Endelig en lege som fant ut av det

Hver gang jeg er borte fra bloggen i en periode er der litt spesielt å skrive et nytt innlegg. Samtidig har jeg egentlig skrevet på dette innlegget en stund, men jeg har bestemt meg for å dele det opp. For siden det er en stund siden forrige innlegg (og enda lenger siden det før det igjen) har jeg først lyst å forklare hvorfor jeg ikke har skrevet så mye her.

Jeg har jo slitt med diverse helserelaterte problemer en god stund. Men i det siste er det magen som har vært det store problemet. Ikke vanlig magevondt, men sterke smerter som nesten føles som om noen stikker en kniv i meg. Og enkelte netter har smertene vært så vonde at jeg har lagt på baderomsgulvet med tårer i øynene.

Og hva gjør man når man har så vondt? Jo man går til legen. Men jeg har ikke klart å forklare smertene skikkelig til legen fordi jeg ikke har klart å lokalisere de til bestemte plasser. For meg har hele magen vært vond. Så både fastlege og leger på legevakten har sjekket alle andre plasser enn der de burde. Men det er min feil siden jeg har beskrevet smertene feil. For en sen kveld på legevakten løste alt seg. Jeg lå hjemme i sofaen og så på TV mens smertene bare ble verre og verre. Så jeg bare ba datteren min kle på seg og så kjørte vi til legevakten igjen. Akkurat slik vi hadde gjort noen ganger tidligere. Egentlig forstod jeg ikke poenget siden jeg var sikker på at de heller ikke denne gangen ville finne ut av det, men samtidig hadde jeg ikke lyst å ligge hjemme hele natten med smertene uten å prøve å finne ut av det. Så der satt vi på venterommet på legevakten. Og når det endelig var min tur tenkte jeg at nå blir jeg straffet fordi de ansatte på legevakten var lei meg. For foran meg sto Doctor Doogie Howser. Eller den norske versjonen. For legen som stod foran meg var ikke gamle karen. Men jeg fulgte etter og forklarte problemet. Og så var det tid for undersøkelsen. Dette hadde jeg gjort mange nok ganger til å jeg ikke forventet noen revolusjonerende løsning. Men denne unge Doogie brydde seg ikke om hvor jeg forklarte at smertene lå. Han presset og trykket andre plasser. Og så gikk han og leste litt mer i journalen min før han kom tilbake med et bestemt blikk. Du har nesten helt sikkert gallestein forklarte han. Men legevakten har ikke anledning til å henvise poliklinisk, så jeg fikk et skriv fra legen som jeg skulle gi til fastlegen dagen etter. Og som sagt så gjort. Så nå er henvisninger sent til der de skal. Og jeg ble anbefalt å kutte ned på fet mat, noe som har hjulpet veldig. Så nå håper jeg at jeg snart blir helt frisk. Det er jo ganske utrolig at noen små steiner i galleblæren kan forårsake så store smerter at en voksen mann på nærmere 90 kilo skriker av smerter. Det eneste som er trist er ventelisten på videre oppfølging. For jeg står i kø. Mens de med mye penger kan få undersøkelser og operasjoner på dagen må jeg stå i kø. Det er trist at det har blitt slik i Norge at noen får bedre behandling enn andre bare fordi de har mer penger. Når livet tar slutt så ender vi alle opp på samme måte. Tenk hvis vi kunne fått leve på samme måte og. Tenk hvis vi alle kunne få like god behandling uansett hvordan bankkontoen så ut.

Og heldigvis føler jeg meg bedre nå, for nå nærmer vi oss adventstiden. Det er en veldig fin tid når butikker, kjøpesentre og bolighus blir pyntet med lys og lysende juledekorasjoner. Jeg tror alle synes det er en koselig tid. Men samtidig er det mange som gruer seg. De som ellers i året sliter med å få endene til å møtes vet at desember og julen er den verste tiden i året. Og spesielt de som har barn. For det er i adventstiden forventningene til julen bygger seg opp sakte men sikkert. Og har man ikke penger ellers i året har man ihvertfall ikke råd til å delta på den kjøpefesten julen har blitt. Jeg skulle ønske at alle heller begynte å bry seg litt mer om de viktige tingene. Tilbringe tid med sine kjære, og heller se gleden i å gi enn å bare forvente. Så vet du om noen som enten sliter økonomisk i julen eller som føler seg ensom så strekk ut en hånd. Vis litt nestekjærlighet, og fokuser mer på de viktige tingene i livet.

Jeg ønsker ikke en overdådig jul, men en rolig jul med noen gaver til datteren min, julegodt og en god julemiddag.

For å hjelpe oss med å få det, har en som har hjulpet oss før startet en spleis. Den finner du her http://spleis.no/project/90567

Tilbake etter en ufrivillig pause

Har du noen gang vært sykemeldt eller av andre grunner vært borte fra jobben i en lengre periode? Og når du endelig kommer tilbake føler du deg som en fremmed? Det er litt sånn jeg føler meg nå. Det er over 2 måneder siden jeg skrev her sist, og dessverre har jeg heller ikke klart å besvare alle henvendelsene på mail som har kommet. Men dette oppholdet har absolutt ikke vært noe jeg ønsket. Jeg måtte prioritere det som er viktigst i livet mitt. Og det er datteren min og helsen min. For siden mitt forrige innlegg har jeg gått på et par smeller.

