Derfor vurderte jeg selvmord

I dag er verdensdagen for forebygging av selvmord, og de aller fleste har sikkert sett noe om dette på tv, eller hørt noe om det på radio. Og jeg synes det er utrolig flott at kjendiser, politikere og andre viser interesse for dette, for selvmord er et veldig tabubelagt tema, men et tema man egentlig bør snakke om. Men noe av det jeg savner oppe i alt dette oppstyret blant kjendiser og politikere er diskusjonen for hvorfor noen velger å ta sitt eget liv. Det er stort sett mennesker i en veldig vanskelig situasjon der alt ser håpløst ut som velger å ta selvmord, men hvorfor mener de at alt ser håpløst ut? Alle som vurderer eller velger å ta selvmord har selvfølgelig sine helt egne personlige grunner. Men for mange er økonomi en av grunnene til at man vurderer og kanskje til slutt velger å ta selvmord. Når man i lengre tid verken har råd til mat eller noe annet så føler man seg veldig lite verdt. Og når man gang på gang må utsette husleie, oppleve å få strømmen stengt, eller kanskje til og med oppleve å få varsel om utkastelse fra leiligheten man leier så føler man totalt verdiløs. Og hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har vært der. Jeg har mange ganger vurdert å gi opp. Jeg har mange ganger vurdert å bare avslutte livet mitt. For jeg var jo ikke verdt noe, og verden ville blitt en bedre plass for alle andre hvis jeg tok mitt eget liv. Det var ihvertfall slik jeg følte det. 

Jeg er ikke suicudal lenger. Jeg tenker ikke lenger på å avslutte livet mitt. Men jeg føler meg ikke verdt så veldig mye. Jeg vet at datteren min trenger meg, men ellers tror jeg ikke livet mitt er så mye verdt. jeg tilfører jo ikke samfunnet noe som helst godt. På grunn av mine helseproblemer er jeg jo bare en utgift for Norge resten av livet. Og innimellom tenker jeg at datteren min ville fått det bedre uten meg. Men jeg har lovet meg selv å gjøre alt jeg kan for å gi datteren min et så godt liv som mulig. 

Jeg vet og at andre som sliter økonomisk uten å se en ende på de økonomiske problemene har tenkt i samme bane som meg. For det å ikke ha råd til å leve, men bare eksistere er ikke noe liv. Man føler seg veldig lite verdt. Man føler seg ikke som en del av samfunnet. Man blir rett og slett bare sliten og lei og gir opp. Og dette er nok et problem som vil øke etterhvert som forskjellene mellom fattig og rik blir stadig større i Norge. Og nå sies det at over 100.000 barn vokser opp i fattigdom i Norge. Det eneste håpet er at politikerne våre tar tak i problemet og gjør noe med fattigdom her i Norge. For Norge har faktisk nok penger til at ingen barn trenger å vokse opp i fattigdom. 

Jeg håper vi alle kan tenke på dette problemet med selvmord og fattigdom mer enn 1 dag i året. Dette burde vært noe alle tenkte på hver eneste dag.

Til tross for at jeg ikke ser positivt på fremtiden min prøver jeg ihvertfall å endre situasjonen vår litt. Det kan du lese mer om her.

Håper du tar deg tid til å lese de andre innleggene mine som du finner her; http://enalenepappa.blogg.no

 

7 kommentarer
    1. Hei alenepappa.
      Tusen takk for et godt innlegg. Jeg har selv slitt med selvmordstanker pga dårlig økonomi som gjorde at jeg så svart på alt. Jeg synes du skriver utrolig godt, så jeg lurte på om du kunne skrive en liten historie om hvordan det føltes når du vurderte å ta selvmord. Kanskje andre vil forstå litt mer om det da.
      Klem fra
      Anja

    2. Jeg synes du er veldig flink til å sette ord på ting. Kanskje du kan bli novelleskriver? 🙂 Fortelle historien(-e) dine til Norsk Ukeblad /Hjemmet e.l? Tjene noen slanter- anonymt.
      Vi er mange som har slitt/ sliter med de tankene – da er det ekstra viktig at folk IKKE kommer med sårende kommentarer!!

    3. Takk for at du deler. Jeg er mye i samme båt, men har heldigvis ok økonomi og aner ikke om jeg hadde taklet livet om pengeproblemer hadde tårnet seg opp over alt det andre. Men uansett, min mening i livet er å gjøre alt jeg evner for at mitt barn får det så godt som overhodet mulig, får føle seg ønsket og satt pris på hver eneste dag og har en pappa som legger fra seg telefonen og svarer med full oppmerksomhet når noen sier ‘pappa?’. Det blir min måte å kompensere for manglende ferieturer og eksotiske opplevelser.
      De klemmene og smilene jeg får tilbake gjør at jeg ser frem til og gleder meg til hver eneste dag.

    4. Superpappa: Jeg er helt enig med deg. Det er ikke luksusferier og all verdens ting barna ønsker mest. Det er oppmerksomhet og foreldre som har god tid til dem de trenger mer enn noe annet

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg