Drømmen om en bunad

April nærmer seg slutten, og vi har mai måned rett rundt hjørnet. Og for de aller fleste betyr det feiring av 17. mai og konfirmasjon. Heldigvis er ikke datteren min gammel nok til å konfirmere seg enda, men i år har vi blitt invitert i konfirmasjon til noen venner som har en sønn som skal konfirmere seg. Disse vet at økonomien vår er veldig dårlig, så de hadde forståelse for at vi ikke har med en gave. Vi ble invitert siden vennene våre har veldig liten familie, og følte at det ville være kjekt med litt flere gjester. Så egentlig har vi 2 fine dager å se fram til i mai, både konfirmasjon og 17. mai. 

Men å gå i konfirmasjon og å feire 17. mai krever jo også at man kler seg pent. Og i flere år har datteren min spurt om hun kan få bunad. Ikke en ekte bunad selvfølgelig, men en slik festdrakt som lignet litt på bunad. Og i år har alle jentene i klassen til datteren min bestemt at de skal bruke bunad når de går i toget fra kirken til skolen på 17. mai. Så i år er ønsket om en slik bunad ekstra stort. Jeg har trålt finn.no for å se om det var noen der som kunne passet, men dessverre var både størrelse og pris helt feil. Jeg forsøkte derfor å ligge ut en annonse med spørsmål om noen ville gi bort en slik bunad/festdrakt. Men den annonsen ble avvist av finn.no. De tillater ikke slike annonser lenger var svaret jeg fikk fra dem.

Så derfor håper jeg at noen som leser bloggen min kanskje har eller kjenner noen som har en slik bunad å gi bort slik at datteren min har noe fint å gå med i konfirmasjon og 17. mai. Det ville betydd allverden for en pappa som gjør så godt han kan

Og hvis noen har en dress til overs og ville jeg blitt veldig glad siden jeg veldig gjerne skulle hatt det til konfirmasjonen. Men det viktigste er helt klart bunad/festdrakt til prinsessen min

Har du noe slikt å gi bort håper jeg du tar kontakt på email [email protected]

Del gjerne innlegget mitt slik at noen som kanskje kan hjelpe leser det

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no Her får du vite mer om oss og vår situasjon 

Bilde er bare eksempel på festdrak

Drap, prostitusjon eller smugling?

Den dagen jeg mottok vedtak på uføretrygd var en tung og vanskelig dag. Jeg følte at nå var livet over. Jeg skulle ikke lenger få være med å holde Norge i gang. Jeg var ubrukelig. Fra nå av skulle jeg bare motta trygden min hver måned og eksistere. Ingen hadde bruk for meg. Jeg var mer en belastning enn nytte for samfunnet. Det var slik jeg følte det. Men samtidig var jeg glad for den økonomiske sikkerheten jeg fikk siden jeg ikke lenger kunne jobbe. Siden jeg bor i Norge som har verdens beste velferdssystem så var jeg jo sikret en inntekt slik at jeg og datteren min ikke skulle lide noen nød. Det trodde jeg ihvertfall.  Men jeg forstod raskt at det ikke kom til å bli slik. For situasjonen ble bare verre. Selv om vi levde sparsommelig ble økonomien bare mer og mer vanskelig. Vi havnet på etterskudd hver eneste måned, og nye innstramminger ble nødvendig. Og den det gikk verst utover var datteren min som i tillegg til å være syk måtte forsake mer og mer. Og den følelsen å ikke gi barnet ditt det det trenger for å ha en fin barndom er tøff for en forelder. Det er virkelig tøft når man gang på gang må sitte seg ned og fortelle barnet sitt at man ikke har råd til selv de mest naturlige ting en barndom skal inneholde. 

Til jul tok jeg det vanskelige valget og be om hjelp. Det kostet absolutt alt jeg hadde av selvrespekt og stolthet. Men når jeg så at ukjente ville hjelpe datteren min og meg til å få en fin jul føltes det og utrolig godt. 

Men før jeg tok valget før jul om å be om hjelp satt jeg ofte oppe sene kvelder og vurderte andre løsninger. Men uansett hvor mye jeg tenkte på forskjellige løsninger var det alltid bare 3 alternativ jeg satt igjen med. 3 alternativ som overhodet aldri ville være aktuelle. Drap, prostitusjon eller smugling. Jeg kunne aldri utført et drap uansett hvor mye penger jeg ble tilbudt. Jeg kunne aldri en gang skadet et annet menneske. Og prostitusjon ville nok ikke lønnet seg for en mann. Hadde jeg vært alenemor og veldig desperat slik jeg har vært mange ganger ville jeg kanskje vurdert det mer seriøst. Jeg har ihvertfall forståelse for at noen går så langt som å selge kroppen sin. For som forelder gjør man alt for barnet sitt. Smugling ville nok vært det eneste alternativet jeg kanskje kunne gjort. Men samtidig kunne konsekvensene blitt for store. Hadde jeg blitt tatt ville jeg mistet datteren min og måtte sone flere år i fengsel. Og når jeg i tillegg ikke har noen interesse av å bryte loven blir smugling veldig vanskelig. Så ingen av de 3 eneste alternativene jeg gang på gang har sittet igjen med har vært aktuell. Dermed ser det mørkt ut for en bedre og mer stabil hverdag for datteren min og meg. Men selv om alt ser mørkt ut tenker jeg og positivt. Eller, jeg prøver å tenke positivt. Men for en som allerede er gjeldsslave og har inntekt under fattigdomsgrensen er det så og si umulig å tanke positivt. Så da burde jeg vel kanskje revurdere de 3 alternativene Drap, prostitusjon eller smugling? Nei. Jeg håper og tror at det finnes en annen og bedre løsning. 

Men først er det sommer og snart sommerferie. Så får jeg bare håpe at det løser seg med sommerferie slik at datteren min ihvertfall får seg en fin opplevelse. Les gjerne mitt tidligere innlegg om sommerferie her 

Jeg setter veldig pris på hvis du vil dele innlegget mitt

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no Her får du vite mer om oss og vår situasjon 

Ta gjerne kontakt på email hvis du lurer på noe

[email protected]

 

 

 

En reform forandret veldig mange liv

Tør du lese hele teksten og alle linkene?? Og se videoen helt til slutt??

Noe av det vi nordmenn er mest stolt av er hvor rike vi er (oljeformuen vår), og hvor godt vi nordmenn har det. Nordmenn er veldig flink til å skryte av Norge, og personer i andre land ser på Norge som et fantastisk sted å bo i. Og det er mye som er positivt med å bo i Norge, det er det ingen tvil om. Men det er og slik at for noen blir det mindre og mindre positivt med å være Norsk. For oss som allerede har lite får bare mindre og mindre. Hvis du vil tør å lese resten vil du raskt forstå at samfunnet vårt er på god vei til å få et stort skille mellom over og underklassen

Allerede i mai 2017 kunne man lese at trygdeoppgjøret var skuffende. I denne reportasjen står det blant annet; “Anniken Hauglie (H) ikke vil imøtekomme krav om lønnsvekst for uføre på 2,4 prosent. Det betyr at uføre er med på å betale regningen for fjorårets lave lønnsvekst i oljenæringen”. Så i fjor måtte utrolig nok de som allerede hadde minst godta enda mindre pga arbeidstakere i oljenæringen hadde lav lønnsvekst året før. Og etter dette har det bare gått en vei for oss som er uføre. Men er det noen som bryr seg? Andre enn oss som er uføre? Det virker ikke slik. I juli i fjor hadde Dagbladet denne overskriften; “Fellesferie er synonymt med helvete for fattige”. Og nærmere sannheten kan man ikke komme. Forstill deg at et barn hører hele klassen sin fortelle om hvor de skal i ferien. Alle utenom 1 barn. Et barn sitter der blant 20 andre og bare lytter. Et barn som ikke tør si noe mens de andre forteller om hvor mye de skal bade og spise is i Hellas, Spania, Tyrkia og andre land. Et barn som sitter der uten noen planer for sommerferien. Og det er veldig sannsynlig at hjemme hos dette barnet det en eller 2 foreldre som har det slik som beskrevet i denne reportasjenFor selv om Norge er verdens rikeste land og verdens nest beste land å bo i er det utrolig nok noen som ikke kan spise skikkelig middag hver dag. Noen har så dårlig råd at de ikke har råd til middag mer enn en dag i uken, slik som det står i denne reportasjen. Og for de fleste i slike situasjoner er eneste utvei å be om hjelp. Men for de aller fleste er det både vanskelig og ydmykende å be om hjelp. Man føler seg ynkelig og mindre verdt når man må tigge om hjelp. For selv om denne reportasjen handler om å be om hjelp til jul beskriver den godt hvor vanskelig det er. Og både voksne og barn som lever i familier som er fattige føler seg holdt utenfor samfunnet. Man føler seg mindre verdt, og samtidig er det mye man ikke kan delta på fordi man ikke har råd. Spesielt berører dette barn som vokser opp i en fattig familie. For til og med det å delta på fotball, turn eller annen aktivitet kan koste en formue for en familie som lever på uføretrygd. Og det som er aller mest trist er at barnefattigdommen i Norge bare øker uten at noen bryr seg eller gjør noe med det. Ta for eksempel datteren min som har fått beskjed om at hun må ha tannregulering. Før var det mulig å få dekket noe av det fra HELFO. Men nå har regjeringen strammet inn på disse reglene slik at tannregulering kan bli enda dyrereDatteren min har allerede hatt sin første time hos kjeveortoped. Det var ingen tvil om at regulering er en nødvendighet, men at vi må vente ca 6 måneder før vi kan starte behandlingen. Bare den første timen kostet meg 970 kroner. En faktura jeg ikke har klart å betale enda. Når jeg ikke en gang har klart å betale for første time, hvordan skal jeg da klare å betale for selve behandlingen? Det har tydeligvis våre folkevalgte ikke tenkt på. For de har glemt oss fattige. De er ikke villige til å gjøre noe som helst for å bekjempe barnefattigdom selv om det er mange tiltak som kunne hjulpetDet er ofte en ting mange glemmer når man snakker om fattige. De aller fleste har ikke valgt denne situasjonen selv. De aller fleste ville gjort alt for å kommet seg ut av det. Alle har sikkert opplevd å har dårlig råd som student. Men når man blir fattig på grunn av sykdom eller skade så er man stort sett fattig for livet. Ufortjent fattigdom. Og selv om det aldri har vært lukrativt å være uføretrygdet var det uførereformen som ble innført 1 januar 2015 som gjorde livet veldig mye vanskeligere for veldig mange uføre. Og det er jo helt klart at for oss fattige så kommer det ikke til å bli bedre. For det er de aller rikeste som får mer framover, mens vi som ikke en gang kan spise skikkelig middag hver dag kommer til å få det enda trangere økonomisk. Finansministeren vår varsler trangere tider. Men det er nok bare oss som allerede har minst som virkelig får føle det på kroppen. Og det er helt klart stor mangel på både forslag og velvilje hos politikerne våre når det eneste forslaget dere for å bekjempe barnefattigdom er detteDet var jo aldri slik at jeg på noe som helst tidspunkt planla verken å bli alenepappa eller uføretrygdet. Alt jeg vil er å gi datteren min et godt liv og en fin barndom med gode minner før hennes voksne liv starter. Dessverre kan jeg ikke tilby henne så veldig mye siden mesteparten jeg har skrevet om i dette innlegget også gjelder min datter og meg

Til slutt må jeg anbefale dere å se denne videoen som virkelig beviser hvor stor forskjell det er på fattig og rik 

Og husk at det er lov å bry seg. Kjenner du eller vet du om noen som sliter økonomisk kan kanskje DU gjøre en grå hverdag litt bedre

Jeg blir veldig glad hvis du vil dele innlegget mitt

Håper du i tillegg til å lese det jeg har skrevet, og har tatt deg tid til å lese de reportasjene jeg har linket til i innlegget.

