En skikkelig trist dag

Det er noen likheter mellom det å ha kreft og det å være fattig. Begge deler gjør at man sliter med søvnen. I tillegg gjør begge deler at man gir opp drømmene sine. 

Før jeg fikk diagnosen var drømmen min å kunne feire en fin jul sammen med datteren min. Og det er jo fremdeles drømmen min. Men etter at jeg fikk diagnosen har litt etter litt av den drømmen forsvunnet. Ikke fordi jeg har sluttet å drømme om det. Men fordi jeg er bekymret for hvordan helsen min er. Og så tenker jeg selvfølgelig på døden. Joda. Jeg er optimistisk og fast bestemt på at jeg skal bli frisk. Men de negative tankene kommer snikende likevel. Prognosene for testikkelkreft er veldig gode, men likevel kan jeg ikke nekte for at jeg er redd. Redd for å være en av dem som ikke overlever selv etter at legen har fortalt meg at jeg kreften ble oppdager tidlig. Og så er det jo alt det andre som skal skje fremover. Det høres kanskje dumt ut, men å måtte fjerne en del av det som gjør meg til mann er og veldig vanskelig å takle. Vil jeg føle meg mindre som mann? Vil jeg kunne leve et helt normalt liv etterpå? Jeg sliter med mange slike tanker for tiden selv etter at legene nesten garanterer at alt vil bli bra igjen. 

Huff. Mye sutring på meg. Men oppi alt dette må jeg og tenke på datteren min. Klarer jeg å være en god pappa? Vil jeg klare å sørge for å gi henne en fin jul? Vil jeg klare å feire jul i det hele tatt? Vil jeg være frisk nok til å gjøre juleforberedelser med henne? Får vi råd til det? Og i tillegg har jeg brukt mer penger på meg selv den siste tiden enn jeg burde. For jeg har måtte bruke penger på bensin og parkering på sykehuset. Og dette går jo hardt utover matbudsjettet. Og dermed blir en allerede vanskelig økonomisk situasjon enda vanskeligere. Ja til og med det positive med at jeg har ordnet en plass datteren min kan være når jeg er på sykehuset føles vanskelig nå. For jeg har vært så heldig at datteren min får bo hos venninnen sin familie når jeg er på sykehuset. Men føler jo at jeg ikke kan la dem ta det økonomiske ansvaret med tanke på mat og slike ting den tiden hun er der. Men når jeg ikke en gang har råd til nok mat til oss her hjemme, har jeg jo ikke råd til å betale for henne der. 

Kreft er en forferdelig sykdom som virkelig gjør livet vanskelig.

Og i dag synes jeg visst veldig synd i meg selv. Men måtte bare få ut litt frustrasjon. Så tusen takk hvis du orket å lese helt ned hit. Og beklager at jeg i dag ikke kunne skrive noe som helst positivt. Blir nok noen dager som bare blir slik innimellom. Men lover å skrive mer positivt så fort jeg kan. 

Og ta vare på hverandre. Man vet aldri hva som skjer i morgen 

 

 

 

12 kommentarer
    1. <3 Det er lov å syns synd på seg selv. Du virker som en fantastisk far som bryr og bekymrer deg så mye som du gjør. Finn glede i de små tingene og hold motet oppe. Dette klarer du!

    2. Synd med kreft, håper legene får det bort. Skal du se det positive i det, livet kom i et nytt perspektiv. Stå på videre. Heier på deg.

    3. Daniel: For oss betyr all hjelp utrolig mye. Så hvis noen ønsker å hjelpe oss med 50 kroner eller et gavekort på Kiwi eller Rema, så betyr det utrolig mye for oss. Spesielt nå som jeg har høye utgifter på transport til behandling. Håper uansett at alle vet at all hjelp taes i mot med stor takknemlighet

    4. Angående utgifter med bil til behandling, så får du dekket dette av pasientreiser. Lykke til med behandling, det går nok bra 😊

    5. Hvorfor har du så høye utgifter på transport til behandling? Du skal nemlig få dekket billigste reisemåte og dette skal stå i innkallingsbrevet ditt. Snakk med sykehuset.

    6. Helsearbeider: Hei. Jeg visste jeg ville få refundert buss. Men buss er ikke et alternativ for meg. Men jeg har i dag fått vite at jeg går refundert kilometergodtgjørelse så lenge legen kan begrunne behovet for bruk av bil

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg