem som får disse opplysningene. Håper de fleste forstår det. 

Bildene jeg ligger ut dokumenterer at jeg er ufør og har ansvar for et barn, at jeg har betalingsanmerkninger (se og "kredittscore" merket med rød strek i bildet) og utlegg i utbetalingene mine. Dessverre stemmer ikke utleggstrekkene på "lønnslippen" jeg ligger ved bilde av med hele sannheten fordi jeg på denne utbetalingen hadde et stort trekk fra namsmannen på restskatt. Som dere ser av bildene er det et kommende trekk fra SI, et nytt fra Kemneren og et fra nytt NAV Innkreving (som jeg allerede har skrevet et innlegg om) som blir trukket på desember-utbetalingen. I tillegg ligger jeg ved litt mer dokumentasjon. Sjekk ut selv. Håper dette hjelper litt som dokumentasjon for de som tviler. 

Og blogginnlegget jeg skrev i går om bussturen var i hovedsak en historie om hvordan min datter og jeg føler oss. Og kanskje jeg ikke skulle skrevet at det skjedde oss for et par dager siden. Det skjedde 2 dager før jeg fikk utbetalt uføretrygden min. Så litt mer enn et par dager siden. Og hvis noen tror at å oppsøke Frelsesarmeen eller andre plasser man kan få hjelp er enkelt, så tar dere feil. I fjor gjorde jeg det, noe som ikke endte så bra. For når naboene som og har en gutt på skolen til min datter så meg i køen utenfor skapte det flere ubehageligheter for min datter. Dette kommer det mer om i julekalenderen min om noen dager. 

Og kontonummeret mitt er fremdeles 9522.06.25762 hvis du ønsker å bidra til å gi datteren min en bedre jul. 

 

Og les gjerne resten av innleggene mine her; http://enalenepappa.blogg.no

Og jeg blir veldig glad hvis du deler bloggen min. 

 

En jævlig busstur

I går kveld fikk jeg en melding om at jeg ikke måtte slutte å blogge. Hun som sendte meldingen ville sponse meg med 3 "blogshouts", og 100 kroner på kontoen min. Hun mente at bloggen min var viktig, ikke bare fordi jeg ba om hjelp til meg og datteren min, men at jeg og formidlet at spesielt juletiden er vanskelig for mange, og spesielt foreldre med små barn.


 

Så derfor håper jeg dere som leser dette også vil lese resten av bloggen min.

Du finner den her; http://enalenepappa.blogg.no


Ønsker du dokumentasjon finner du det i dette innlegget; http://enalenepappa.blogg.no/1511663439_dokumentasjon_for_de_som_tviler.html

Og hvis du vil, blir jeg veldig glad hvis du deler bloggen min på sosiale medier.


 

Samtidig vil jeg igjen spørre om du/dere vil bidra til at datteren min og jeg får en bedre jul.

Det kan dere gjøre med å gi et lite bidrag til konto 9522.06.25762.

Om du vil/kan bidra med 10 kroner - 20 kroner - 50 kroner eller 100 kroner spiller ingen rolle.

Det heter så fint; «Mange bekker små......». Hvis du lurer på hvorfor vi trenger hjelp anbefaler jeg å lese de andre innleggene mine. Der forteller jeg veldig åpent om våre økonomiske problemer, og hvor tøft det er for en liten jente å ha det slik, spesielt nå når julen nærmer seg.

 


 

Uansett om du vil hjelpe eller ikke så takker jeg for at du leste innlegget mitt.


 

Og så håper jeg at alle kan tenke på dem som ikke har det så greit nå som julen nærmer seg. Kanskje du satt på bussen i går og så en tynnkledd mann med slitte joggesko. Kanskje du tenkte at han burde kle seg bedre og bruke varmere sko. Kanskje han hadde med seg en liten jente med en skitten skolesekk og en utvasket vinterjakke. Kanskje det var datteren min og meg som satt der. Kanskje de slitte joggeskoene er de eneste skoene jeg har, og genseren jeg hadde på meg er den varmeste genseren jeg har. Og den skitne skolesekken er den eneste skolesekken datteren min har, og den utvaskete jakken er den fineste av de 2 jakkene hun har. Kanskje det var oss du så? Eller kanskje noen i samme situasjon? Var det oss så kan jeg fortelle deg at vi følte oss akkurat slik vi så ut. Vi følte oss ikke bra. Vi merket blikkene dere sendte oss, og hørte kommentarene fra guttegjengen 3 seter bak. For meg betydde det ikke så mye, men for datteren min var det tøft. Skikkelig tøft. Hun gråt når vi gikk av bussen. Og når vi etterpå gikk inn på Kiwi-butikken for å kjøpe melk og brød ble det ikke bedre. Vi hadde bare råd til det billigste brødet og 1 liter melk. Trodde jeg. For når vi sto i kassen og det var vår tur til å betale så ble kortet avvist. Bak meg kunne jeg høre de andre i køen stønne og puste tungt for å markere at de ikke hadde tid til dette. Og blikkene jeg fikk av han som jobbet i kassen hjalp ikke. Jeg tok bort melken og da hadde jeg nok til å betale for brødet. Brød er viktigere enn melk siden vi har vann i springen. Og når vi gikk ut av butikken rant tårene nedover kinnene til datteren min. Hun prøvde å skjule det, men det er ikke lett å holde tårene tilbake selv om vi er vant yik slike opplevelser. For å spare penger takket jeg og nei til en bærepose. Og siden det regnet var brødet vått når vi kom hjem.

Dette skjedde ikke i går, men for noen dager siden. Dette er en opplevelse min datter og jeg hadde for veldig kort tid siden. Dette er faktisk hverdagen vår. Hverdagen til en uføretrygdet far og datteren hans.

Så tenker du gjerne at da må jeg ordne situasjonen. Og det ønsker jeg virkelig. Men når hverdagene stort sett består av motgang har jeg veldig lite energi til annet enn å gjøre alt jeg kan for å gjøre livet så godt som mulig for datteren min. For i tillegg til henne har jeg og et sykdomsbilde som er grunnen til at jeg er uføretrygdet. 

 

Takk for meg, og god jul

Dette blir litt takk for at du har lest bloggen min, og farvel. Jeg har siden jeg startet bloggen forsøkt å få hjelp slik at jeg kan gi datteren min en julegave og en fin advent og julefeiring. Dessverre har jeg ikke fått så mye hjelp som jeg håpet på. Men de fleste har gjerne nok med sitt nå som julen nærmer seg. Mitt første blogginnlegg betalte jeg for å få lesere til bloggen min. Dette var penger jeg helst skulle brukt på andre ting. Men jeg håpet og trodde jeg ville få litt hjelp, og så det som en investering. Dagen etter fikk jeg et tilbud fra en litt mer kjent blogger som ville hjelpe meg. Jeg fikk 10 "shouts" av denne bloggeren i form av påfyll på kontantkort et mitt (ja jeg er voksen og har kontantkort). Dette gjorde denne bloggeren fordi han/hun ville hjelpe meg til å få hjelp. Dessverre ikke helt den store suksessen. Men når jeg nå "shouter" dette innlegget er mine "shouts" brukt opp. Og stort sett alle leserne jeg har hatt har kommet fordi jeg har "shoutet" innleggene. Derfor kommer jeg ikke til å skrive så mye som før når jeg ikke får lesere. Men jeg skal ihvertfall fortelle ferdig julekalenderen. Den finner du her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Til de som har sendt med frekke og ufine meldinger vil jeg bare si at bare er til å scrolle forbi hvis man ikke vil lese noe. Og jeg har fremdeles ikke blitt rik på bloggen min. Ligger ved bilde av kontoene mine. Beløpet er det samme som i går, og litt senere i dag er det litt mindre på konto siden jeg må kjøpe brød og melk. Og som jeg har skrevet mange ganger før kan jeg dokumentere at situasjonen er reell. 

(Bloggen fortsetter under bildet)

 

Så nå takker jeg for meg med et ønske om god jul til alle. Og ta vare på hverandre. Og hvis du vil blir jeg veldig glad hvis du stikker innom bloggen min innimellom. Kanskje jeg skriver et nytt innlegg. Og hvis du vil dele bloggen på facebook eller andre plasser blir jeg veldig glad.Jeg håper jo fremdeles at det er noen der ute som vil hjelpe meg. 

Og det er selvfølgelig ikke for sent til å gi et bidrag for å hjelpe meg å gi min datter en fin jul. Alt hjelper, om det så bare er 10 kroner. Kontonummeret mitt er fremdeles 9522.06.25762. Og send meg gjerne noen hyggelige ord hvis du vil.

Tusen takk for at du leste her. Les gjerne resten av bloggen min. 

