Om superkrefter og alt man ikke kan gjøre

Når man får barn er det mye som endrer seg i livet. Og de fleste som får barn velger å prioritere barnet sitt framfor alt annet. Å sørge for at det lille vesenet man skapt får en trygg og god oppvekst blir prioritet nummer 1. Har du hørt om en mor som har klart å løfte en bil fordi barnet hennes lå under? Det er faktisk fult mulig, og har skjedd. Ikke fordi alle foreldre får superkrefter, men fordi når det kjæreste man har i livet sitt blir utsatt for en livstruende situasjon produserer kroppen så mye adrenalin at personen får superkrefter for et lite øyeblikk (tviler du på at det er mulig, kan du lese mer om det her;  https://goo.gl/GgfLAj og https://goo.gl/fDUrpW). 

Jeg har aldri løftet en bil eller gjort noe annet som krever superkrefter, men etter at jeg ble pappa merket jeg at alt annet i livet mitt ble mindre viktig. Så selv om jeg hadde store helseplager og var syk forsøkte jeg å holde meg i jobb mye lenger enn det både leger og NAV anbefalte. Jeg var alenefar og hadde ansvar for å skape en trygg og god oppvekst for datteren min. Så å kjempe mot sykdom og smerter var kanskje min superkraft. Men til slutt tok det slutt og både leger og NAV fikk viljen sin. Jeg ble uføretrygdet. Verken leger eller NAV brydde seg om at jeg ikke lenger klarte å betjene lån eller at jeg tjente nok til å gi den økonomiske tryggheten datteren min trenger. Kanskje de gjorde det rette, for jeg vet jo at kroppen min ikke klarer å jobbe. Og jeg har forsøkt både aktive og stillesittende jobber, til og med tilpasset arbeid som tok hensyn til mine helseplager. Og når datteren min ble syk var jeg glad for at jeg var uføretrygdet. Jeg hadde fri 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Og mine helseplager og smerter eksisterte ikke når datteren min var syk. Da var det bare en ting som gjaldt, å være der for henne. Og heldigvis gikk det bra. Ihvertfall helsemessig selv om hun fremdeles ikke er helt frisk, og kanskje aldri vil bli det. Men vi har våre mål, og med litt superkrefter skal vi klare det. På de økonomiske problemene hjelper tydeligvis ikke superkrefter. Hvis jeg da ikke raner en bank eller gjør noe annet kriminelt. Og jeg har enkelte ganger vært så langt nede psykisk at jeg har tenkt tanken på en lett løsning på de økonomiske problemene. Men å bli kriminell vil ikke gjøre situasjonen bedre. Om jeg hadde lykkes ville jeg oppdratt datteren min på en moralsk forkastelig måte. Og hadde jeg ikke lykkes hadde jeg havnet i fengsel og datteren min plassert under barnevernet. Så selv om man i de tyngste stundene desperat prøver å finne løsninger, så vet de fleste innerst inne at det å gjøre noe kriminelt/ulovlig ikke er løsningen. Det eneste rette man kan gjøre er å kjempe videre, og be om hjelp.

Og jeg ba om hjelp. Etter en lang periode der verken jul eller bursdager hadde blitt feiret, og datteren min hele tiden måtte takke nei til å være med på ting med venner innså jeg at jeg måtte gjøre alt jeg kunne for at hun skulle få feire jul. Og takket være noen fantastiske mennesker ble det julefeiring, men både julemat, julegodteri, juletre og julegaver. Det ble ikke en jul med overflod av noe som helst, men en fantastisk fin julefeiring som verken meg eller datteren min kommer til å glemme. 

Men nå er julen over og hverdagen er tilbake. Datteren min har bursdag om ikke så lang tid, og siden hun ikke har feiret bursdagen sin de siste 2 årene, verken fått gave eller hatt besøk, så vet jeg at i år vil hun bli overasket. Takket være en person som vil bidra til å gi henne et bursdagsbesøk. Aldri hadde jeg drømt om at datteren min skulle få feiret både jul og bursdag. 

Som jeg har skrevet om tidligere i bloggen fikk jeg mange mail før jul. Noen ville hjelpe, noen ville fortelle hvor patetisk og ynkelig jeg var, og noen ville fortelle at de var i samme situasjon, og synes det var utrolig viktig at jeg fortalte om situasjonen vår slik at andre kanskje kan forstå hvordan det er å leve som fattig i Norge. Og jeg har forsøkt et par ganger å skrive et innlegg som forteller litt om hvordan det er, spesielt for barn, å vokse opp som fattig i rike Norge. Men å finne rette måten å skrive det på er ikke så lett, så istedet for å skrive masse om det vil jeg heller gi eksempler på ting jeg og min datter ikke kan gjøre. For hvis du leser de andre innleggene mine vil du se at situasjonen vår er slik at vi ikke har råd til varm middag hver dag. Noen dager må jeg la datteren min spise seg mett før jeg spiser det som er igjen. Vi ligger stort sett hele året igjennom med husleie og strøm, og kommer oss aldri helt ovenpå. Hvis du vil vite mer om situasjonen vår finner du den beskrevet i flere eldre innlegg her i bloggen. Men i tillegg til å ikke en gang kunne kjøpe nok mat til oss 2 så er det veldig mye vi aldri har mulighet til. Og mange tenker nok at alle må forsake noe i perioder av livet sitt. Men vi forsaker ikke noe i en periode i livet vårt. Dette er hverdagen for oss. Hver eneste dag må vi regne på hver eneste krone. Og det blir ikke bedre økonomisk (hvis jeg da ikke vinner i lotto, hvis jeg bare hadde hatt råd til å spille lotto). Resten av livet mitt kommer jeg til å leve på uføretrygd hvis det da ikke skjer noe revolusjonerende innenfor medisin. Og den økonomiske situasjonen vi har i dag er hele resten av barndommen og ungdomstiden til datteren min. Jeg bare håper hun får seg en god utdannelse, holder seg frisk nok til å jobbe og komme seg ovenpå økonomisk. Så her kan dere se hva vi aldri kan gjøre:

  • Jeg får ikke åpne et vanlig mobilabonnement. Siden jeg i tillegg til veldig lav inntekt ikke har klart å betjene gjeld har jeg betalingsanmerkninger som gjør at jeg kun får kontantkort som er dyrere å bruke enn vanlige abonnement

  • Jeg får ikke åpnet internettabonnement av samme grunn, og må derfor bruke dyrt mobilt nettverk på kontantkort. Og i dag brukes internett også til skolearbeid

  • Jeg kan ikke få lån til å kjøpe en litt bedre bil, og dermed må ha en gammel bil som hele tiden må repareres, noe som og blir dyrt

  • Jeg kan ikke leie bolig alle plasser da noen utleiere kredittsjekker leieboere

  • Jeg kan ikke bytte bank til en bank som er billigere å bruke

  • Jeg får ikke åpnet tv-abonnement av samme grunn som mobil og internett

  • Jeg kan ikke gå til tannlegen, og må derfor bruke alternative løsninger som superlim for å slippe de verste problemene                                                                                                                                                                                                                                                 Dette er bare noen eksempler på hva jeg ikke kan gjøre. Det som er enda verre er det datteren min ikke kan gjøre

  • Hun kan ikke være med venner på kino eller ut å spise pizza

  • Hun kan ikke delta på bursdager hun blir invitert i

  • Hun kan ikke ha fritidsaktiviteter siden alt koster penger

  • Hun får ikke ukelønn slik vennene hennes får

  • Hun kan ikke ønske seg ny sykkel eller rulleskøyter til våren slik vennene hennes gjør

  • Hun får ikke reist på helgeturer, vinterferier eller påskeferier slik vennene gjør

  • Og verst av alt. Hun har aldri vært på en skikkelig sommerferie.

    Jeg vet at det er mange barn som ikke kan gjøre disse tingene. 50.000 barn lever slik som dette i Norge hver dag. Noen av dem er kanskje så heldig at de ihvertfall har skikkelig internett hjemme. Og noen har kanskje litt mer friske foreldre som kan gjøre mye med dem. Og for noen er kanskje ikke terskelen så høy. Dessverre bor vi i et område der de aller fleste har mer enn nok penger. Rundt oss er det store eneboliger og villaer. Det var faktisk her vi fant den rimeligste leiligheten vi fikk leie. Og nå er hun etablert her med venner. Og her er nok presset til klær, ting som sykler og slike ting, ferier og reiser større enn i en del andre områder. Men datteren min trives her. Hun bare føler presset og misunnelsen når vennene reiser på sommerferier til «syden», vinter og påskeferier på fjeller og helgeturer med danskebåten eller en kjøretur til til en annen plass i landet eller over svenskegrensen til gigantiske godteri butikker.

