Selvmord var den eneste løsningen

Det var jo noe helt annet jeg egentlig skulle fokusere på. Jeg skulle jo fokusere på julen som snart er her. Jeg skulle jo prøve å selge juledekorasjoner som jeg skriver om i dette innlegget. Men på grunn av Verdensdagen for forebygging av selvmord som var på mandag, og programmet til Else Kåss Furuseth, "Else om: Selvmord" på TVNorge kom minner tilbake. Egentlig var jo dette noe jeg aldri hadde tenkt å dele, men det er ikke slik at jeg bare har sittet hjemme og hatt tanker om selvmord. Jeg har faktisk vært noen få centimetere fra å gjøre det. Bare noen få centimetere fra å ta selvmord. Den episoden er jo ikke en hemmelighet og noe jeg prøver å skjule, men det er heller ikke noe jeg egentlig liker å snakke om. For jeg frykter jo at mange vil tenke negativt om meg hvis jeg forteller det. Men etter innlegget mitt om hvorfor jeg vurderte selvmord har jeg bare mottatt positive tilbakemeldinger. Og så har jeg jo fått noen tilbakemeldinger om at jeg bør prøve å bruke skrivingen min til mer enn å skrive blogg. Selv har jeg liten tro på at jeg kan leve av skrivingen min. For jeg skriver bare det jeg føler og tenker. Men siden noen tydeligvis mener jeg er flinkere enn jeg selv tror skal jeg i dag forsøke meg på å skrive en historie. En sann historie om da jeg gikk enda lenger enn å bare vurdere selvmord. Jeg skal forsøke å ta dere med til den kvelden jeg nesten gjorde det.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Den dagen da alle problemer og smerte skulle ta slutt

Det hadde egentlig vært en helt vanlig lørdag, bortsett fra at datteren min var på et sjeldent overnattingsbesøk. For egentlig liker ikke hun å reise på overnattingsbesøk. Men denne lørdagen hadde hun og 2 venninner fra klassen avtalt filmkveld med pizza og film. Og når foreldrene til hun de skulle overnatte hos sto for både mat, film og alt annet ble jeg utrolig glad for at datteren min ble med. For hjemme satt jeg med tomt kjøleskap og ingenting å verken spise eller drikke bortsett fra vann i springen. Det var begynt å bli mørkt ute, men jeg orket ikke å slå på lamper. For det var mer behagelig å sitte der i mørket, Jeg kunne heller ikke se tv, for med 2 ubetalte fakturaer var det stengt. Og jeg orket heller ikke se på dvd, for den eneste dvd'en jeg hadde var sesong 5 av tv-serien "Friends". Og snart var datakvoten på kontantkortet mitt brukt opp. Magen rumlet og alt føltes bare helt jævlig. Jeg var dritt lei. Men samtidig gledet jeg meg over at datteren min hadde det bra. Jeg visste at nå satt hun og koste seg inne på venninnens store rom med pizza og film. Hun fortjente det virkelig. Det var slik hun skulle hatt det hver eneste lørdag. Men jeg klarte ikke gi henne det. Hadde hun vært hjemme hadde hun ikke en gang kunnet se på tv fordi den inkompetente idioten av en far hun hadde ikke hadde råd til å betale regningene sine. Ja det var det jeg var. En inkompetent idiot. En taper. Verdens verste far. Jeg fortjente ikke å være far. Det satt jeg i mørket og trakket meg selv lenger og lenger ned i driten mens tårene rant nedover kinnene. Syntes jeg synd på meg selv? For det fortjente jeg ikke. Jeg kjente jeg ble sint på meg selv. Jeg fortjener ikke leve. Datteren min får det bedre uten meg, Ingen kommer til å savne meg likevel. Jeg er mer en byrde enn til nytte. Jeg kastet det tomme glasset mitt i veggen så glassbitene spratt utover gulvet. Alt føltes som et kaos i hodet, men hele tiden falt jeg tilbake på konklusjonen om at datteren min og alle andre ville få det bedre uten meg. For situasjonen min ville aldri bli bedre. Jeg vil aldri klare å bli kvitt gjelden min. Og jeg er for syk til å jobbe slik at jeg kan tjene penger. Jeg er dømt til et liv som en fattig taper som ikke kan brukes til noe. Og det orker jeg ikke. Det var bare en løsning. Jeg reiste meg bestemt fra sofaen og tok på meg skoene og jakken. Og da følte jeg meg enda mer mislykket, for det eneste paret jeg hadde av sko var et par gamle joggesko med hull både foran med tærne og på siden. Og den eneste jakken jeg hadde var revnet under venstre arm. Jeg klarte ikke en gang å se normal ut. Jeg så ut som en slask. Jeg gikk ut i bilen og kjørte.