Hilsen Alenepappa

 

En utrolig fin julefilm

The Christmas Shoes er en utrolig fin julefilm som er både trist og fin. Her er en smakebit med "Theme"-sangen som er en veldig fin julesang med en gripende tekst. Anbefales

En riktig god jul. Hilsen NAV Innkreving

Ønsker du dokumentasjon finner du det i dette innlegget; http://enalenepappa.blogg.no/1511663439_dokumentasjon_for_de_som_tviler.html

Som om ikke julen var vanskelig nok økonomisk, så bestemte NAV Innkreving seg for å gjøre den enda vanskeligere for min datter og meg. For bare litt over 2 uker før utdelingen som skal være til 20 januar har de bestemt seg for å trekke meg 3500 kroner på neste utbetaling. Dette er alt for mye, men de har en saksbandlingstid på minst 4 uker på å redusere/stoppe trekket. Så vi som allerede ikke hadde noen penger til overs til julefeiring vil nå i tillegg få problemer med å betale de faste utgiftene. Jeg er helt enig at jeg må gjøre opp for meg og betale gjeld. Men å komme med dette rett før jul er bare en svært lite gjennomtenkt avgjørelse av NAV Innkreving. Nå føler jeg bare at alt er håpløst. 

En skikkelig god jul fra NAV Innkreving liksom 😢

Nå får jeg sitte meg ned å skrive søknad om å få redusert/stoppet trekket og håpe de ihvertfall klarer det før utbetalingen i januar.

Ligger og inn et screenshot av kontoen min hvis noen lurer på om jeg har blitt rik av å blogge. Dette er penger som skal være til 12 desember. Barnetrygden som kommer i slutten av november går direkte til regninger. Så det beløpet jeg har på konto er det min datter og jeg skal leve av i over 2 uker. Da kommer uføretrygd minus 3500 kroner. Så en allerede vanskelig jul ble i dag enda verre. 

Håper derfor noen der ute vil hjelpe oss med noen småkroner. Alt hjelper. Mange bekker små.........

Kontonummeret vårt er 9522.06.25762

Og siden min datter har mange legetimer og behandlinger de siste ukene før jul håper jeg noen vil hjelpe oss innen den tid slik at vi og kan få falle til ro vel vitende om at vi får en fin jul vi også. Det er ihvertfall det som er drømmen min. Det er det datteren min trenger og fortjener. 

 

Håper du og vil lese de andre innleggene mine som du finner her; http://enalenepappa.blogg.no/

Kan sex redde julen???

 

 

Av de innleggene jeg har skrevet hittil er det det innlegget som inneholder ordet sex som har flest lesere. Det innlegget har faktisk dobbelt så mange sidevisninger som nummer 2 på listen.

Har vi nordmenn blitt så kalde og uten empati for andre at vi ikke lenger bryr oss om hvordan andre har det, men når vi ser ordet sex så må vi bare lese? Har vi som bor i verdens lykkeligste land, som og er verdens beste land å bo i (ihvertfall ifølge FN) blitt en gjeng med selvopptatte egoister som ikke bryr oss om andres lidelser? Eller er situasjonen til meg og min datter og andre som har det slik for virkelighetsfjern? Er det bedre å lukke øynene og lese om sex og håper at min datter og jeg bare forsvinner slik at dere slipper å tenke på oss? Er vi en utvekst som gjør skam på perfekte Norge? Da ber jeg så mye om unnskyldning. Bare husk at den situasjonen vi er i, kan alle havne i. Man vet aldri når en ulykke eller sykdom inntreffer. Neste gang er det kanskje deg. Men jeg håper ikke det, for jeg unner ingen denne situasjonen.

Jeg skal ikke si at jeg er bedre. Kanskje jeg gjør akkurat det samme. Jeg er på ingen måte bedre enn noen andre. Men jeg har stor medfølelse med andre som har det vanskelig uansett grunn. Men det kan godt hende at jeg har lettere for å trykke på artikler og blogger som handler om sex eller andre ting som er mer lystig enn fattigdom og elendighet. Kanskje det bare er slik vi er.

Men siden du allerede har trykket deg inn her på bloggen min, så håper jeg du tar deg tid til å lese det andre jeg har skrevet og. Hvis du tør!!!! Om du vil hjelpe oss med et bidrag eller ikke får du avgjøre selv. Men uansett ville jeg blitt glad hvis du leste og prøver å forstå at vi faktisk har fattigdom i Norge. Og jeg blir utrolig glad hvis du deler bloggen min på facebook og andre steder. Jeg skriver bloggen av 2 grunner. Først og fremst for å gi datteren min et litt bedre liv, men og for å fortelle den harde virkeligheten. Hvordan mange barn vokser opp i det som skal være verdens beste og lykkeligste land. Jeg føler meg ikke lykkelig.