 

Mitt høyeste ønske er å gi datteren min en god og trygg oppvekst. Og hver eneste dag gjør jeg så godt jeg kan. Og hun får nok mat, varme og rene klær, hjelp til lekser, omsorg og kjærlighet. Men ofte føler jeg at det ikke er nok. Når jeg ser tristheten i øynene hennes når vennene skal ting eller det snakkes om ferier på skolen eller på fritiden. Hun sier ikke så mye om det til meg lenger, men innimellom kommer spørsmålet om ikke vi har penger nok til at hun kan gå på kino, spise pizza eller om vi kan reise en plass i vinterferien eller sommerferien. Så sier nok noen fortsatt at vi har alle måtte latt være å gjøre slike ting i perioder. Studenter lever jo på enda mindre penger enn oss. Men studenter gjør det i en periode i livet sitt. Dette er hverdagen til datteren min og meg. Og det er lite trolig at situasjonen blir bedre før datteren min eventuelt fullfører utdannelsen sin og får seg jobb og egen familie. Den dagen det skjer har jeg fullført min største oppgave i livet mitt.

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

Ønsker du å gi et bidrag er kontonummeret vårt 9522.06.25762

 

 

Et trist og vanskelig bursdagsbesøk

Nytt år med nye muligheter heter det så fint. Og selv om kanskje ikke 2018 blir så mye anderledes enn 2017, så både tror og håper jeg at datteren min og jeg en dag skal få en bedre og mer stabil hverdag. Men vi må være tålmodig og takle de utfordringene vi kommer til å møte.

I dag kom datteren min hjem fra skolen og var trist. Først ville hun ikke fortelle hva som var galt bortsett fra å forsikre meg om at ingen hadde plaget henne. Så etter en liten stund kom hun og satte seg ved siden av meg og gav meg en konvolutt. Først trodde jeg det var en form for brev fra skolen, men når jeg tok ut kortet som lå i konvolutten forstod jeg hvorfor hun var trist. Det var selvfølgelig årets første bursdags-invitasjon. Med over 10 jenter i klassen blir det noen slike invitasjoner i løpet av et år. Og noen av guttene i klassen inviterer og hele klassen, så det blir fort over 15 slike invitasjoner. Og som jeg har skrevet tidligere er slike invitasjoner vanskelige når man ikke har råd til å kjøpe gave. Datteren min pleier å si hun er opptatt eller av andre grunner ikke kan komme når hun får slike invitasjoner, men i dag var hun trist og fortalte hvor lyst hun hadde til å gå. Bursdagsbesøket hun er invitert i skal feires på Peppes Pizza, og alle jentene i klassen skal. Stort sett har hun selv sagt at hun ikke vil gå, men ikke i dag. Hun foreslo å gi en genser hun fikk til seg selv i julegave som bursdagsgave. Jeg forklarte at man ikke kunne gi bort gaver man har fått, og at vi sikkert kunne finne en annen løsning. Men så kom dilemmaet mitt. Hva vil de andre i klassen tenke hvis hun gir gave og kommer i besøket til 1 av jentene, men ikke kommer i verken besøk eller gir gave til noen av de andre. Selv om det blir en liten gave til 20 -30 kroner føler jeg at det blir feil. Men samtidig har hun så lyst å gå i dette, så jeg kan ikke si nei. Men så kom neste dilemma. Det er bare et par uker til datteren min har bursdag, og jeg har absolutt ikke råd til å gi henne et bursdagsbesøk. Stort sett har hun ikke hatt noe besøk på bursdagen sin, bare henne og jeg hjemme som prøver å lage noe ekstra godt til middag. Og kanskje en liten gave fra meg hvis jeg har råd. I år får hun en fin gave til bursdagen sin. Gitt av en dame som ville gi henne en bursdagsgave. Noe hun har ønsket seg. Men det blir og den eneste gaven. Vi har ikke familie som kommer med masse gaver slik de fleste andre barn har. Og siden hun ikke kan ha bursdagsbesøk for jentene i klassen får hun heller ingen gaver derfra. Men dilemmaet mitt er at når hun dukker opp i bursdagbesøket på Peppes Pizza til jenten i klassen vil garantert spørsmålene om hennes egen bursdag komme. Og jenter i hennes alder forventer nok en bursdag. Hun har tidligere fått spørsmål om bursdagen sin, men denne gangen tror jeg det vil bli verre siden hun kort tid før sin egen bursdag kommer i en annen jente sin bursdag. 