Planen var klar. Jeg kjørte bestemt mot det stedet jeg hadde tenkt på mange ganger. For tankene om å ta selvmord hadde jeg hatt mange ganger før. Men aldri før hadde jeg vært sikker som nå. Nå var det nok. Ingenting kom noen gang til å bli bedre. Datteren min fortjente så mye bedre enn det jeg kunne gi henne. Jeg passerte siste rundkjøring og svingte av mot venstre og like etterpå var jeg inni tunnelen. På andre siden av tunnelen var parkeringsplassen før broen. Kanskje ville det å dø føles som å kjøre gjennom en tunnel? Eller kanskje ville alt bare bli svart og stille? Uansett ville det bli bedre enn slik livet mitt var nå. Men ville datteren min hate meg? Ville hun noen gang forstå? Kom hun noen gang til å tilgi meg? Tunnelen var ferdig, men det var ikke noe lys i enden. For det var mørkt ute. Jeg svingte til venstre og inn på parkeringsplassen og parkerte bilen. Foran meg lyste broen som et perlekjede. Den var utrolig fin der den lyste opp over det svarte havet under. Jeg låste bilen og gikk med bestemte skritt mot broen. Jeg kjente at sommeren var over for lengst. Og det var mer vinter enn høst. Og snart var det jul. Bare et par måneder igjen. Jeg hadde alltid elsket julen. Jeg hadde mange fine julefeiringer når jeg var barm. Og datteren min og jeg hadde og noen fine juletradisjoner. Men likevel hadde de siste julefeiringene vært vanskelige. Ikke hadde vi hatt råd til julegaver eller julemat. Men likevel hadde vi klart å ha det litt koselig. Men datteren min fortjente så mye mer. Nå var jeg kommet ut på broen og gikk rolig mot midten. Det var der det var høyest. Over 60 meter rett ned. Nå skulle jeg snart dø. Nå var snart alt over. Jeg som hadde så mange drømmer og planer for livet mitt. Jeg som drømte om å ha familie, stasjonsvogn og hus. Jeg som ønsket å reise og oppleve verden med familien min. Nå var jeg bare en ubrukelig alenefar som ikke en gang klarte å forsørge datteren min. Jeg var opplært til å tro at Norge var verdens beste land å bo i. Men fra den dagen NAV bestemte at det eneste rette for meg var uføretrygd falt alt i grus. Jeg hadde jo ikke tjent nok til å få noe annet enn minstesats. Og minstesats på uføretrygd er ikke nok til å forsørge seg selv og et barn. Dobbel barnetrygd hjelper heller ikke på. Jeg kom aldri til å klare å snu dette. Det kommer aldri til å bli bedre. Bare et par meter foran meg var midten av broen. Og så var jeg der. Helt på midten. 

Jeg lente meg mot rekkverket. Der nede var det bare svart hav. Når jeg løftet blikket så jeg byen lyse opp. Det var en fantastisk utsikt. Men nå ville jeg bare ha fred og ro. Samtidig jeg kjente og på frykten, Det var langt ned. Kom det til å gjøre vondt? Kom datteren min til å tilgi meg, eller i det minste forstå? Og hva ville skje med henne? Ville hun få det bra? Eller ville hun bli plassert hos noen som ikke var snill med henne? Fy faen så redd jeg er. Jeg stod der lent mot rekkverket og skalv mens tårene rant og tankene for gjennom hodet. Bak meg kjørte bilene forbi. Nå får jeg bare gjøre det. Det er bedre å hoppe og bli ferdig med det. Men jeg ville vente litt til. Jeg er så utrolig redd. Vil jeg egentlig dette? Ja. Dette er eneste løsningen. Jeg hørte at en bil bremset bak meg, men enset det ikke. Heller ikke at en bildør ble smelt igjen enset jeg. Jeg skulle hoppe snart. Bare løfte meg selv over rekkverket, og så var det gjort. 