 

Resten av bloggen min finner du her; http://enalenepappa.blogg.no

Og følg gjerne julekalenderen min. Det er en sann historie fra julen 2016. Jeg bare bruker årets datoer/dager.

 

Og vil du hjelpe med et bidrag blir jeg utrolig takknemlig.

Om det er 10 kroner eller 200 kroner blir jeg like takknemlig uansett. For alt hjelper.

Kontonummeret mitt er 9522.06.25762.

 

Og som jeg har skrevet tidligere, så kan jeg med glede dokumentere at det jeg skriver er reellt.

 

En forklaring på alt

Anbefaler at du leser de andre blogginnleggene mine før du leser dette. De finner du her; http://enalenepappa.blogg.no

Hvem er han alenepappaen som spør om hjelp fra fremmede? Mange lurer sikkert på dette, noe jeg forstår godt. Noen lurer nok helt sikkert og på om det jeg skriver er sant. For de som ønsker bekreftelse/dokumentasjon på dette må nesten kontakte meg. Jeg ønsker ikke ligge ut personlig informasjon tilgjengelig for alle. Jeg foretrekker aller helst å være så anonym som mulig.

Men jeg ønsker å fortelle litt om meg selv og hvorfor situasjonen er slik den er.

For de som har lest de andre innleggene mine så skriver jeg at jeg har gode minner fra barndommen. Gode minner fra julefeiringer spesielt. Men jeg har og gode minner fra andre hendelser i barndommen min. Dessverre er ikke alt fra barndommen min gode minner. Foreldrene mine var gode foreldre. Jeg vokste opp i en familie med til tider dårlig økonomi, men vi hadde alltid råd til mat, en sommerferie om sommeren og julegaver og fødselsdagsfeiringer. Men dessverre opplevde jeg noe jeg ikke unner noen når jeg var helt i begynnelsen av tenårene. Et grovt overgrep utført av en fremmed voksen. Dette gjorde stor skade på en liten gutt, så jeg stengte meg inne og mistet venner. I årene som fulgte oppsøkte jeg nye venner og skiftet miljø. Jeg brydde meg veldig lite om konsekvenser og gjorde ting som før var utenkelige for meg. Jeg eksperimenterte med diverse rusmidler. Heldigvis så noen utenfor hvilke vei det bar og fikk meg inn på et annet spor. Jeg fikk til slutt profesjonell hjelp og fikk diagnosene Personlighetsforstyrrelse, depresjon. PTSD og angst. Med medisiner og annen behandling klarte jeg å fungere i hverdagen slik at jeg til slutt fikk en utdannelse og jobb. En god jobb med god lønn. Men når jeg møtte motstand håndterte jeg ikke det som de fleste andre. For meg raste livet mitt sammen bare på grunn av litt motstand. Så jeg ble sykemeldt og til slutt overført til NAV for å bli uførepensjonist. Men som mange andre og har opplevd så er det ikke alltid lett å ha med NAV å gjøre. Det gikk i perioder flere måneder før jeg fikk utbetalt penger på grunn av rot med dokumenter. I disse periodene solgte jeg eiendeler jeg hadde kjøpt når jeg hadde god lønn. Da hadde jeg jo råd til det selv om mye ble kjøpt på avbetaling. Men jeg hadde jo heller ikke råd til å betale regningene mine. Så en etter en gikk til inkasso. Gjelden økte og inntekten ble betydelig mindre. Til slutt var jeg gjeldsslave uten å ha råd til å betale gjelden og uten å eie noe av verdi. I denne perioden var jeg i et forhold og fikk datteren min. Men forholdet tok slutt, og noen år senere ble mor til datteren min syk og jeg måtte overta omsorgen.

Så nå sitter jeg her med en uhåndterlig gjeld, tvangsstrekk i uføretrygd og altfor lite utbetalt hver måned til å gi datteren min det livet hun fortjener. Det lille jeg hadde av familie har jeg lite kontakt med av personlige årsaker jeg ikke ønsker å gå i detalj på. Tvangstrekk jeg har er redusert så mye som kreditorene er villig til å redusere og alle andre løsninger er prøvd. Planen er en gjeldsordning, men av gode grunner er dette ikke gjort enda. Men har kontakt med namsmann. Uansett vil ikke en gjeldsordning gi meg bedre økonomi siden jeg har minstesats på uføretrygd.

Håper dette gav litt mer forklaring på hvorfor økonomien til meg og min datter er så dårlig.

Ønsker du å gi et bidrag så vi får en bedre jul, så har vi kontonummer 9522.06.25762

Håper og du leser de andre innleggene mine. De finner du her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017