Jeg husker mine egne bursdager som gode minner. Feiret hjemme i stuen med hjemmelaget sjokoladekake, hotdog, fiskedam og leker. Nå feires bursdagene på Peppes Pizza, kino, Egon restauranter eller det bli leid klubbhus eller lignende. Bursdager har blitt et pengesluk. Hadde jeg hatt råd hadde jeg uansett ikke brydd meg om dette og invitert jentene i klassen hennes hjem til oss. Men med en altfor liten leilighet og ikke økonomi til verken sjokoladekake, hotdog eller noe annet så kan jeg ikke gjøre det. For vi har verken plass eller økonomi til å feire bursdagen hennes. 

Hun skal få gå i bursdagsbesøket på Peppes Pizza i helgen, men jeg har på følelsen at det og kan bli en vanskelig og trist dag for henne når spørsmålene om hennes bursdagsbesøk kommer. 

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

 

 

Hvem ser tilbake når man ser i speilet?

Noen ganger er det sunt å se seg i speilet og sjekke om man er fornøyd med det man har oppnådd i livet. Har jeg det livet jeg drømte om? Har jeg utrettet de tingene jeg ville? Har jeg blitt et godt menneske? Og er man ikke fornøyd med det man ser, så bør man spørre seg selv; hva har jeg gjort feil? Og når gikk det galt? 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg absolutt ikke har det livet jeg jeg drømte og håpte på. Og dessverre har jeg ikke fått utrettet de tingene jeg ville. Om jeg er et godt menneske vet jeg ikke helt hva jeg skal svare på. Jeg er far, jeg ofrer alt for datteren min, og jeg gjør så godt jeg kan. Men dessverre føler jeg at jeg svikter på mange punkter og. Jeg bidrar ikke til samfunnet lenger siden helsen min ikke lenger tillater meg å jobbe. Jeg har ikke lenger tid å stille opp for venner, og jeg kan dessverre ikke gi datteren min like mye trygghet og stabilitet som jeg burde. Så jeg prøver å være et godt menneske. Jeg gjør ikke noe vondt mot andre, og jeg hjelper andre så godt jeg kan når jeg har mulighet til det. Så på det spørsmålet kan jeg dessverre ikke svare.

Så hva har jeg gjort feil, og hvor gikk det galt? Jeg har gjort mange feil. Som alle andre har jeg tatt feile valg og avgjørelser i livet mitt. Men akkurat hva jeg har gjort feil vet jeg ikke. Jeg har hatt mye uflaks. Ikke verdens beste oppvekst, en “broket” ungdomstid og til slutt en helsesituasjon som satte en stopper for en lovende karriere i arbeidslivet. Og når man i tillegg blir aleneforsørger for et barn og økonomien er vanskelig så blir det veldig mye. Så når det gikk galt for min del er vanskelig å si. Det har vel gått nesten galt siden jeg var liten, men så har jeg klart å reise meg igjen. Helt til nå. En dag får man nok og ikke orker å reise seg. Man bare godtar tingenes tilstand og gjør det beste ut av det. Helsesituasjonen min er dessverre ikke noe jeg kan gjøre noe med, og dermed er det ikke mye håp om at den økonomiske situasjonen skal bli så veldig mye bedre. Kanskje jeg med tiden kan prøve å jobbe litt, men det vil uansett ikke forandre mye. Jeg kan godta det.

Men selv om jeg godtar at min egen situasjon ikke vil bli særlig bedre, så godtar jeg ikke at min datter sin situasjon og mulighetene hennes ikke blir bedre. Som far er det min viktigste oppgave å sørge for at hun får alle muligheter i livet sitt. Som far er det min eneste viktige oppgave. Hvilket liv hun selv velger vil være opp til henne når hun er gammel nok til å ta avgjørelser selv, men fram til det skal jeg gjøre alt jeg kan for å lære henne til å ta de riktige valgene som vil gi henne et mye bedre liv. Jeg skal lære henne viktigheten av å ta de riktige valgene. Og jeg skal lære henne å bli et godt menneske. Jeg skal lære henne å dele av det hun har med andre som har mindre, slik noen har delt med oss denne julen. Jeg skal lære henne å være takknemlig for det hun har, og ikke jage etter å være bedre enn alle andre, og jeg skal lære henne å respektere at andre er anderledes, og at mobbing, verken i virkeligheten eller på internet er greit. Jeg skal lære datteren min å bli et godt menneske!!

I romjulen og etter nyttår har jeg mottatt noen mail der jeg blir karakterisert som en latterlig, ynkelig, patetisk og dårlig far. Jeg lar forsåvidt ikke dette komme under huden på meg, men samtidig lurer jeg på hvilke voksne mennesker som synker så lavt at de sitter på nettet og diskuterer andre mennesker på en negativ måte. Har disse menneskene det så vondt med selg selv at de må finne andre som har det verre, og så rakke ned på dem? Jeg synes det bare er veldig trist. For jeg har aldri gjort verken disse eller andre personer noe vondt. Når jeg startet å skrive denne bloggen så gjorde jeg det fordi jeg innså at jeg ikke kunne gi datteren min det hun fortjente i julen. For jeg kan ikke en gang gi henne det hun fortjener i hverdagen. I flere år har hun ikke feiret bursdagen sin, og hun har ikke gått i andres bursdager. Hun må takke nei til kinobesøk med venner og andre ting. Bare fordi jeg ikke kunne gi henne muligheten til det. Så jeg startet å skrive her for ihvertfall kunne gi henne en fin julefeiring. Og når det nærmet seg jul fikk jeg en del mail om jeg burde fortsette å skrive og be om hjelp. Og det har jeg gjort. Noen tror sikkert at jeg overdriver situasjonen vår, men for en stund tilbake  var jeg på grensen til å gi helt opp. Datteren min var veldig syk, økonomien var elendig og jeg slet selv med helsen. Og hadde det ikke vært for en lang samtale en sen kveld med en sykepleier på sykehuset der datteren min var, så hadde jeg mest sannsynlig gitt opp. Jeg var på grensen til både å være suicudal og å kontakte barnevernet for å be dem ta over ansvaret for datteren min. Men denne sykepleieren ba meg holde ut. Hun gav meg livslysten og “fighterspiriten” tilbake med en liten “peptalk” i gangen på sykehuset. Og nå vet jeg at jeg har en veldig viktig oppgave i livet. Å oppdra datteren min til å bli et godt menneske. 

Jeg vil framover fortsette å blogge om livet og situasjonen vår, og hvis noen vil gi et bidrag for å hjelpe oss så takker vi for det. 

 

Til slutt vil jeg svare på en mail jeg fikk. Der jeg fikk litt kjeft for å klage på at 17. mai feiringen var for dyr, og at jeg beskrev salgsvarene som lunkne pølser og varm brus, og ikke forstå at det kostet å arrangere 17. mai. Jeg forstår veldig godt at slike arrangementer koster penger å arrangere. Men det jeg ville fram til når jeg skrev det var at alt er blitt så kommersielt. Alt skal koste penger. 17. mai er Norges nasjonaldag. Hvorfor skal vi som ikke har råd til det måtte la være å gå på slike arrangementer fordi vi ikke har råd? Hadde det ikke vært mulig å lage en tilstelning som ikke på død og liv må koste en formue? Kakene som blir solgt er bakt av foreldre på skolene. Og de som jobber der får ikke lønn. Må barna ha tilbud om å kjøpe Cola, Solo og hotdog? Og gassballonger til 150 kroner? Må alt hele tiden koste penger? Det var dette jeg ville fram til. Jeg tviler på at Christian Magnus Falsen, Willhelm F. K. Christie og resten av gjengen som satt på Eidsvoll i 1814 ønsket at dagen skulle bli et pengesluk for barnefamilier. Dette var det jeg mente med det innlegget. For 17. mai er nasjonaldagen vår, og da bør alle være inkludert, også de som ikke har råd til å bruke penger på overprisete brus, pølser og lodd.

Synes du det jeg skriver er krenkende, plagsomt, sårende, frekt, skremmende, forstyrrende eller det gjør livet ditt vanskelig på andre måter, så husk at det er ingen som tvinger deg til å lese det. Verken du, jeg eller noen andre er tjent med negativitet og mobbing. 

Ønsker du å gi et bidrag er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Norges verste torpedoer

Så var januar godt i gang, og nå er det som Jan Eggum sier, På’an igjen. Før jul fikk jeg et utleggstrekk fra NAV Innkreving som jeg ikke klarte å stoppe i tide før utbetaling av uføretrygden. Og selvfølgelig betaler ikke de tilbake pengene som allerede har kommet inn til dem. Men jeg har fått melding om at trekket nå i januar er halvert. Altså trekket fra NAV Innkreving er halvert. Det skulle være nok til at jeg har inntekt nok for meg og datteren min ifølge satsene deres. Forøvrig en sats som visst ligger under fattigdomsgrensen som EU har satt. Man skulle jo tro at fattigdomsgrensen i Norge var høyere enn i EU med tanke på at prisene på mat, hygieneprodukter og alt annet stort sett er dobbelt av de fleste land i EU. Men neida, her ligger staten fattigdomsgrensen litt under EU. Hipp hurra for fantastiske Norge. Men nok om det. Når jeg gikk i postkassen i dag var det et brev fra Namsmannen. Egentlig var logoen til Politiet på konvolutten, men inni var det et brev fra Namsmannen. De har regnet ut fra min bruttoinntekt at jeg kan ha et utleggstrekk på kroner 1500,- i måneden. De har ikke tatt hensyn til trekket som jeg har til NAV Innkreving. For det vet de ingenting om. Så jeg satt meg ned og skrev et brev og gjorde klar dokumentasjon på inntekt og utgifter. Så mens jeg skulle ta en telefon til Namsmannen for å sjekke behandlingstid av slike saker kommer det en epost fra Digipost. Jeg åpner og sjekker. Der har SI (Statens innkrevingssentral) bestemt seg for at på utbetalingen min i januar skal NAV trekke kroner 1300,-. Jeg kjenner pulsen begynner å stige og jeg blir fysisk uvel. Jeg vet jo hva som vil skje nå. NAV innkreving har halvert trekket sitt fra kroner 3500,- til kroner 1750,- Tidligere har jeg hatt trekk fra SI på kroner 1855,- og Namsmannen kroner 1150,-. De nye trekkene betyr at SI har gått fra 1855,- til kroner 1300,-, og at Namsmannen har gått fra å trekke kroner 1150,- til kroner 1500,-. Totalt sett er trekkene alt for høye, men når jeg forsøker å redusere de ønsker Namsmannen at NAV innkreving og SI skal redusere sine krav først, NAV Innkreving ønsker at Namsmannen og SI skal redusere sine krav først og så videre. Derfor kommer jeg til å få redusert trekkene litt i februar, men ikke nok. Det er faktisk en fulltidsstilling å holde på med dette. Og selvfølgelig er det for sent å redusere kravene før utbetalingen for januar. Det er flere ukers saksbehandlingstid hos alle 3 etatene som har lov å kreve utleggstrekk. Og ingen av disse etatene klarer heller å samarbeide slik at jeg ikke får for mye i trekk. Helt uforståelig siden slike trekk påvirker mennesker som allerede er i en utsatt situasjon økonomisk. Så Januar som allerede er en hard måned økonomisk for de aller fleste blir enda hardere når utleggstrekkene kommer slik at man ikke har mulighet til å stoppe dem. Og når pengene allerede er trukket får man dem ikke tilbakebetalt. Det har ihvertfall ikke jeg fått

Så for oss begynner 2018 ganske brutalt. I morgen blir søknad om reduksjon av utleggstrekk sendt til Namsmannen, NAV Innkreving og SI. Så får jeg bare vente 3 til 5 uker på svar. Og ingen av dem har selvfølgelig redusert trekkene nok, så da er det en ny runde med søknader. Og de som tror at det er et godt liv å være uføretrygdet tar grundig feil. Alle skal selvfølgelig betale gjelden sin, men man kan ikke betale mer enn man har råd til. Og å få redusert trekkene så mye som jeg tar krav på er nærmest en umulig oppgave. Og at man gang på gang må dokumtere det samme om igjen og om igjen føles som en krig som aldri tar slutt. Og som i alle andre kriger er det barn som lider mest. 

Ønsker du å gi et bidrag er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

 

Fattigmann, Erna Solberg og brennende bildekk

Ut i fra overskriften så kunne man nesten tro jeg laget en sang. Bare legge til noe om julegløgg, oljepenger annet artig, og så lage en jovial melodi til. Resultatet hadde garantert blitt en stor hit på contryfestivaler og hjemme-alene-fester, 