Går det bra med deg? Stemmen kom bakfra. Og så en hånd på skulderen min. Hva skjer? Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke snu meg med tårefylt ansikt og rødsprengte øyne. Joda. Det går bra. Jeg bare slapper av litt, prøvde jeg å overbevise med. Men stemmen sprakk for hvert eneste ord jeg uttalte. Så plutselig en hånd på den andre skulderen. Skal jeg kjøre deg noen plass? Det er kaldt her. Stemmen var varm og rolig. Neida. Jeg skal snart gå. Bare kjør videre du, svarte jeg mens tårene rant enda mer og hele kroppen min skalv. Men mannen med stemmen hadde tydeligvis bestemt seg, for han stod bare der og holdt hendene sine på skuldrene mine. Vil du ha kaffe? Jeg har kaffe i bilen. kom så går vi herfra. Det er sikkert noen hjemme som venter på deg. Da klarte jeg ikke mer. Knærne mine sviktet og jeg falt mot bakken mens jeg hulket som en tenåringsjente med kjærlighetssorg. Og for første gang så jeg personen som hadde stått bak meg og snakket med meg. Et så vennlig smil hadde jeg ikke sett på lenge. Han støttet meg mens jeg satt meg ned på asfalten, lent mot rekkverket jeg for kort tid siden hadde planer om å klatre over. Han satte seg ned ved siden av meg og spurte hva jeg het og hvor jeg bodde. Men jeg gav han bare fornavnet mitt og en vag forklaring på hvor jeg bodde. Du skal vite at uansett hva du tror, så er det noen der ute som er glad i deg og trenger deg. Og hvis du hopper herfra er det helt sikkert mange som kommer til å sitte i begravelsen din og være sint på seg selv for at de ikke så at du hadde det vondt. Og uansett hvilke grunn som har gjort at du har tatt dette valget i kveld, så er det alltid en løsning som er bedre enn denne. Selvmord er ikke en løsning på noe som helst. Mannen med den vennlige smilet og den varme stemmen hadde rett. Det var ikke dette jeg ville. Jeg måtte hjem og ta i mot datteren min når hun kom hjem fra overnatting, så jeg reiste meg. Jeg var ikke lenger redd for å la den fremmede mannen se det tårevåte ansiktet mitt og de rødsprengte øynene mine. Jeg løftet blikke og sa tusen takk før jeg løp ned til bilen min og kjørte hjem. Jeg sov ikke mye den natten. Jeg hadde fått en ny sjanse. En second chance. Jeg skal aldri gi opp. Jeg skal klare å gi datteren min et godt liv utifra forutsetningene våre.

--------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Håper du hadde glede av historien min. Eller kanskje glede er feil ord å bruke. Men håper ihvertfall jeg klarte å beskrive hvordan det føles å være så langt nede at man er klar til å faktisk ta selvmord. Og som min historie er et bevis på så er det viktig å bry seg. Jeg har faktisk forsøkt å få kontakt med mannen som reddet meg den kvelden. For hadde ikke han kommet ville jeg nok ikke vært her. Og selv om dette skjedde for noen år siden håper jeg å en dag få muligheten til å takke ham. Jeg føler jeg skylder ham livet mitt. 

Så nå har jeg delt et av mine aller svakeste øyeblikk. Jeg har fortalt hvor langt nede jeg har vært. Og noen kommer sikkert til se ned på meg, og noen kommer helt sikkert til å sende meg mail eller kommentarer om at datteren min ville fått det bedre hvis jeg hoppet. Og innimellom har jeg lurt på det samme. Men jeg er helt sikker på at datteren min har det best sammen med meg uansett hva andre mener og tror. 

Og selv om det på ingen måte var lett å dele noe så vondt og personlig må jeg innrømme at jeg og lo litt når jeg hadde skrevet historien ferdig. For hadde jeg visst hvordan det gjøres kunne jeg gjort som nettavisene og sensurert avslutningen slik at man måtte betale for å lese resten. Da kunne jeg tatt 10 eller 20 kroner for å lese slutten, og dermed tjent noen kroner som ville kommet godt med. Men kanskje kan min historie hjelpe andre til å se at selvmord ikke er løsningen uansett hvor mørkt det ser ut. Så jeg deler den med dere helt gratis. Om jeg bare hjelper en person til å forstå at selvmord ikke er løsningen har jeg fått betalt mer enn jeg noen gang kan drømme om. Og del gjerne innlegget mitt på sosiale medier.

