Nyttårsaften startet med halshugging

For meg startet årets siste dag ganske brutalt. Etter å ha sovnet på sofaen våknet jeg ca kl 02.30, og det første jeg så var Mel Gibson som halshugger en mann i filmen Braveheart. Så selv om tittelen på innlegget høres brutal ut, så var det heldigvis bare på tv.

Men så satt jeg her igjen og egentlig har lyst å rope etter hjelp. For selv om vi har feiret en fin jul med nesten alt vi kunne ønsket oss, så kjenner jeg på frykten for det som vil møte oss i 2018. Jeg har lest at en del ting skal bli dyrere, og NAV skal få strengere regler. Jeg har ikke satt meg inn i hvilke ting som blir dyrere, eller om NAV’s nye regler vil berøre meg. Men jeg vet allerede nå at jeg ikke fikk det skattelette som regjeringen lovet. For når jeg mottok skattekortet for ca 2 uker siden, så kom jeg fram til at jeg faktisk må betale ca 100 kroner mer i måneden i skatt. Jeg kontaktet derfor skattekontoret for å sjekke om det var noe feil, men dessverre var alt riktig. 100 kroner i måneden er selvfølgelig ikke verdens undergang, men for oss, datteren min og meg er 100 kroner i måneden noe vi virkelig kunne hatt bruk for. Så årets første skuffelse kom allerede før 2018 har begynt. Så jeg vil starte det nye året med en stor dose skepsis uten forventninger om at det skal bli bedre. Men samtidig er jeg en evig optimist innerst inne. Selv om jeg flere ganger har hatt lyst å gi opp når det har stormet som verst, har jeg alltid hatt det lille håpet om at det skulle ordne seg. Som når datteren min ble akuttinnlagt på sykehuset og legene løp rundt som forvirrede fluer uten at de kunne fortelle meg noe som helst, og jeg ikke hadde noen å søke støtte hos. Jeg fryktet det verste, men samtidig visste jeg at legene gjorde alt de kunne. Og det gikk bra. Eller når vi lå for langt etter med husleien og måtte flytte. Da fryktet jeg at vi måtte sove i bilen eller på et hospits tildelt av sosialkontoret. Men samtidig kunne jeg ikke bare godta situasjonen og forsøkte alle mulige utveier. Og selv om jeg aller mest kunne tenkt meg å gi opp, så gjorde jeg det jeg kunne, noe som førte til at det løste seg. Og selv om ikke alle situasjoner har endt like positivt hver gang, så har ihvertfall datteren min og jeg klart oss relativt bra. Stort sett har vi klart oss alene, men denne julen gjorde jeg noe uvanlig og faktisk veldig vanskelig. Jeg ba om hjelp. Det er faktisk mye vanskeligere å spørre om hjelp enn å hjelpe. Og å be om hjelp på den måte jeg gjorde før jul kostet meg mye stolthet. Men takket være noen fantastiske mennesker fikk vi hjelp til å feire en jul der vi fikk nesten alt vi ønsket oss, selv om det og førte til litt problemer. Heldigvis ordnet det seg greit. Dessverre var vi ikke like heldig når vi ba om hjelp til romjul og nyttårsaften, men det viktigste var likevel julefeiringen. Så vi er utrolig takknemlige for den hjelpen vi fikk. 

Og nyttårsaften blir det likevel, selv om kontoene mine er nesten tom (se forrige innlegg i bloggen skrevet 29.12). Jeg brukte litt mer enn jeg burde og sørget for at datteren min fikk en pakke stjerneskudd og en maske. Hun ønsket seg en drakt fra Toys r Us siden vennene hennes har drakter derfra. Men hun ble veldig glad for masken og. Hun vet om situasjonen vår og forstår at vi ikke kan ta oss råd til alt vi vil. Og så gikk jeg på Rema1000 i dag og fikk pinnekjøtt til 50 kroner kiloen. Så vi får oss og en pinnekjøttmiddag med julebrus fra Rema1000 til 5 kroner flasken før vi trer inn i det nye året. Så selv om det gikk utover det vi skulle bruke til mat fram til neste utbetaling fra NAV, så blir ihvertfall nyttårsaften litt spesiell. 

Så lurer sikkert noen på hva jeg brukte pengene jeg fikk før jul på. For meg er det viktigste å ha et stabilt hjem med strøm. For et barn kan det være ganske så traumatisk å bli kastet ut fra hjemmet sitt, og/eller få strømmen stengt. Og siden vi lå litt etter med litt husleie og strøm valgte jeg å komme så ajour som mulig med dette. Og hvis noen tviler på det, så kan jeg med glede dokumentere at pengene ble brukt til akkurat det. Jeg hadde en drøm om å ta datteren min med på en helgetur for å komme bort fra hverdagen litt, og gi henne en ferie siden vi har vært hjemme mens vennene hennes har vært på sommerferie, påskeferie, vinterferie og andre turer. Men jeg lot fornuften seire, og prioriterte heller å være nesten ajour med husleie og strøm. Jeg prioriterte å gi henne et litt mer stabilt hjem. Og det skal jeg fortsette med inn i 2018. Selv om vi begge hadde trengt en avbrekk fra en ustanselig strøm med brev med purringer, inkassovarsler og inkassoer, så er det beste jeg kan gjøre å sørge for at vi mister strømmen eller leiligheten. Hun trenger den tryggheten selv om det er kjedelige valg i forhold til en reise der vi kunne kost oss. 