I august ble jeg akutt syk, som førte til at jeg ble hasteoperert. Jeg kom raskt hjem igjen, men selv om legen hadde beordret meg til å holde meg i ro noen uker kunne jeg jo ikke det. Datteren min hadde timer hos BUP, lege og PPT. I tillegg nærmet skolestart seg veldig fort. Men selv om jeg var mer aktiv enn jeg egentlig skulle følte jeg meg ganske bra. Helt til en dag jeg hastet av gårde til en avtale. I et uoppmerksomt øyeblikk bommet jeg på et trinn og gikk skikkelig “på tryne”. Og da klarte jeg selvfølgelig å skade et leddbånd og noen nerver i hælen på foten. Men det stoppet ikke der. For ikke lenge etter kom smertene i magen tilbake. Lignende smerter som jeg hadde før jeg ble hasteoperert. Jeg ble sjekket av legen og tok alt som var mulig av diverse tester samtidig som jeg ble behandlet med antibiotika. Og nå begynte jeg og å bli bekymret. Jeg lurte jo på om helsen min skulle svikte fullstendig. For oppi all sykdom og skade skulle jeg jo være pappa for datteren min. Så om kveldene når hun sov kom det mange negative tanker, og på dagtid var jeg mer som en zombie som målrettet gjorde kun det som var viktig. Og de gangene jeg satt meg ned for å prøve og skrive et nytt innlegg her på bloggen var tankene mine helt andre plasser, så jeg klarte ikke å sette ord på det jeg ønsket å skrive.

Men nå etter mye om og men ser det ut som at legen har funnet ut av problemene mine. Så nå prøver jeg med antibiotika for tredje gang. En annen type antibiotika enn de 2 første. Så krysser jeg det som krysses kan for at jeg snart er frisk.

Egentlig har jeg veldig mye å skrive om. For selv om jeg stort sett bare har fokusert på datteren min og helsen min har jeg jo hatt utfordringer med skolestart til datteren min, mobbing og selvfølgelig de vanlige og uunngåelige økonomiske problemene våre. Og så nærmer jo julen seg. Regner med at de aller fleste har sett at butikkene allerede er fulle av julevarer. Alt for tidlig synes nå jeg.

Så i mitt neste innlegg som kommer plutselig og veldig snart skal jeg skrive om skolestarten, mobbing og litt mer om situasjonen vår akkurat nå.

Nå håper jeg bare at jeg fremdeles har noen som gidder å lese det jeg skriver.

Du kan ikke ta pause fra fattigdommen

Gjennom alle innleggene mine fra den spede begynnelsen har jeg forsøkt å beskrive situasjonen til datteren min og meg. Situasjonen vår som fattige i verdens rikeste land. Hører eller leser man det politikerne våre sier så virker det ofte som at Norge ikke er et så veldig rikt land, men når oljefondet “vårt” nettopp passerte 9.500.000.000.000 kroner er det et tydelig bevis på at Norge er langt fra et land med gjennomsnittlig eller dårlig økonomi. Og jo rikere landet er jo vanskeligere er det å være fattig. Men uansett hvor mye jeg har forsøkt å beskrive situasjonen vår har det hele tiden vært personer som absolutt ikke klarer å forstå det. Noen tror ikke at det finnes fattige i Norge, og ihvertfall ikke etnisk norske siden de lever i en drømmeverden der de tror at hvis man ikke har penger kan man bare gå på NAV. Og så er det noen som helt enkelt mener at hvis jeg bare tar meg sammen så kan jeg bare få meg en jobb og så er problemene over. At NAV redder deg hvis du ikke har inntekt er en sannhet med modifikasjoner. For de summene som NAV har å forholde seg til står ikke i stil med levekostnadene i Norge. Og hver gang NAV justerer sine satser står ikke justeringene i stil med prisøkningene. Og hvis noen tror at alle som er uføretrygdet ønsker det tar de feil. Jeg ble nærmest tvunget over på uføretrygd fordi NAV mente det ikke var andre muligheter for meg.

Så uansett hvor mye jeg blottlegger meg selv er det en del personer der ute som ikke forstår hvordan datteren min og jeg har det, og en del som ikke tror eller forstår hvorfor vi er fattige. Og selv om jeg synes det er veldig kjekt å få tilbakemeldinger om at jeg skriver bra føler jeg ofte at jeg feiler når jeg ikke klarer å forklare hvor tungt å vanskelig det faktisk er å være fattig i Norge. Og hvor tungt det er å gjøre noe med det. Så når jeg kom over denne reportasjen i dag tenkte jeg med en gang at denne må jeg dele med dere. Så kanskje enda flere forstår hvordan vi og mange andre har det.

Og så må jeg takke for hyggelige tilbakemeldinger etter mitt forrige innlegg. Men uansett hvor trist og urettferdig noen mener det er så kommer jeg ikke lenger til å spørre om hjelp her i bloggen lenger. Selvfølgelig tar jeg med glede i mot hjelp, men det er tydeligvis når jeg skriver de ordene der jeg spør om noen kan hjelpe oss at enkelte blir provosert, og noen så provosert at de kommer med trusler. Så derfor skal jeg fortsette å fortelle om situasjonen vår og livet vårt, men uten å be direkte om hjelp. Håper likevel mange fortsetter å lese bloggen min.

 

Ønsker alle en fin helg 🌞

Truet til taushet

Mange sier at borte bra, men hjemme best. Det er ikke alltid det er riktig.

Vi kom hjem tirsdag kveld fra en herlig ferie. Det ble ikke noen av ønskene til datteren min. Så ingen badeland, dyrepark eller Legoland. Men vi fikk leid en hytte på fjellet. En helt enkel hytte med innlagt strøm og vann. Når vi satt ute på terrassen hørte vi nesten ikke annet enn vinden som blåste i trærne, fuglekvitter og elven som rant ikke langt fra hytten. Gikk vi til fremsiden av hytten kunne vi høre lyden av biler som kjørte mot Hardangervidden. Så selv om vi var omgitt av natur var vi heller ikke langt fra hovedveien. De dagene det var dårlig vær satt vi inne og spilte brettspill og kort, men når det var sol og fint vær tilbrakte vi mesteparten  av dagene med å gå på tur. Datteren min forsøkte til og med å bade i elven like ved hytten, men vannet var så kaldt at hun kom fort opp på land. Og selv om vi var langt fra butikker har vi spist godt hver eneste dag. De dagene det var fint vær grillet vi både pølser og litt annet. Vi ble fortalt at det ikke var butikk i nærheten, så vi handlet alt vi trengte på veien opp. Vi har hatt en utrolig fin uke. Datteren min er fremdeles litt skuffet over at hun ikke fikk reise til en plass med litt mer å gjøre og med mulighet for å bade, men hun innrømmer at hun har kost seg. Og jeg har virkelig fått nyte stillheten og roen.  Jeg har virkelig fått tid til å tenke over livet og situasjonen til datteren min og meg. Så jeg er utrolig takknemlig for all hjelp vi fikk til å komme oss på ferie. Tusen takk til alle som hjalp oss.
Om kveldene etter at datteren min har sovnet har jeg stort sett sittet på terassen og tenkt. Tenkt over livet mitt, fortiden og fremtiden. Jeg husker første gang jeg skrev her på bloggen. Det nærmet seg jul og jeg satt hjemme i stuen med tårer i øynene og frøs. Jeg var mer eller mindre desperat. Både lommebok og bankkonto var tom, og jeg visste at det ikke ville bli verken julemat, julegaver eller noe annet hvis jeg ikke fant en løsning. Og siden alt annet var prøvd skrev jeg mitt første innlegg og ba om hjelp. Det var noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Jeg følte meg ynkelig og liten. Men takket være noen fantastiske personer ble det en fin jul. Det var første men ikke siste gang jeg fikk hjelp til å gjøre oppveksten til datteren min litt bedre. Og helt siden det første innlegget mitt har jeg fått mange tilbakemeldinger. En del positive, men langt flere negative. Jeg har fått mail fra personer i samme situasjon som meg,  jeg har fått trusler, hatmeldinger, useriøse meldinger og meldinger fra personer som enten vil hjelpe eller bare gi en positiv tilbakemelding. Og så har jeg til og med fått noen tilbakemeldinger med tips om hvordan jeg kan “tjene” penger på ulovlige metoder. Men uansett hvor vanskelig situasjonen vår er kommer jeg aldri til krysse den grensen der jeg blir kriminell for å skaffe penger.
Disse kveldene jeg har sittet på terassen og tenkt på livet, fortiden og fremtiden har jeg aller mest bekymret meg for hvordan de neste årene blir. Den økonomiske situasjonen vår vil ikke forandre seg siden jeg er uføretrygdet og ikke kan fungere i en normal jobb. Og samtidig vil datteren min bli eldre og ha større og større behov for mer enn jeg kan tilby henne på min lille inntekt. Og siden hun og sliter med sykdom så er det ikke bare for henne å få seg en jobb utenom skolen når hun er gammel nok til det. Så utfordringene står i kø de kommende årene. Hun vil trenge en pc til skolearbeid, nye klær og sko og alt mulig annet både til skole og fritid. Å oppdra en jente som om ikke lenge blir tenåring er absolutt ikke billig. Og snart er det jul igjen, bursdag og alt mulig annet.
Men så er det slik at det å be om hjelp ikke er sosialt akseptert her i Norge. Det har jeg jo merket helt siden jeg skrev mitt første innlegg. Men nå mens vi var på ferie fikk jeg 3 mail som gjorde veldig inntrykk på meg. 2 av mailene var mer ufine og negative. Men den tredje mailen var såpass grov at jeg tok en avgjørelse som vil forandre en del for oss fremover. Den inneholdt en ganske grov trussel, og etter å ha lest den et par ganger bestemte jeg meg for at jeg ikke lenger kommer til å be om hjelp her i bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker hjelp, for hvis noen vil hjelpe oss tar jeg gjerne i mot hjelp. Og jeg kommer fremdeles til å skrive om situasjonen vår. Men jeg kommer ikke til å spørre om noen vil hjelpe oss. Avsenderene av de 3 mailene er selvfølgelig politianmeldt, og jeg er ikke redd. Men jeg merker at slike trusler og ufine tilbakemeldinger påvirker meg såpass at det går utover humør og energi. Og det igjen går utover datteren min. Så man kan vel si at jeg ble truet til taushet.
Siden jeg fremover ikke kommer til å be om hjelp vil jo julefeiring og alt annet bli vanskeligere. Jeg kan jo selvfølgelig håpe at noen ønsker å hjelpe selv om jeg ikke ber om det. Men sannsynligheten for det er nok ikke så stor. Så jeg har jo tenkt på andre muligheter til å endre situasjonen vår. Det er jo slik at jeg er uføretrygdet på grunn av sykdom. Jeg kan ikke lenger jobbe i en vanlig jobb. Og langt ifra det jeg har utdannelse som. Samtidig har jeg jo resurser som kan brukes til noe. Og hadde jeg hatt rett utdannelse slik at jeg kunne jobbet hjemmefra og med arbeidstid jeg mer eller mindre kan kontrollere litt selv hadde jeg jo kanskje hatt en mulighet til å komme meg bort fra uføretrygden og klart å endre den økonomiske situasjonen vår. Og i disse digitale tidene er jo nettstudier en fantastisk mulighet for slike som meg. Til og med personer som ikke kan møte opp på skolen kan få seg en utdanning. Så jeg brukte litt tid til å tenke på det. Og jeg fant en utdannelse som ville hjulpet meg langt på vei. Om jeg ville klart det kan jeg jo ikke si 100% sikkert, men jeg hadde både pågangsmot, lyst og energi. Men dessverre kom jeg til kort når jeg skulle søke om støtte til skolepengene hos Statens lånekasse. For når jeg ble syk og gikk fra sykepenger til AAP tenkte jeg ikke på det gamle studielånet mitt. Så det ble misligholdt og til slutt oversendt Statens innkrevingssentral. Og for at jeg noen gang skal få noe hjelp fra Statens lånekasse igjen må hele det gamle lånet mitt betales først. Så der røk drømmen om å kanskje få seg en utdannelse som kanskje kunne hjulpet meg tilbake i arbeidslivet. Ihvertfall fram til jeg er ferdig med gjeldsordningen. Men slik er nå en gang livet.
Håper dere alle har en fin sommer, og at dere fortsetter å lese bloggen min selv om jeg ikke lenger kommer til å be om hjelp.

Samme problem løses ikke likt for alle

Når man ber andre om hjelp slik som jeg gjør er det en selvfølge at en må forvente kritiske spørsmål og negative kommentarer. Men når de kritiske spørsmålene blir stilt ene og alene i et forsøk på å sette meg i et negativt lys eller de allerede er besvart mange ganger før synes jeg at det blir for dumt. Gang på gang har jeg gjentatt i innleggene mine at jeg kan dokumentere situasjonen vår. Jeg kan dokumentere hvem vi er og at situasjonen er reell. Og jeg har forklart hvorfor jeg er anonym på bloggen. Men likevel kommer det spørsmål om de samme tingene som jeg har forklart utallige ganger. Og når jeg da ikke orker å gjenta svarene får jeg flere sinte kommentarer og mail om hvorfor jeg ikke svarer. Og egentlig blir jeg glad når andre i samme situasjon som oss kommer med tips og råd. Men når disse personene med sikkerhet vet at løsningene deres også er løsningen for meg synes egentlig jeg ikke det er rart jeg blir lei av å forsvare meg. Alle er forskjellige og det som var løsningen for noen er gjerne helt feil løsning for andre. For eksempel kan det å samle flasker være en god løsning for en som bor i et tettbefolket område. Men for en som bor på “landet” der det gjerne er langt til nærmeste nabo sier det seg selv at det ikke blir mange tomflasker å finne.

De siste ukene har jeg bedt om hjelp for å gi datteren min en ferie fordi jeg synes hun virkelig fortjener å få kommet seg litt bort. Både fordi hun har hatt det litt tungt og vanskelig de siste månedene,  men og fordi jeg vet at når skolen starter igjen i august kommer det til å bli veldig tøft for henne. At da andre mener at det å feire sommerferien hjemme er helt greit for dem, betyr ikke at det er det samme for min datter. Noen har kanskje en stor hage eller uteplass der de kan nyte dagene. Det har ikke vi. Så istedenfor å tro at andres løsning også er rett for oss skulle jeg ønske at folk som blir provosert eller irritert av å lese det jeg skriver heller finner seg noe annet å lese. Husk at det og kan være andre grunner til at jeg mener datteren min trenger å komme seg litt bort, men som jeg ikke har lyst å skrive om her.

 

Det er på ingen måte lett å be om hjelp. Jeg gjør det ene og alene fordi jeg vil gjøre oppveksten til datteren min litt bedre. Og hvis noen lurer på noe er det kanskje en idé å lese tidligere innlegg og svar på tidligere kommentarer før man “angriper” meg med negative tilbakemeldinger.