Sliter du med selvmordstanker er tlf 116 123 en veldig god plass å ringe.

Nå håper jeg at jeg klarer å ha fokus på julen som snart kommer. Og så håper jeg at så mange som mulig vil kjøpe juledekorasjonene som datteren min og jeg lager slik at vi kan tjene oss noen penger til julegaver, julemat og alt annet som hører julen til. På denne siden kan du lese mer om det, og se det vi har laget så langt. Og etterhvert som vi lager flere dekorasjoner vil vi ligge ut flere bilder. 

Og er dette første gang du leser bloggen min kan du lese mer om oss og situasjonen vår i de andre innleggene som du finner her

 

 

 

 

 

 

12 kommentarer

Bbodil.blogg.no: ???

Håper det ordner seg for deg. Jeg vet selv, det merkelig nok kan være vanskelig og leve i Norge. Føles veldig urettferdig også, når det kommer nye mennesker ifra andre land. Som får alt mye lettere. Hvor mye mere penger i mnd mener du er nok for at du skulle ha det greit?

Pappaweed: Hei. Takk for det. Hadde vi hatt 400 - 500 kroner mer i uken hadde vi klart oss greit med mat og andre nødvendige ting. Da hadde vi klart å få det til å gå rundt uten å ligge etter med regninger og andre ting uten at jeg hele tiden måtte bekymre meg. Da hadde vi og kunne unnet oss en tur på kino eller noe annet koselig et par ganger i året.

Synd du ikke hoppet. Idiot som stoppet deg

Anonym: Egentlig veldig trist at du mener det. Med tanke på at du ikke kjenner meg. For jeg mener og tror at jeg faktisk er en ganske ok person som ikke ønsker noen noe vondt, og som alltid stiller opp for andre så ofte jeg kan. Og å kalle en som reddet en fremmed person sitt liv fortjener absolutt ikke å bli kalt idiot. For meg er han en helt. Ønsker deg uansett en fin helg :)

Tusen takk for at du dele en så sterk historie. Hadde tårer i øynene når jeg leste. Du er sterk. Jeg har og uførepensjon. Men jeg har lyst å kjøpe en dekorasjon av deg. Betaler med glede 300 kroner for 1 når det går til en så god sak. Håper du ikke slutter å blogge. Det du skriver er viktig og ekte følelser. Noen bør kjenne sin besøkelsestid og hjelpe deg med rådgivning slik at du kan tjene penger på å skrive. For skrive kan du mye bedre enn mange som kaller seg forfatter. Hilsen lesehesten og tidligere bokbutikkarbeider Irene

Irene: Hei. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding.
Jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal ta for hver dekorasjon. For jeg ønsker jo å tjene litt penger på de. Men samtidig kan de ikke være for dyr, for da vil ikke noen kjøpe. Men 300 hørtes mye ut. Kontakt meg på mail, så skal jeg sende den du ønsker.

Hvorfor skriver du de fleste innlegg om kvelden og om natten?

Ellen: Hei. Takk for et spørsmål utenom det vanlige. Men grunnen til at jeg både svarer på mail og kommentarer, og i tillegg ligger ut nye innlegg sent om kvelden eller om natten er fordi jeg har søvnproblemer. Jeg blir ofte liggende å tenke hvis jeg ligger meg før jeg er veldig trøtt. Og så er det slik at datteren min og jeg har beholdt tradisjonen med at jeg leser for henne på sengen hver kveld når hun ligger seg. Hun er stor nok til å lese selv, men for oss er det kvalitetstid sammen. En rolig og koselig tid før hun sovner. Men veldig ofte sovner jeg mens jeg leser. Og da våkner jeg opp noen timer senere, og er absolutt ikke trøtt. Og på dagen ønsker jeg å bruke tiden på datteren min slik at jeg ikke sitter med telefonen mens hun ønsker oppmerksomheten min. Så da er kvelden og natten fine tidspunkt der jeg får fred og ro til å skrive.

All kärlek till dig! Önskar jag kunde sponsra, men är i en knepig sits själv, men kanske snart!!!

En sterk historie. Du er veldig flink til å skrive og sette ord på ting. Du er en kunstnerisk sjel.

Du kan jo prøve å sende den inn til norsk ukeblad, som en sånn Fra virkeligheten historie. Tror de betaler ok hvis historien kommer på trykk. : )

Anonym: Tusen takk for tips

Skriv en ny kommentar