Så lurer sikkert noen på om vi fikk overflod av gaver og telefoner til jul. Det kan jeg med en gang avkrefte. Det eneste vi fikk veldig mye tilbud om var å arve klær. Der fikk vi så mange tilbud at jeg bare måtte takke nei til slutt. Men ellers fikk vi ikke overflod av verken leker, nettbrett eller telefoner. Faktisk fikk vi mindre enn det vi håpet på, og mindre enn vi ble lovet. For ved 3 avtaler dukket aldri giver opp eller tok kontakt igjen. Så etter at jeg hadde takket nei til andre tilbud siden jeg hadde disse avtalene, så mistet jeg muligheten til å få den hjelpen dessverre. Så her er ingen overflod av noe som helst. Men datteren min har fått mye klær, både nytt og pent brukt. Og hun fikk noen fine julegaver som hun virkelig ønsket seg. 

Så da er det på tide og avslutte det siste innlegget mitt for i år og håpe at skepsisen min til 2018 er feil. 2017 var et år der både datteren min og jeg opplevde mange negative og noen positive ting. Og jeg gjorde ting jeg aldri har gjort før. Så vi trer inn i 2018 med håp om en bedre hverdag. 

Og vil du gi oss en hjelpende hånd inn i 2018, så er kontonummeret vårt 9522.06.25762. Vi ville satt stor pris på ihvertfall litt hjelp slik at vi hadde til mat og helt dagligdagse ting som hygieneartikler og slikt fram til uføreutbetalingen fredag 19. januar. Så finner du en 50-lapp eller 100-lapp ekstra på kontoen blir vi veldig takknemlig for litt hjelp inn det nye året. For økonomisk sett blir 2018 minst like tøft økonomisk som 2017 for oss. Så all hjelp mottas med største ydmykhet og takknemlighet.

Og til dere som har lest innleggene mine, følg meg gjerne videre inn i det nye året. Jeg vil fortsette å fortelle hvordan veien blir videre. Forhåpentligvis kan jeg snart fortelle om positive endringer. Kanskje jeg kan skrive om at ting endrer seg i livssituasjonen vår? Det er ihvertfall lov å håpe. Og vi har vært så langt nede at stort sett alt som skjer framover er til det bedre i forhold til det som har vært. Og selv om jeg måtte stenge kommentarfeltet pga negative og trakasserende kommentarer, så blir jeg veldig glad for hyggelige mail. Og har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

Tusen takk til dere som har støttet oss

ET RIKTIG GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE

Årets siste sjanse til å gjøre en god gjerning

Denne julen har vært en emosjonell berg og dalbane. Jeg har blitt trist og såret av sårende og hetsende kommentarer, mail og personer som aldri møtte opp til avtaler, og jeg har blitt ubeskrivelig forbanna av falske meldinger til barnevernet. Men jeg har og blitt rørt og utrolig glad fordi fremmede har villet hjelpe meg å gi datteren min en fin jul. Dessverre er det slik at det ikke bare er julen som er vanskelig for oss. På grunn av vår økonomiske situasjon er alle høytider vanskelige. Nyttårsaften er vanskelig siden vi ikke har råd til godteri til nyttårsbukkene eller kostyme til datteren min. For når vennene hennes har kostymer til flere 100-lapper er det ikke så lett for henne å gå nyttårsbukk utkledd som klovn eller heks med noen gamle filler som pappa har funnet bakerst i skapet. Selv synes jeg at kostymer til flere 100-lapper er er tull, og at det som en gang var koselig og gøy nå har blitt en kommersiell ting der butikkene tjener millioner. Men som barn er det ikke lett å motstå presset. Derfor velger ofte datteren min å stå over slike ting istedet for å gå i noen gamle filler. 

Påsken er heldigvis ikke den verste høytiden økonomisk sett. Det eneste som til tider kan være vanskelig der er når vennene til datteren min viser sine gigantiske påskeegg fylt til randen med godteri, mens datteren min får et lite egg med litt godteri oppi. Og så er jo vi begge litt misunnelige på de som reiser på påskeferie enten på fjellet eller til varmere strøk. Heldigvis er det forskjell på misunnelse og sjalusi. For vi unner dem som har råd til det å reise, men vi skulle så inderlig ønske at vi og kunne det. 

Så har vi 17. Mai. Denne dagen synes jeg det er viktig at barna feirer. Det er ingen andre land som feirer nasjonaldagen slik vi gjør i Norge. Så vi går i tog om morgenen. Men etter dette går vi hjem. For det som sjer etterpå er ikke lenger en feiring av nasjonaldagen vår,  men et pengesluk av overprisede lunkne pølser og varme brus. Lodd til 10 kroner der man kan vinne en vannpistol som i butikken koster 5 kroner, og 50 kroner for p kaste 3 baller på blikkbokser for å kunne vinne en bamse man kan finne til 40 – 50 kroner på butikken. En veldig dårlig deal altså. Så hos oss feires 17. Mai med tog før vi reiser hjem igjen. 

Sommeren, som absolutt ikke er en høytid, men likevel en veldig vanskelig tid økonomisk for oss er alltid et stort problem. På skolen forteller de andre elevene med stor entusiasme hvor de skal reise på ferie mange uker før skolen er ferdig. Og den ene prøver å overgå den andre om hvor fantastisk deres feriemål er. For datteren min er dette en vanskelig tid, siden vi ikke har råd til å reise noen plasser. Vi camper hjemme i stuen og prøver å gjøre så mye som mulig ute av huset når været er bra. Dessverre er det ikke så offer været er bra. Og når skolen begynner igjen etter sommeren er det på an igjen. Da må datteren min høre om alle de fantastiske opplevelsene klassevennenne hennes har hatt på feriene sine, mens hun ikke har noe å fortelle om. Både datteren min og jeg er misunnelig på alle dem som kan reise på fine ferier, men vi unner dem det og. 

Mellom alle disse høytidene og feriene har vi og invitasjoner til fødselsdager. Minst 2 ganger i måneden får datteren min invitasjon til en fødselsdag. Noen feirer med å gå på kino, noen på Peppes pizza, noen leier en idretthall og de som har stort nok hus til det feirer noen ganger hjemme. Men de aller fleste gangene må datteren min takke nei. For hun tør ikke gå så lenge hun ikke har med en gave, og det er veldig sjeldent vi har råd til å avse noen kroner til gave. Og når datteren min har fødselsdag så har vi ikke plass til alle jentene i klassen i vår lille leilighet. Vi har heller ikke råd til å leie noe lokale eller gå på kino eller Peppes pizza. Så datteren min har ikke feiret fødselsdagen sin på lenge. Den eneste feiringen hun har er at hun og jeg kanskje unner oss litt kake eller noe annet godt på ettermiddagen. Og så forsøker jeg å finne en gave til henne som vi har råd til. For meg er dette utrolig tungt hvert eneste år, men for henne har det blitt normalt. 

Den emosjonelle berg og dalbanen jeg har opplevd denne julen har fått meg til å tenke. Jeg har lenge visst at datteren min og jeg ikke kan fortsette å leve slik som dette, og at jeg må gjøre noe. Men på grunn av helsestasjonen min kan jeg ikke være i en vanlig jobb. Men noe må det være som jeg kan gjøre. Derfor spør jeg deg som leser dette om litt hjelp.

Først av alt spør jeg om litt hjelp slik at datteren min og jeg kan feire en fin nyttårsaften. Og kanskje noen vil gi et bidrag slik at jeg etter nyttår kan ta datteren min med på en liten helgetur slik at hun kommer seg bort ifra alt som har med sykdom og andre problemer et par dager.

Og så ber jeg om tips til hva jeg kan gjøre for å forbedre økonomien. Dessverre trenger jeg ikke tips om å søke mer hjelp fra NAV eller andre instanser siden alt det er forsøkt. Og jeg har søkt om støtte fra legater og foreninger uten å lykkes. Jeg tenker mer i form av jobb. En jobb jeg kanskje kan utføre hjemmefra der jeg ikke trenger å jobbe hver dag siden enkelte dager er helsen så dårlig at jeg ikke kan jobbe. Men jeg vil heller ikke drive med noen for for salg eller verving til noe. Jeg tenker mer i form av å utføre en jobb og få lønn for det. Dessverre er det begrensninger på hvor mye jeg ka  tjene før jeg taper penger på det, men det er en eventuell problemstilling jeg vil ta etterhvert.

Så før du starter nyttårsaften med kalkun eller helstekt indrefilet til middag, et glass med Dom perignon eller Cristal i glasset før du tar deg et lite glass Hardy L’Etet eller Remy Martin Louise XIII etter at middagen er ferdig, og før du gjør deg klar til å fyre opp fyrverkeri til 4000 – 5000 kroner. Kanskje du har en 100-lapp eller 2 å avse slik at datteren min og jeg får en fin nyttårsaften. Og kanskje du og har noen gode tips om hva jeg selv kan gjøre for å forbedre økonomien slik at hverdagen til datteren min blir bedre.

Hvis du vil gi et lite bidrag er kontonummeret vårt  9522.06.25762

Håper du og tar deg tid til å lese resten av bloggen min, slik at du får vite mer om datteren min og meg

http://enalenepappa.blogg.no

 

Når voksne lærer barn å mobbe

Jeg er nok ikke en typisk far. Jeg er han stille og beskjedne faren som helst vil ha minst mulig oppmerksomhet. Han som helst ikke har lyst å gå på foreldremøter, og når det skal velges nye foreldre til FAU så ser jeg i gulvet og håper jeg er usynlig. Men jeg vet at andre foreldre i klassen til datteren min snakker om meg. Jeg har selv overhørt samtaler der de ikke visste at jeg kunne høre. Jeg var en “merkelig skrue”, “en raring” og en einstøing. En far klarte tilogmed å bruke ordet tulling når han skulle beskrive meg. Jeg har aldri vært annet enn hyggelig mot disse personene, men som sagt så er jeg beskjeden og ikke sier mye. Men jeg synes ikke det gir noen rett til å kalle meg ting. For meg er dette helt ubetydelige ting. For meg kan de gjerne kalle meg ting som er mye verre uten at jeg tar meg nær av det. Men det som plager meg er at dette er foreldre til de datteren min går i klasse med. En gang kom datteren min hjem og fortalte at en jente i klassen hadde sagt at jeg var en tulling, for det hadde faren hennes kalt meg. Tenk deg den følelsen datteren min hadde. Å få vite at en annen pappa kaller hennes pappa tulling. Datteren min kjenner meg som en pappa som liker å tulle, leke, snakke og ha det gøy. Det er meg hun spør når hun lurer på noe og som hun forventer kan alt om alt. Men så kommer en voksen mann og kaller meg tulling. En mann som jeg aldri har gjort noe vondt, og som jeg bare har hilst på et par ganger. Men han har altså degradert pappaen til datteren min til en tulling. Det som gjorde dette enda verre var at dette skjedde bare dager etter at datteren min sin klasse hadde hatt om mobbing. Datteren min og resten av klassen hennes hadde lært at man ikke skal snakke negativt og stygt om andre, og så kommer en far og river ned hele det skjøre korthuset lærerne har bygget opp. Hele klassen har lært at det er lov å være anderledes uten at det er lov å si negative og stygge ting om personen, men jeg som bare er stille og beskjeden er nå altså en tulling. Ikke verdens verste ting å bli kalt, men likevel har ordet en negativ mening. Datteren min ble ihvertfall veldig lei seg , spesielt når de andre barna i klassen synes det var morsomt å kalle pappen hennes tulling. Heldigvis tok lærere og rektor tak i saken og kvelte den raskt, men det ødela nok mye av undervisningen om mobbing. 

Nå er heldigvis ikke dette en nylig hendelse, men skjedde for noen måneder siden. Men fremdeles er jeg han litt rare faren. Og jeg er nok litt anderledes fordi jeg ikke føler at jeg har noen felles interesser med de andre foreldrene i klassen. Jeg har ikke så mye å snakke med dem om, og samtidig så gjør vår økonomiske situasjon at jeg føler meg anderledes. Men når det gjelder datteren min så kan jeg ihvertfall ha korte samtaler med noen av foreldrene i klassen. Så får de heller synes hva de vil om meg når jeg ikke er til stede. Men jeg håper virkelig at de holder meningene sine unna barna. 

Når jeg til jul ba om hjelp til å feire jul for datteren min og meg var min største frykt at det skulle skape problemer for datteren min. Og på et tidspunkt gjorde det det, men heldigvis ble det ordnet opp i fort. Jeg visste jeg tok en sjanse når jeg gjorde det, men likevel tok jeg sjansen, noe jeg ikke angrer på. Men det kostet en del. 

Jeg har alltid vært redd for at datteren min skal bli mobbet eller bli en mobber. Jeg har og fortalt henne viktigheten om å si ifra hvis noen mobber henne, og forsøkt å lære henne å aldri mobbe andre. Og så langt tror jeg det har vært velykket, noe jeg og håper vedvarer. Men det er ikke lett å lære barna slike ting når de hører voksne snakke negativt om andre voksne. Jeg har overhørt andre voksne snakke negativt om lærere mens barna deres har stått ved siden av dem, foreldre som bruker skjellsord om andre voksne mens barna deres kan høre og foreldre som skjeller ut butikkansatte mens barna deres står ved siden av. Hva lærer barnet når de hører at pappa kaller den unge gutten i kassen på Rema1000 idiot og drittunge fordi prisen som kom opp var forskjellig fra den som stod på hyllen varen sto i? Er det virkelig slik vi vil lære våre barn å oppføre seg? 

Hvis vi skal få slutt på at barn mobber hverandre må vi voksne forst gå i oss selv. Vi kan ikke lære barna våre å ikke mobbe andre mens vi selv mobber på det groveste. Barn lærer av foreldrenes oppførsel. 

Hver eneste dag er jeg redd for at noen i klassen til datteren min skal kalle datteren min fattig eller noe slikt. For jeg vet at når noen sier noe slikt lager de fort et kallenavn på henne. Og et slikt kallenavn kan henge ved henne i mange år. Bare forestill deg hvordan det må være å komme på skolen hver eneste dag der alle roper fattig-Lise, fattig-Ole, fattig-Ronny, fattig-Ingrid og så videre. Bare forestill deg hvordan det navnet henger ved videre opp på ungdomskolen og gjerne til videregående. Selv om personen som blir kalt det smiler og later som ingenting, så gjør det like vondt hver gang noen sier det. Og datteren min fortjener ikke å ha et slikt kallenavn bare fordi pappaen hennes er uføretrygdet. Datteren min fortjener bare det beste. Alle barn fortjener bare det beste. Ingen barn fortjener å bli mobbet uansett hva foreldrene tjener eller jobber som.

Men for å få slutt på at barn mobber hverandre så må vi voksne først gå i oss selv og slutte og snakke negativt om hverandre, og slutte og mobbe. Først da kan vi lære barna at mobbing er galt. 

Ta deg gjerne tid til å lese de andre innleggene mine, og del gjerne hvis du ønsker det.

I de andre innleggene mine kan du og lese hvordan du kan hjelpe meg å gi datteren min en litt bedre hverdag

Kontonummeret vårt er 9522.06.25762 hvis du ønsker å gi et bidrag

http://enalenepappa.blogg.no

Når julen er over og alt blir glemt

Da var både julaften og første juledag over for i år. Om en uke er det et nytt år og tilbake til hverdagen. Jeg ser fram til hverdagene samtidig som jeg gruer meg til dem. Det fine med hverdagene er at det ikke er det presset om at alle skal være så glade og lykkelige. Og presset på julegaver og mat er over. Et helt år til neste gang. Men samtidig må jeg si at denne julen har vært fin. Mye bedre enn jeg turte å håpe på. Datteren min har fått både gaver og godteri. Og vi har spist deilig julemiddag. Så disse minnene tar vi med oss inn i det nye året. Vi vil huske denne julen, og menneskene som gjorde den mulig lenge. Dette er mennesker som har fått en spesiell plass i hjertene til datteren min og meg. Men samtidig som vi har disse gode minnene starter nå hverdagens stress og problemer igjen. Der vi ikke lenger kan inne oss varm middag hver dag, der datteren min må takke nei til å komme i venninnens fødselsdagsbesøk fordi vi ikke har råd til gave, datteren min kan ikke være med i akebakken eller skibakken hvis det kommer snø fordi hun ikke har råd til akebrett eller ski og når venninnene vil en tur på kino, trampolinepark og slike ting må hun komme med en unnkyldning fordi vi ikke har råd. Og for meg er det det samme. Legetimer må utsettes, jeg må jakte på tilbud på varer som kan gi oss mest mulig mat for minst mulig penger og jeg må planlegge turene til butikken slik at jeg ikke bruker unødvendig bensin. Tannpinen min blir døyvet med Ibux og paracet siden jeg ikke har råd til å besøke tannlegen, og ting som må repareres hjemme blir fikset med gaffatape og lim. Jeg må hver kveld sitte meg ned å gå gjennom økonomien og prioritere det viktigste og la noen regninger vente. Når strømregningen kommer må jeg utsette den og først betale den fra forrige måned som jeg har fått inkassovarsel på og slike ting. Hver eneste dag balanserer jeg økonomien vår på en knivsegg og må holde tungen being i munnen for at det ikke skal gå galt. Mange tror at jeg som er uføretrygdet lever et godt og avslappet liv. Der tar de feil. Jeg skulle gitt alt for p kunne jobbe og tjene lønnen min. Men istedet er jeg hjemme .er mine helseplager og jobber 100% stilling som alenefar, 100% stilling som kokk og hushjelp og 100% stilling som økonom. Men lønnen er så lav at det ikke går helt rundt. Livet mitt er absolutt ikke avslappende. Men istedet for lønn får jeg kjærlighet og herlige smil fra verdens beste datter. Skolene hennes gjør meg ikke mett, de tar ikke bort verken tannpine eller andre smerter og de betaler ikke regningene. Men smilene hennes gjør livet mitt verdt å leve. De gjør hverdagene mine meningsfylte og viktige. Jeg skal oppdra en jente som en dag skal vise at selv om faren hennes ikke duger til mye, så klarte hun å bli noe stort. Jeg skal oppdra en jente med et stort hjerte som stiller opp for andre når de trenger hjelp, slik andre stilte opp for oss denne julen. Jeg skal oppdra en jente som trosset sykdom og smerter og ble så mye mer enn forutsetningene hennes tilsa. Og jeg skal være stolt av henne hver eneste dag. 

Denne julen har gitt min datter og meg så utrolig mange gode minner. Vi ble aldri rik av det vi fikk av hjelp, men det var heller aldri målet. Vi fikk aldri overflod av noe, men heller mindre enn det vi ble lovet. Men likevel er vi så utrolig takknemlig for det vi har fått. Datteren min har masse fine klær, både nytt og brukt. Og vi har feiret en fin jul. 

Men nå er julen over, og vi og andre i samme situasjon som oss vil bli glemt. Nå er vi bare de personene som bruker lang tid i kassen på butikken fordi vi må ligge tilbake varer siden vi ikke har nok penger, de personene som alltid må si nei når vi blir spurt om å delta på noe siden vi ikke har råd, og datteren min vil være hun som aldri kommer i fødselsdagsbesøk og aldri feirer sin egen fødselsdag siden vi ikke har råd. Nå vil vi være de som ikke feirer nyttårsaften fordi datteren min ikke har råd til kostyme, og vi ikke har råd til godteri til nyttårsbukkene. Nå vil vi være glemt helt fram til neste jul. 

Jeg har fremdeles en drøm om å ta datteren min med på en tur. En tur bort fra hverdagen for å glemme sykdom og dårlig økonomi for noen dager. Siden hun om sommeren må høre om vennene som reiser til syden eller eksotiske og spennende steder mens hun er hjemme, hadde det betydd mye å gi henne en liten tur. Så hvis du vil gi et bidrag til det er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Og en liten bønn til dere alle der ute. Ikke la oss og andre i vår situasjon være glemt helt til neste jul. Vet du om noen som sliter med å få endene til å møtes, så gi en bærepose med mat, eller la dem arve klær som dere ikke lenger bruker. Og hvis du er usikker på hvordan vedkommende vil oppfatte det, kan du jo forsøke å gi det anonymt.

Ikke la oss være glemt helt til neste jul. 

 

Årets julemirakel

Endelig er dagen her. Endelig er det julaften. For litt mer enn en måned siden hadde jeg bare negative tanker om denne dagen. Jeg fryktet denne dagen. Ikke fordi den er skremmende, men jeg fryktet hvordan datteren min ville ha det med tanke på vår økonomiske situasjon. Men takket være fremmede mennesker gleder jeg meg faktisk til min datter står opp. Jeg gleder meg til å se smilet hennes når hun får gaver og julegodt. Hun får en jul hun vil huske. Disse menneskene som har hjulpet meg har virkelig utført et julemirakel. Jeg kan ikke finne ord for hvor takknemlig jeg er. Jeg skulle ønske hver og en av dere kunne få se ansiktet til datteren min når hun står opp i dag. Det herlige smilet hennes. Og det vil bli enda større i kveld når hun får åpne gaver. Datteren min og jeg kommer til å få en fin julaften.

Dessverre kom det noen skår i gleden i går, på lille julaften. Jeg skal ikke la dette ødelegge julen for oss, men jeg hadde i dag 3 avtaler. 2 av dem var planlagt for omtrent 3 uker siden. Ingen av disse personene tok kontakt, og svarte heller ikke når jeg forsøkte å ta kontakt. Dette var mat, godteri og annet jeg hadde regnet med. I tillegg var jeg lovet en brukt iPhone til datteren min. På grunn av dette har jeg takket nei til andre telefoner. Så jeg hadde gledet meg veldig til å gi datteren min en iPhone under juletreet i dag. Men dessverre gikk den drømmen i vasken. Dette synes jeg var veldig trist, men samtidig kan det være mange grunner til at ingen av møtene ble noe av. Det kan være sykdom, uforutsette hendelser og slike ting. Mye kan skje, og de aller fleste har det veldig travelt før jul. Så jeg bærer ikke nag til noen av dem. Jeg synes bare det var veldig trist.

Som jeg har skrevet tidligere, så håper jeg å kunne ta datteren min med på en tur i januar slik at hun kommer seg unna hverdagen litt. Siden hun har tilbragt lange perioder på sykehus, og nå ligger etter med skolen fortjener hun et lite avbrekk. Vi har heller ikke vært på sommerferie på veldig lenge. Så hvis du vil gi et lite bidrag slik at datteren min også får en fin romjul og kanskje en mulighet til en helgetur i januar er kontonummeret vårt 9522.06.25762

 

Ønsker dere alle en fantastisk kveld. Håper alle får en fredelig jul.

Ta vare på hverandre, og dem som ikke har det så bra. 

Oppfordrer og alle voksne til å være måteholden med alkohol hvis julen feires med barn. Julaften er barnas høytidsdag, og da skal de ha det fint. Og barn har det best sammen med edru voksne.

Dagen før den store kvelden

For litt over en måned siden satt jeg akkurat på samme plass som jeg sitter nå. Jeg var fortvilet og oppgitt. Tidligere på dagen hadde datteren min begynt å snakke om julen og nyttårsaften. Hun visste at mulighetene våre var begrenset på grunn av økonomien, men hun lurte likevel på om vi skulle noe spesielt. Og jo mer hun spurte om og fortalte, jo mer kjente jeg den dårlige samvittigheten. Den følelsen som kommer når du føler at du virkelig svikter barnet ditt. For med en allerede veldig vanskelig økonomi visste jeg at jeg på ingen måte kunne kjøpe hverken julegave, julemat, julegodteri eller noe som helst annet som trengs for å feire jul. En følelse av panikk kom sigende, og jeg prøvde å tenke på alle muligheter som kunne gjøre det mulig for meg å gi datteren min det hun ønsket seg, nemlig en julefeiring slik som vennene hennes skal ha. Etter mye tenking fram og tilbake husket jeg en reportasje fra julen i fjor om en far som la ut en annonse på finn.no der han ba om økonomisk hjelp til å feire jul. Denne faren fikk visst overflod av hjelp. Jeg bestemte meg for å forsøke det samme, men når jeg forsøkte å ligge ut en lignende annonse på finn.no ble den først avvist. Derfor måtte jeg tenke nytt. Jeg hadde jo hørt om bloggere, så hvorfor ikke prøve å skrive en blogg om hvordan datteren min og jeg har det. Og plutselig satt jeg og skrev mitt første innlegg. De første dagene hadde jeg bare et par visninger, men så begynte det å ta seg opp. Og etterhvert som det ble flere lesere begynte og de negative og ufine mailene å komme. I begynnelsen tok jeg nær av de, men etterhvert klarte jeg å overse de. Ihvertfall mesteparten av de. Men dessverre uteble den store hjelpen. Jeg fikk litt positive meldinger om at jeg var tøff som skrev bloggen, men det var ingen overflod av personer som ville hjelpe eller si noe positivt. Mesteparten av mailene var negative. Men så kom det en mail fra en som ville gi bort klær til datteren min. Pent brukte klær. Og jenter trenger alltid klær. Og det kom mange henvendelser om å arve klær. Til slutt måtte jeg takke nei. Datteren min ville aldri hatt tid eller mulighet til å bruke alle klærne hvis jeg hadde takket ja til alt. Etterhvert kom det og henvendelser fra personer som ville gi datteren min en gave. Alt fra helt små, enkle gaver som en neglelakk eller hårpynt til gaver litt mer opp i prisklasse. Det som da skjedde var at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ta i mot mer enn datteren min trengte, så jeg begynte å takke nei, og forklarte at jeg allerede fått hjelp. Men feilen jeg gjorde var å takke nei før jeg hadde mottatt gaven. For en del av henvendelsene der personer sa de skulle sende noe ble aldri noe av. Jeg mottok aldri noe, og når jeg forsøkte å kontakte personen igjen fikk jeg aldri noe svar. Dermed gikk jeg glipp av hjelp fordi jeg takket nei for tidlig. 

Så en dag fikk jeg en henvendelse fra en som ville gi meg en sum penger. Jeg ble overrasket, men takket ja. Siden jeg ikke har vipps pga for gammel telefon bestemte jeg meg for å opprette en spleis etter tips fra en som leste bloggen min. Og jeg fikk inn en liten sum penger via spleisen. Den ble avsluttet for 4 dager siden, men dessverre kom ikke pengene inn på konto nå før jul, så de kommer nok i romjulen. Så kom dagen da en dame ville gi meg 100 kroner. Men hun ville ikke bare gi meg det, hun ville og at jeg skulle forsøke å få samlet inn nok penger til en tur for datteren min etter at jul og nyttår er over. Dessverre er julen over nå, og de fleste har nok med seg selv. Men siden flere personer har kontaktet meg og bedt meg fortsette å be om hjelp til å gi datteren min et bedre liv, så vil jeg prøve litt til. Så hvis noen har en 100 lapp eller 2 å avse tar vi fortsatt i mot litt hjelp. Hvis mange nok har det kan kanskje datteren min få en fin tur og et etterlengtet avbrekk fra hverdagen. En hverdag fylt av bekymringer for sykdom og dårlig økonomi. Jeg ligger derfor ut kontonummeret mitt nederst i innlegget hvis noen fremdeles vil hjelpe. Og hvis noen vil hjelpe, men ønsker dokumentasjon, så er jeg fremdeles villig til å dokumentere situasjonen vår. Økonomien vår er utrolig dårlig, og vil bli minst like dårlig i 2018. Ikke bare har vi veldig lite igjen til livsopphold etter at faste utgifter er betalt, men vi sliter til og med med å ha råd til varm og sunn middag hver dag. Det er slik hverdagen vår er, og slik vil den fortsette å være. Og dessverre er det mange som er i samme situasjon som oss, og noen har det til og med enda verre

Jeg vil samtidig si tusen takk til de som allerede har hjulpet oss. Dere har gjort det mulig for datteren min å få julegaver, julemiddag, juletre og julegodteri. Hun gleder seg virkelig til julaften nå, og det før hun vet at hun vil få julegaver. Så de som allerede har hjulpet oss har forandret julen fullstendig for datteren min. Hun er en jente som virkelig fortjener noe ekstra. Hun holder ut meg en far med dårlig økonomi samtidig som hun kjemper mot smerter og andre problemer nesten daglig. likevel har hun håp og drømmer, og prøver å være positiv hver eneste dag.

Hvis du vil gi et bidrag til datteren min og meg er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Ønsker dere alle en fredfull julefeiring. Og husk å ta vare på hverandre

God jul

Da har jeg møtt barnevernet

Møtet med barnevernet tok nesten 2 timer. 2 slitsomme og lange timer. Jeg alene mot saksbehandler og avdelingsleder. Det var ingen hyggelig situasjon, men jeg holdt meg rolig under hele møtet selv om beskyldningene haglet mot meg. Men som alle andre må og barnevernet holde seg til lovverket, og ifølge loven har jeg ikke gjort noe galt. Det er ikke ulovlig å ha dårlig økonomi. Så barnevernet har ingenting å utsette på meg. Saken er derfor ferdigbehandlet og avsluttet. 

De som sendte disse bekymringsmeldingene er nok litt skuffet, men nå har jeg bevist at jeg ikke er en dårlig far, jeg har bare dårlig økonomi. Og jeg forsøkte å gjøre noe med det ved å be om hjelp. Så alt i alt er jeg kanskje en god far som ikke lenger har stolthet. Men det betyr ingenting. Jeg skal feire jul med datteren. Vi skal spise julemiddag sammen og kose oss. 

Så mens resten av landet nå løper rundt og shopper er jeg hjemme og føler meg 10 kilo lettere. En stor byrde er fjernet fra skuldrene mine. 

Tusen takk til dere som har sendt meg mail med lykkeønskninger. Det er godt å vite at noen “heiet” på oss.

Nå skal jeg bare nyte det litt. Men jeg skal skrive mer for dem som er interessert. 

Nå er jeg bare utrolig glad.

Hvis du ønsker å gi et bidrag slik at jeg kan gjøre julen og romjulen fin for datteren min, har vi kontonummer  9522.06.25762

 

Barnevern og julefeiring

Da var dagen her. Joda, det er den store handledagen og. Glade mennesker i julestemning skal tråle kjøpesentre og butikker på jakt etter den perfekte julegaven. Kortene skal trekkes til de gløder. Men mens de fleste andre gjør det skal jeg sitte på møte med barnevernet. bare 2 dager før julaften skal jeg sitte skolerett og høre en eller 2 saksbehandlere fortelle meg at de har mottatt bekymringsmeldinger på meg. Meldinger om at jeg er en dårlig far fra personer som aldri har møtt meg meg. Personer som ikke vet noe om hvem jeg er og hva jeg gjør for datteren min. Jeg skal møte opp på kontoret til barnevernstjenesten uten å vite resultatet. Kanskje jeg i verst tenkelige scenario må feire julen alene? Eller kanskje jeg må leve med en undersøkelsessak fra barnevernet i flere måneder? Eller kanskje jeg er heldig og faktisk møter personer med forståelse for min situasjon som forstår at bekymringsmeldingene er grunnløse, og derfor blir saken avsluttet? Jeg vet rett og slett ikke hvordan resten av denne dagen blir. Men det jeg vet er at datteren min er det viktigste i livet mitt. Jeg ofrer hva som helst for henne. Jeg har allerede ofret all stolthet med å skrive denne bloggen, bare for å gi datteren min en litt bedre jul. Jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre datteren min glad på julaften fordi jeg mener at alle barn skal være glad på julaften. Men siden jeg gjorde det har jeg blitt straffet med bekymringsmeldinger til barnevernet, flere titalls ufine, ubehagelige og truende mail og en pakke med en lapp der jeg blir bedt om å brenne en viss plass. Denne natten ble veldig kort. Jeg våknet klokken 03.35 og fikk ikke sove igjen. Jeg bare gruer meg til møtet i dag. Men jeg skal møte på kontoret i god tid og være høflig og imøtekommende. Jeg skal vise dem at jeg ikke er en dårlig far.

Dere som leser dette kjenner meg ikke. Men jeg vil fortelle litt om meg selv. Jeg bryter selvfølgelig janteloven, men det får heller være. Jeg har som de fleste andre gjort feil i livet mitt. Mange feil. Men jeg har aldri med vitende vilje vært slem mot en annen person. Jeg er faktisk en ganske ok fyr. Jeg bryr meg om andre, kjente og ukjente. Jeg liker å hjelpe andre uten å forlange noe tilbake, og når jeg hadde tid til å ha venner stilte jeg opp. Men når jeg måtte bruke all tid på min datter gav jeg slipp på alt annet for å bruke all tid på å gjøre datteren min sitt liv så godt som mulig. Men på grunn av økonomien føler jeg ofte at jeg svikter henne. For det er ikke bare nå i julen vi sliter økonomisk. Datteren min kan ikke alltid gå i fødselsdagsbesøk og slike ting fordi vi ikke har råd til gave. Vi feirer 17 mai med å gå i tog på skolen, men går hjem etterpå fordi vi ikke har råd til å være med på de andre tingene som koster penger. Datteren min har ikke fått feiret fødselsdagen sin hvert år fordi vi ikke har hatt råd. Og mens de andre i klassen har fin gymbager har datteren min sine gymklær i en bærepose fra Rema 1000. Og mens vennene hennes reiser på ferie til utlandet lager vi telt av tepper i stuen og later som vi er på ferie. Dette er bare eksempler på hvordan livet vårt er. Men vi har hverandre, og datteren min klager nesten aldri, selv om hun har god grunn til å klage. Jeg tror hun forstår at jeg gjør alt jeg kan for henne. Jeg håper ihvertfall det. Men jeg er ingen superpappa. Jeg gjør bare det de aller fleste andre pappaer ville gjort i min situasjon. 

Jeg har aldri bedt noen synes jeg er en fantastisk pappa, for det er jeg ikke. Tvert i mot. Men jeg gjør så godt jeg kan med de få resursene jeg har. Jeg gjør alt jeg kan for at datteren min skal ha en så fin barndom som mulig.  Derfor svelget jeg all stolthet og ba om hjelp her. Jeg ville bare gi henne en fin jul og romjul før hverdagen startet igjen i januar. Og så lenge møtet hos barnevernet går bra i dag, så skal vi få en fin julefeiring. Så tar vi januar når den kommer. Men hvis noen fremdeles vil gi et bidrag vil jeg være utrolig takknemlig. For jeg har en drøm om å ta datteren min med på en liten tur bort fra virkeligheten i januar. En tur med danskebåten eller en weekend i en annen by der vi kan vindusshoppe og drømme oss litt bort. Datteren min fortjener virkelig en slik opplevelse. 

Hvis du ønsker å gi et bidrag er kontonummeret vårt  9522.06.25762

Tusen takk for at du leser bloggen min. Jeg vil etter møtet med barnevernet skrive et nytt innlegg og fortelle hvordan det gikk. 

Ønsker alle en fin fredag bitte lille julaften. 

Kvelden før den store dagen

Da var kvelden før den store dagen her. Kvelden før den store handledagen før jul. I fjor handlet nordmenn for nesten 60.000.000.000 kroner. 60 milliarder kroner. På en dag!!!! Det er mye penger det.

Men selv om jeg ikke kan ta del i denne kjøpefesten, så unner jeg dem som kan det. Å kjøpe gaver til andre er en god følelse. Og enda bedre er det å se noen åpne gavene man har kjøpt. Jeg husker hvor godt det var å gå i butikker rett før jul når jeg var liten. Vi kjøpte gaver, drakk kakao og kjøpte enda mer gaver. Og kvelden avsluttet vi med å gå på en restaurant og spise middag. Det er gode minner. 

For mange som er i samme situasjon som meg kan det være tungt å se og høre om alle som løper fra butikk til butikk for å kjøpe ferdig alle gavene. Tungt fordi de også vil ta del i opplevelsen. Julen har så mange elementer i seg, og handlingen av julegaver er en av dem. Men mange kan ikke ta del i den. 

Så i år håper jeg at du som leser dette kanskje også vil gjøre noe fint for noen som sliter økonomisk i julen. Kjøp en gave, eller avse en hundrelapp eller 2. For mange vil små ting bety mye. La oss gjøre Norge til et varmt samfunn der vi bryr oss om hverandre igjen. 

Jeg har i bloggen min bedt om hjelp til å gi datteren min en bedre jul. Vil du gi et bidrag til meg slik at datteren min får en fin jul og romjul, så har jeg kontonummer 9522.06.25762. Eller kanskje du vil gjøre noe fint for noen som bor i nærheten av deg? Da finner du flere andre som sliter økonomisk på finn.no. 

Ønsker uansett alle en velsignet julehelg og fredelig høytid. 

Og husk å ta vare på hverandre og dem som ikke har det så bra

Håper du og vil lese julefortellingen min som du finner her: http://enalenepappa.blogg.no/1510626432_julens_viktigste_julekalender__en_sann_julekalenderhistorie_i_24_deler.html

Jævla snytler?

For omtrent 2 uker siden fikk jeg en mail fra en som ville kjøpe en julegave til datteren min. Personen presenterte seg med fullt navn og virket veldig høflig. Etter å ha sjekket at det var en reell person gav jeg navn og adresse. Så ble det stille. Jeg hørte ikke noe mer om dette, så jeg lurte på om personen hadde glemt oss. Ikke ville jeg mase heller. Det kunne jo hende personen var opptatt med viktigere ting. Men det personen skulle kjøpe i julegave til datteren min var noe hun virkelig ville blitt overrasket og begeistret for. 

Så i går (onsdag 20.12) kom det plutselig en hentelapp i posten, Jeg hentet pakken på postkontoret og gjemte den unna til datteren min sov. Så kom kvelden og jeg var alene. Jeg tok fram pakken og satte meg ned for å åpne den. Avsender på pakken var fornavnet på personen som jeg hadde kommunisert med. Først drar jeg ut en hel del avispapir. Så et par tomme sammenpressede poser og så enda mer avispapir. Og enda mer avispapir. Det var bare disse posene og avispapir i pakken. Jeg ble først skuffet og trodde personen kanskje hadde vært så uheldig å glemme å ligge gaven oppi pakken. Men jeg endret fort mening. For når jeg sjekket posene la jeg merke til at det lå et ark inni ene posen. Jeg tok ut arket og ble rett og slett fysisk dårlig. Ligger ved bilde av arket under her.

Jeg kan ikke forstå at noen kan være så onde. Hvis man ikke vil hjelpe så trenger man ihvertfall ikke å såre noen. Hvis det jeg skriver plager noen, så er det bare å la være å lese. Dette såret veldig. Jeg tør ikke engang tenke tanken på hvordan datteren min hadde tatt det hvis hun hadde sett lappen. Og hvem gidder å bruke tid og penger på å lage en slik pakke? Og hvem gidder å betale over 100 kroner på å sende en slik pakke? Har vanskelig for å tro at en vanlig frisk person vil gjøre noe slikt. Dette er bare ren ondskap.

Hvis noen der ute ønsker å gi et bidrag slik at datteren min får en fin jul er Kontonummeret vårt  9522.06.25762