Dessverre skal jeg ikke skrive verken en artig sang eller noe annet som er så veldig positivt. Men jeg skal heller ikke klage så mye og datteren min og meg sin situasjon i dag. Men i dag (er strengt talt natt, men men) vil jeg skrive om noe jeg har tenkt på siden statministerens nyttårstale. For selv om jeg vanligvis ikke pleier å se den, så ble jeg sittende og se i år. For når man har det så hardt økonomisk som datteren min og meg, så er det interessant å høre hva vår øverste leder tenker om situasjonen i Norge. Jeg hadde jo forhåpninger om at hun skulle fortelle at hun og regjeringen nå ville ta et skikkelig skippertak for å få bukt med det som omtales som barnefattigdom. Altså de barna som vokser opp i hjem som lever under fattigdomsgrensen. For det har i mange år blitt lovet av den ene politikeren til den andre at nå skal de fjerne barnefattigdom. For ingen barn i velferdsstaten Norge skal trenge å vokse opp med en eller 2 foreldre som har så dårlig råd at de ikke kan leve vanlige liv, altså ha råd til alt familien trenger. Men hva skjedde? Erna Solberg var ikke interessert i å snakke om økte forskjeller og mer fattigdom i Norge. Hun var mer interessert i å snakke om roboter som skal gjøre de kjedelige og farlige jobbene, og at vi må omstille oss de kommende årene. Og fortelle hvor viktig det er å gi dem som allerede har mye enda mer så de kan skape flere jobber. Helt greit at det er viktig med flere jobber, men skal vi som dessverre ufrivillig ikke kan jobbe bare gjemmes bort i en krok og bli glemt? Er ikke vi like mye verdt som alle andre? Er ikke barna våre like mye verdt som barna til de som har mer enn de behøver? Har ikke datteren min like mye rett til å drive med det hun vil og få den utdannelsen hun trenger som barn av velstående foreldre? Har ikke datteren min like mye rett på et trygt hjem som andre barn? Det føles ikke slik når statsministeren vår, statsministeren til alle i Norge ikke gidder å bry seg om oss som økonomisk, og dermed sosialt faller utenfor samfunnet. For slik jeg ser det så er det et lite fåtall av politikerne på stortinget som gidder å bry seg om oss. Under valgkampen lover de gull og grønne skoger, men så fort de kommer til makten er vi glemt. Noen ganger skulle jeg ønske vi ikke var så siviliserte her i Norge. For da ville det samles store folkemengder foran stortinget og brent bildekk og vært voldelige demonstrasjoner. Men vi er ikke slik her. Vi sitter stort sett hjemme og klager og lar det bli med det. Jeg er helt klart veldig glad for at vi ikke har slike tilstander, men samtidig er det kanskje noe slikt som må til for å få politikerne våre til å våkne. 

Men hva er det som gjør at datteren min føler hun vokser opp som fattig? For jeg har fått noen mail der jeg får tilbakemeldinger om at jeg er en fantastisk far siden jeg gjør alt jeg kan for datteren min. Jeg føler meg ikke som en fantastisk far. Jeg gjør alt jeg kan for datteren min, men det er dessverre ikke nok. For selv om det viktigste man kan gi et barn er omsorg og kjærlighet, er de materielle tingene like viktig. Det er bare de barna som allerede har de materielle tingene som sier at de heller ville hatt mer omsorg og kjærlighet. Det er fordi de ikke har forsøkt å være foruten de materielle tingene som spillmaskiner, den nyeste iPaden, nyeste iPhone, et rom fullt av leker, en gigantisk tv med massevis av kanaler, nye fotballsko i riktige farger, klær av riktig merke, skolesekk av samme merke som resten av klassen og slike ting. For barn som vokser opp i familier som ikke har råd til noe av dette hjelper det ikke at foreldrene viser dem ekstra mye omsorg og kjærlighet, for barna som mangler disse tingene føler seg utenfor både på skolen og fritiden. De blir ofte mobbet og/eller blir holdt utenfor av de andre barna. Og jeg vet at datteren min føler mye på dette. Hun har en far som er der for henne mye mer enn de fleste andre foreldrene, men hun føler seg utenfor fordi hun ikke har de samme materialistiske godene og mulighetene som de andre. Det finnes muligheter å reise på ferie med hjelp fra organisasjoner som Røde kors og slike (er litt vanskelig for oss pga datteren min sine helseproblemer), men selv om barn fra fattige familier reiser på slike ferier er det ikke det samme som en tur til “syden” eller andre spennende steder. Jeg har hørt mye positivt om Røde kors sine ferier, men det er ikke noe man kommer tilbake til skolen og forteller resten av klassen om. Jeg kommer sikkert til å få tilbakemeldinger om at det jeg skriver om å føle seg utenfor er feil, men da vil jeg be dere som ikke er enig om å lese rapporter laget av eksperter på dette for organisasjoner som Redd Barna og andre. Ligger og ut noen bilder nederst i innlegget som bør få selv de mest kyniske personene til å tenke seg om før de sier seg uenig. Og det er ikke bare de materialistiske tingene som gjør det vanskelig for barn å vokse opp i fattige familier. For de ser og hvordan foreldrene sliter. De siste årene har jeg hatt konstant tannpine som blir sakte men sikkert verre og verre. Og når det står på som verst og jeg ikke har råd til å kjøpe smertestillende er datteren min bekymret for meg. Hun blir ekstra hjelpsom, og finner gjerne fram en pute og ber meg ligge meg ned og slappe av mens hun henter en kald klut til meg. For henne er det vanskelig å forstå at jeg ikke bare kan dra til tannlegen. Dessverre kan jeg ikke det siden jeg ikke har råd. Og for et barn er det tungt å se at foreldrene sliter på denne måten. Og til dem som nå vil fortelle meg at jeg kan få hjelp til dette fra NAV, så har jeg allerede søkt, fått avslag, klaget, fått avslag og sendt til fylkesmannen og fått avslag. 

I 1963 sa Martin Luther King Jr de velkjente ordene “I have a dream”. Jeg har og en drøm. Men jeg drømmer ikke om masse penger, et stort hus og en ny bil. Jeg drømmer om en hverdag der jeg ikke må regne ut hvor hver eneste krone går. Jeg vil kunne åpne kjøleskapet og velge mellom kanskje 2 eller 3 forskjellige påleggstyper når jeg skal lage skolemat til datteren min. Jeg vil kunne reise inn på et bilverksted å be dem fikse bilen min slik at den fungerer optimalt selv om den er gammel. Jeg vil kunne betale husleie, strøm og forsikring og samtidig vite at jeg har nok penger til mat resten av måneden. Jeg vil kunne ligge til side litt penger hver måned slik at vi til sommeren kan ta en liten ferie uten å måtte søke NAV eller andre om det etter at vi har sjekket om det er tilrettelagt for diverse helseproblemer. Jeg vil kunne ta datteren min med på McDonalds eller en pizzarestaurant før vi tar en tur på kino kanskje 2 – 3 ganger i året og jeg har en stor drøm om å kunne kjøpe inn mat, gaver og alt annet man trenger til jul uten å måtte spørre fremmede om hjelp. Synes du dette er for mye forlangt? I følge regjering og storting er dette for mye forlangt. For de er ikke interessert i å gjevne ut forskjellene, heller tvert i mot. De er mer opptatt av å gjøre forskjellene større så lenge man har falt utenfor arbeidslivet. 

Ønsker du å gi et bidrag er kontonummeret vårt 9522.06.25762

Og har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

Barn som vokser opp i fattige familier, blir ofte ekskludert sosialt.Hjelmtveit sier videre: Savnet av selve de materielle godene og aktivitetene innebærer altså samtidig en opplevelse av sosial deprivasjon. Det å ikke ha ting og ikke kunne gjøre ting har samtidig en tilleggsdimensjon som handler om sosial rangering.du blir utenfor hvis du ikke har noen penger, de andre tenker at vi kan ikke drive og spandere på henne hele tiden, så vi får droppe å spørre henne om å være med på ting. (jente, 15) - jeg sier bare at nei det gidder jeg ikke være med på, men det har også gjort at jeg har mistet kontakten med mange. (jente, 17)Nye tall lagt frem 2. sept. Fafo har gjennomført en. studie på oppdrag fra Redd Barna og Framfylkingen. (http://www.fafo.no/pub/rapp/20128/20128.pdf: Barnefattigdom i Norge: Omfang, utvikling og. geografisk variasjon. Studien viser en økning av antall barnefattige i perioden 2000 ? 2006 (målt 60% av medianen) Fra til ( justert for bruttoformue på over ) Langtidsfattige (over 3 år): ?Omfanget av barn som lever i fattigdom i Norge henger sammen med hvilken definisjon vi legger til grunn. Om vi legger til grunn regjeringens definisjon av fattigdom, som ligger på 50% av medianinntekten, finner vi ca fattige barn i Norge. Legger vi til grunn EUs definisjon av fattigdom som er 60% av medianinntekten ca barn. 70% av medianinntekten, øker antall fattige barn betydelig og vi finner hele barn.

Workers of the Teva company protest against the company plan to lay off hundreds of employees, outside the TEVA Pharmaceutical Industries building in Jerusalem, December 17, 2017. Photo by Noam Revkin Fenton/Flash90