Jeg har veldig lyst å si tusen takk til dere som har hjulpet meg. Dessverre ble det ikke nok til den turen jeg håpet på til Danmark. I løpet av helgen har jeg fått inn 450 kroner. Så jeg mangler fremdeles ca 5500 kroner til det. Men i slutten av uken pakker vi bilen og kjører på en liten ferie. Hvor vi ender er helt avhengig av hvor mye penger vi har. Så hvis noen fremdeles vil hjelpe er de velkommen til det.

kontonummer 9522.06.25762

Og er du i tvil om det jeg skriver er reelt så kan jeg dokumentere at situasjonen er slik jeg beskriver her i bloggen.

Hvis du ønsker å kontakte meg er jeg å treffe på mail [email protected]

Les gjerne de andre innleggene mine og

Ønsker alle en fin uke

Hvorfor bry deg?

Jeg er veldig glad for at jeg har bortimot 200 lesere nesten hver dag. Utrolig kjekt at såpass mange leser det jeg skriver. Men selv om mange leser bloggen min så er det veldig få som vil hjelpe. Det kan være mange grunner til det. Noen bryr seg nok ikke, andre har ikke råd og noen ønsker heller å hjelpe andre. Men så er det og mange som tror at jeg får utrolig mye hjelp. Jeg mottok en mail tidligere i dag der avsender mener jeg får utrolig mye hjelp. Men jeg kan si såpass at siden forrige innlegg har jeg ikke fått noe hjelp. Så det at noen tror at jeg mottar veldig mye hjelp er altså feil. Men jeg forstår jo og at en del kan tenke slik at “hvorfor skal jeg hjelpe når sikkert alle andre gjør det”. Men slik er det altså ikke.

Likevel må jeg få si tusen takk for all hjelp jeg har fått. Uansett om det ikke blir en tur til Legoland i Danmark eller dyreparken i Kristiansand neste uke, så blir det en liten tur på datteren min og meg. Jeg bruker det jeg har fått i hjelp og prøver å gjøre det så fint som mulig for datteren min. For hun fortjener virkelig en fin sommerferie. Skoleåret som venter kommer til å bli tøft. Og da er det godt at hun får ladet batteriene sine litt. Men det er fremdeles mulig å hjelpe meg med å gi hun en fin ferie. For å oppnå drømmereisen til Legoland i Danmark (der reise og opphold er gjort så billig som mulig) mangler jeg nå kroner 6000. Men uansett vil all hjelp gjøre ferien bedre. Hvis bare en fjerdedel av alle som leser bloggen min en dag hadde hjulpet meg med kroner 100 ville det blitt omtrent kroner 5000. Så lite skal egentlig til. Så hvis du er en av dem som tenker at alle andre hjelper, så tenk heller at du kanskje vil bidra litt sammen med 49 andre. Nå tviler jeg på at 50 personer vil hjelpe med kroner 100, men det var bare et eksempel på hvor lite som skal til, og at hvis alle tror at alle andre hjelper så fører det til at ingen hjelper. Og husk at det å hjelpe andre faktisk gjør godt. Om du ikke liker meg på grunn av det jeg skriver eller fordi jeg faktisk ber om hjelp, så hjelp gjerne noen andre. Det er mange der ute som ber om hjelp til akkurat det samme som jeg ber om hjelp til. Det viktigste er å bry seg om andre som ikke har det så bra, vise empati og hjelpe så godt man kan.
Men hvis du har lyst å hjelpe har jeg kontonummer 9522.06.25762
Og er du i tvil om det jeg skriver er reelt så kan jeg dokumentere at situasjonen er slik jeg beskriver her i bloggen.
Hvis du ønsker å kontakte meg er jeg å treffe på mail [email protected]
Les gjerne de andre innleggene mine og. Lurer du på hvorfor jeg ber om hjelp finner du en forklaring her
Ønsker alle en fin helg.

En pause fra livet

Dette blir nok mitt siste innlegg på noen dager. For etter innlegget i går har jeg mottatt noen flere ubehagelige og ufine tilbakemeldinger. Også noen med trusler. Ikke det at jeg blir skremt av slike tåpligheter, men man blir sliten mentalt av det. Og det ødelegger humøret litt. Så jeg tar et par dagers pause. Og så tenkte jeg at datteren min og jeg skal ta oss en tur neste uke. Det skal jeg selvfølgelig blogge om. Men foreløpig vet jeg ikke hvor turen går. Dessverre ser det ikke ut som det blir en tur til Danmark eller et annet sted med så mye kjekt å gjøre. Det har vi ikke råd til. Men som den evige optimisten jeg er så håper jeg at det kanskje er noen flere som vil hjelpe oss. Kanskje akkurat DU vil hjelpe oss litt?

I en kommentar til mitt forrige innlegg fikk jeg spørsmål om jeg ikke kunne forklare mer om hvorfor vi trenger hjelp og hvorfor akkurat vi skal få hjelp. For de som har fulgt bloggen min en stund blir det jo bare gjentagelser av hva jeg har skrevet om tidligere, men for nye lesere kan det forklare litt om situasjonen vår.
Håper du tar deg tid til å lese alt
Siden bloggen min heter alenepappa sier det seg selv at jeg er eneforsørger for et barn. Jeg har en datter som går på barneskolen. Siden jeg ikke har lov av barnevernet å identifisere datteren min på noen som helst måte kan jeg ikke skrive eksakt alder, men jeg kan fortelle såpass at hun snart er ferdig på barneskolen, og snart skal begynne på ungdomsskolen. Men ikke helt enda. Så uten å identifisere hun kan jeg vel si at hun er et sted mellom 10 og 12 år. Det høres kanskje litt merkelig ut at barnevernet skal nekte meg å fortelle alderen på datteren min, men saken er at en leser bestemte seg for å sende bekymringsmelding til barnevernet rett over jul i fjor. Faktisk første dag barnevernet hadde åpent etter jul ringte hun og fortalte sin bekymring. Men som jeg har skrevet tidligere så er det ingenting barnevernet trenger å bekymre seg for bortsett fra vår økonomiske situasjon. Og det er utenfor barnevernet sitt område så lenge datteren min får det hun trenger. Og det gjør hun. Datteren min får mat, et trygt hjem og rene klær tilpasset årstidene. Så hun har alt et barn trenger, men ingenting ekstra. For det tillater ikke økonomien vår. For som eneforsørger blir det vanskelig når min eneste inntekt er minstesats uføretrygd. Med barnetillegget og dobbel barnetrygd får vi det akkurat til å gå rundt med husleie, strøm, medisiner, mat og alt annet vi trenger. Eller egentlig går det ikke helt rundt, for de siste dagene før neste utbetaling er det stort sett tomt både i kjøleskap, frys og i skuffen med tørrvarer. Nå tenker nok mange at vi da sikkert bruker for mye penger på mat og at medisiner vi må ha er på blå resept. Men vi spiser mat fra billigmerkene til billigkjedene. Vi kjøper stort sett bare Firstprice, Eldorado, Rema Prima og Coop sine billigprodukter både når det gjelder mat og hygiene og rengjøringsprodukter. Og at nødvendige medisiner er på blå resept er en myte. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om dette, og både datteren min og jeg har flere medisiner som vi er nødt å ha, men som ikke er mulig å få på blå resept. Hver måned har vi og store utlegg på nødvendige medisiner. Og etter å ha levd med veldig lite penger i flere år har vi lært å hvor vi kan spare inn penger, så når jeg skriver at vi ikke bruker penger unødig så er det fordi vi alltid kjøper billigst mulig og aldri bruker penger på noe ekstra. Men likevel går det ikke helt rundt. Så lurer nok noen på hvorfor vi bruker så mye penger på medisiner. Jeg ønsker ikke å gå detaljer om sykdommer til verken meg eller min datter her på bloggen. Jeg har skrevet et innlegg om hva jeg sliter med psykisk. Men både jeg og datteren min har flere diagnoser. Og for de som synes dette er viktig å vite mer om kan kontakte meg så kan vi eventuelt ta det der.
Og så vil nok noen henge seg opp i at jeg har en bil. Bil er jo veldig dyrt i Norge. Og det er jeg veldig klar over. Men nå har både min lege, flere spesialistlege, psykolog og psykiater og min datter sin lege og spesialistleger flere ganger skrevet utfyllende erklæringer på at vi er avhengig av privat bil som transportmiddel. Og i tillegg bor vi slik at når min datter har legetime eller time på BUP eller hos PPT så mister hun en hel skoledag på grunn av veldig dårlig kollektivtilbud her vi bor. Men likevel får vi ikke innvilget bil fra NAV. Reglene er såpass strenge at vi ikke får bil gjennom NAV. Så bilen vår er en gammel bil og med billigste forsikring. Og den er ikke mer verdt enn vrakpanten. Men for oss er den uunnværlig.
Men så tenker nok noen at vi kanskje bruker for mye på bolig. Husleien er jo stort sett noe av det som tar størst del av pengene til folk. Og vi bruker en stor del av pengene våre på bolig. Men vi har en ganske beskjeden leilighet som vi leier. Og i forhold til lignende leiligheter mer sentralt betaler vi lite i husleie. Så heller ikke her kan vi gjøre noe for å spare penger. Og vi har heller ikke noe luksus som stor flatskjerm eller mange kanaler. Vi har ikke råd til slik luksus. Så uansett hvor mye vi prøver å finne noe å spare inn på så klarer vi ikke å finne noe. Vi har allerede spart inn der det kan spares. Vi lever så billig som mulig. Og jeg føler ofte at vi ikke lever, vi bare eksisterer. Men jeg bruker all tid og energi jeg har på å gjøre livet til datteren min litt bedre samtidig som jeg gjør så godt jeg kan for at hun skal få seg en god utdannelse og senere en jobb som gjør at hun slipper å leve livet som fattig når hun en gang blir voksen og får sin egen familie. Og så lærer jeg henne gode verdier og sette pris på de enkle ting i livet.
Men så synes jeg at livet er så mye mer enn bare det å gå på skole, lære gode verdier og forberede henne på fremtiden hennes. Barn må og oppleve glede ogpositive ting i livet. Og få kommet seg litt bort fra de omgivelsene hun er i hver eneste dag ellers i året. Samtidig opplever hun og det samme presset som mange andre barn og opplever når det gjelder sommerferie. Og alle i klassen til datteren min og alle vennene hennes skal til “Syden” i sommerferien (bortsett fra en som skal til Thailand i vinterferien og derfor “bare” skal til Danmark i sommerferien). Og slik er det for mange barn som vokser opp med fattige foreldre. Så derfor ber jeg her i bloggen nå om hjelp til å kunne ta datteren min med på en fin sommerferie. Desverre gjør sykdom at de vanligste ferietilbudene for fattige som arrangeres av røde kors og andre ikke passer for datteren min. Så eneste mulighet for at hun skal få seg en reise i sommerferien blir med hjelp jeg får her gjennom bloggen. Og vi håpet på en tur til Danmark. Men desverre blir det for dyrt selv om vi gjør det så billig som mulig. Jeg har fått litt hjelp, men likevel mangler jeg fremdeles omtrent 7000 kroner til en tur dit. Derfor tror jeg dessverre ikke den turen er mulig i år. Men det jeg har fått av hjelp skal brukes så datteren min får seg en tur uansett. Og jo mer hjelp jeg får, jo finere blir ferieturen for hun. Drømmen er vi to sammen kan få en liten pause fra livet. En pause fra hverdagens mas, kjas og bekymringer. Og alt hjelper. Mange bekker små…. som det heter.
Så hvis DU har lyst å hjelpe har jeg kontonummer 9522.06.25762
Og er du i tvil om det jeg skriver er reelt så kan jeg dokumentere at situasjonen er slik jeg beskriver her i bloggen.
Hvis du ønsker å kontakte meg er jeg å treffe på mail [email protected]
Les gjerne de andre innleggene mine og
Ønsker uansett alle en fin sommer
Del gjerne innlegget mitt med andre. Da blir jeg veldig glad

Skal man trues til taushet?

Slik er altså en del av livet mitt. Uføretrygdet, syk, aleneforsørger for datteren min og med en utrolig dårlig økonomi som ikke går rundt. Det er mange som har det slik i Norge, så akkurat her er jeg ganske lik mange andre. Men det som gjør meg annerledes er at jeg ber om hjelp. Jeg ønsker at datteren min skal få en litt bedre oppvekst enn jeg klarer å tilby henne på kun min inntekt. Noen synes det er tøft gjort av meg å be om hjelp, mange synes det er fint at jeg setter lys på situasjonen som vi og andre lever i mens andre direkte misliker at jeg ber om hjelp. Men til tross for uenigheter om det å be om hjelp føler jeg at de aller fleste oppfører seg ok. De fleste voksne personer klarer jo å være saklige til tross for uenigheter. Men dessverre finnes det enkelte personer som går alt for langt. For meg oppfattes dette som en trussel.

Og det som plager meg mest er at personen faktisk skriver navnet mitt i mailen. Jeg mottok denne mailen nå nettopp. Og i morgen vil jeg selvfølgelig politianmelde det. Men jeg lar meg ikke skremme av tåpelige trusler. Jeg har vært gjennom dette før. Så jeg fortsetter å be om hjelp for å gjøre oppveksten til datteren min litt bedre.
Så hvis du vil hjelpe meg med det er kontonummeret mitt 9522.06.25762.
Vil du vite mer om datteren min og meg, og situasjonen vår, kan du lese de andre innleggene mine eller sende meg en mail på [email protected]

Skam?

Burde jeg skamme meg for at jeg ber om hjelp? Jeg synes ikke det er noe skamfullt å spørre andre om å hjelpe meg. Men det er en del personer som mener jeg burde føle skam. Her er en av mange negative mail jeg har fått.

Selv synes jeg det å hjelpe andre er utrolig godt. Det å føle at jeg har gjort noe for noen som gjør livet litt lettere gir meg en følelse av å være til nytte. Og jeg er sikker på at de aller fleste innimellom liker å hjelpe andre. Men det som også er viktig er å vite at man hjelper rett person. Det må føles riktig, eller så føles det ikke godt. Og noen ganger føles det bare ikke riktig å hjelpe en som ber om hjelp. Et eksempel finner du i kommentarfeltet i de to forrige innleggene mine. Og selv om jeg fremdeles håper at noen vil hjelpe meg så tenkte jeg at jeg kan jo prøve å hjelpe andre og. For det er sikkert noen som leser bloggen min som har lyst å hjelpe noen, men som ikke liker det jeg skriver  eller at jeg ber om hjelp slik jeg gjør. Så derfor har jeg bestemt at hvis noen har lyst å hjelpe noen andre enn meg så åpner jeg kommentarfeltet slik at den som ønsker å hjelpe noen kan ligge ut en kommentar med kontaktinformasjon som jeg uforbeholdent publiserer uten noen form for innblanding. Så får den som ønsker å hjelpe selv velge hvem han eller hun vil hjelpe. Jeg ønsker jo selvfølgelig så mye hjelp som mulig for å gi datteren min en fin sommerferie, men hvis noen heller vil hjelpe andre som trenger det vil det gjøre meg glad hvis jeg på denne måten kan bidra til at noen andre og får hjelp.
Når det gjelder ferien til datteren min og meg så er nok det toget snart kjørt. Jeg er jo både evig optimist, men samtidig er jeg ganske pessimistisk. Jeg håper jo fremdeles på et “mirakel”, men likevel tror jeg ikke det er mulig for datteren min å få oppleve Legoland eller Djurs sommerland i år. Jeg er selvfølgelig utrolig glad for den hjelpen jeg har fått, men for å klare det en tur til Danmark mangler jeg fremdeles omtrent 7000 kroner for å klare en enkel tur med billig overnatting og en tur i enten Legoland eller Djurs sommerland. Den summen er nok umulig å få inn. Men en tur en eller annen plass blir det på datteren min. De pengene jeg har fått inn skal brukes på sommerferie for datteren min, og ingenting annet. Spørsmålet er bare hvor. Jeg håper jo at kanskje noen flere vil hjelpe oss litt. Men hvis du føler at å hjelpe meg med å gi datteren min en sommerferie ikke er rett for deg, så hjelp noen andre da. Til og med en 50-lapp eller 100-lapp hjelper veldig mye for oss og andre som sliter økonomisk.
Vil du hjelpe meg er kontonummeret mitt 9522.06.25762
Ønsker du å kontakte meg er jeg å treffe på mail [email protected]

Verden kunne sett veldig annerledes ut

I 1976 startet to unge menn, Bill og Paul et firma. Men de møtte stor motstand og det var ikke mange som hadde tro på det de holdt på med. Men de gav ikke opp. De stod på sitt istedenfor å sitte seg ned og bare godta at slik var det så kjempet de og gjorde alt de kunne. Og de aller fleste av oss bør i dag være glad for at Bill Gates og Paul Allen aldri gav opp drømmen om Microsoft.

I 1943 startet Ingvar et lite postordreselskap som solgte fyrstikker, blomsterfrø og skrivesaker. Men Ingvar hadde en større drøm. Og han gav ikke opp. Til tross for problemer med alkohol klarte Ingvar å etablere IKEA, som i dag er en av verdens største merkevarer. Hvordan ville verden sett ut hvis Ingvar Kamprad gav opp? Uten IKEA ville de fleste norske hjem sett veldig annerledes ut.
Så verden ville sett veldig annerledes ut hvis Bill, Paul, Ingvar og mange andre bare gav opp og godtok at slik var det bare
Nå kan ikke jeg på noen som helst måte sammenlignes med Bill Gates, Paul Allen eller Ingvar Kamprad. Men jeg har en ting felles med dem. For selv om jeg møter motstand så gir jeg ikke opp. Jeg sitter meg ikke ned og bare godtar at siden vi er fattige så må datteren min vokse opp uten verken ferier, bursdagsfeiring, julefeiring og andre ting. Jeg er ikke skrudd sammen slik at jeg bare godtar det. Ihvertfall ikke før jeg har prøvd absolutt alt. Og jeg har forsøkt absolutt alt bortsett fra ting som er kriminelt eller moralsk forkastelig. Og da er siste utvei å spørre om hjelp. Og selv om mange kaller det jeg gjør for å tigge, og mener at det er moralsk forkastelig, så ser jeg ikke noe galt i det så lenge jeg ikke plager eller krenker noen. Men samtidig så er det for tiden veldig “in” å bli krenket. Så enkelte som helt frivillig søker fram bloggen min på nett klarer likevel å bli krenket av at jeg ber om hjelp til å gi datteren min en bedre hverdag og oppvekst enn jeg klarer alene på min minstesats uføretrygd. Det mest normale ville jo i en slik situasjon være at disse som føler seg krenket av det jeg skriver heller finner noe annet å lese. Det er ikke slik at bloggen min er på noen avisers forside, eller flasher opp når man åpner nettleser på pc eller telefon. Så jeg forstår absolutt ikke hva jeg gjør galt eller hvordan noen kan føle seg krenket. Jeg skriver om og om igjen at jeg kan dokumentere det jeg skriver, så jeg lurer heller ingen på noe som helst måte. Så jeg gjør ikke noe mer galt enn disse som sitter på gaten og tigger penger med et pappkrus. Den eneste og for de fleste er forskjellen at meg slipper man å se hvis man føler seg krenket av å se noen som ber om hjelp. Og jeg presser ingen til å hjelpe meg. Av meg får du ingen stygge blikk når du går forbi uten å hjelpe. Så hvorfor så mange føler seg krenket og utilfreds med at jeg ber om hjelp er for meg uforståelig.
Hadde jeg vært alene ville jeg aldri gått til det skrittet å be fremmende om hjelp slik som dette. Da hadde jeg nok sittet stille og godtatt situasjonen akkurat slik den er. Men når jeg helt alene har ansvar for oppveksten til datteren min så gjør jeg alt jeg kan for at hun skal ha det så bra som mulig. Og da prøver jeg alle muligheter som er innenfor lovverket. Så jeg ber om hjelp her på bloggen min uansett hva andre mener om det. Hva andre i samme situasjon som meg velger å gjøre får bli opp til dem. Men jeg mener at å be om hjelp og gjøre alt jeg kan er bedre enn å sitte meg ned og bare godta ting slik de er.
Vil du vite mer om situasjonen vår så håper jeg du tar deg tid til å lese de andre innleggene mine.
Eller sende meg en mail på [email protected]
Vil du hjelpe er kontonummeret mitt 9522.06.25762
Ønsker alle en fortsatt fin lørdag