Jeg håper og du har fått litt mer forståelse at ingen velger å leve slik som jeg og min datter, og veldig mange andre gjør.  

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

Ta gjerne kontakt på email hvis du lurer på noe

[email protected]

Ukens “luksuriøse” handletur

Å leve på uføretrygd er absolutt ikke en dans på roser. Hver eneste dag må jeg få mest mulig ut av hver eneste krone for å få det til å gå mest mulig rundt økonomisk for oss. Men helt rundt går det aldri. Det er bare ikke mulig. Det er alltid noe som skulle vært erstattet, fikset eller kjøpt nytt. Og når man har barn kommer jo ønsker om å være med på diverse som dansekurs, karate og andre ting. For det gjør vennene hennes. Men slike ting kan vi ikke ta oss råd til, noe vi begge har innfunnet oss med. Og så har man alle de tingene som sykkel, skatebord, sko, klær og alt annet et barn ønsker. Ingenting av det er gratis. Og det er alltid noe som enten må repareres eller kjøpes inn. 

Men dessverre er det slik at det blir verre og verre å leve på uføretrygd. Det virker ikke som politikerne våre forstår at ikke alle har mulighet til å jobbe. Noen av oss er faktisk for syk. Men likevel sørger våre folkevalgte for at mens alle andre får større kjøpekraft, så får uføretrygdede lavere kjøpekraft. Mens personer i arbeid fikk en lønnsøkning som var høyere enn prisveksten, fikk uføretrygdede lavere økning i trygden enn prisveksten. Så mennesker som allerede hadde det vanskelig fra før pga sykdom og allerede lav inntekt fikk enda dårligere råd.

I går var jeg og gjorde ukens innkjøp av mat. Jeg lærte fort at for å få råd til det vi trengte av mat måtte vi handle maks en gang i uken.Og her er denne ukens innkjøp av mat;

6 stk Brokkoliblanding kr 14.90 pr pk

3 stk Melk 1.75 liter kr 27.90 pr stk

3 stk Kneipbrød kr 6.90 pr stk

1 stk Agurk kr 17,01 pr stk

2 kg poteter kr 22,68 pr pk

1 stk Kjøttdeig kr 33,12 pr stk

1 kg Gulrot kr 13,41 pr kg

1,4 kg Kyllingfilet kr 123,90 pr pk

1 boks Leverpostei kr 8,90 pr stk

1 pk Servelat kr 12,90 pr pk

12 stk Egg kr 25,60 pr pk

Dette er altså det jeg og min datter skal spise denne uken, fram til mandag neste uke. Frokost, lunsj/skolemat, middag og kveldsmat Vi hadde allerede smør, steikemargarin og 2 bokser makrell i tomat hjemme, men ellers var det tomt. Det er på ingen måte lett å gi datteren min et variert og sunt kosthold på en så dårlig økonomi. Men vi bruker mye frosne grønnsaker og kylling. Vi kunne sikkert gjort det enda billigere, men da ville det blitt mindre sunt. Detter er faktisk det vi har råd til. Men det er ikke rom for utskeielser som lørdagsgodteri eller annen kos. Og vi er mange som lever slik som dette hver eneste dag. For det som vises på denne listen er ikke alt vi trenger for å overleve i hverdagen. Vi har og behov for medisiner, som nå har blitt dyrere. Noen medisiner er vanskeligere å få på blåresept selv om de er nødvendige. 

Del gjerne innlegget mitt hvis du vil

Vil du vite mer om oss og vår situasjon håper jeg du tar deg tid til å lese de andre innleggene i bloggen som du finner her; http://enalenepappa.blogg.no

epost

[email protected]

 

Jeg soner livstidsstraff

Har du noen gang gjort noe dumt? Noe du virkelig angret på? Som å stjele en sjokolade i butikken som barn? Løyet om noe som fikk konsekvenser? Eller kanskje gjort noe kriminelt som gjorde at du kanskje måtte sone en dom i fengsel eller utføre en samfunnsstraff? Eller kanskje du slapp unna en straff? Kanskje du har gjort noe dumt som ikke påvirket andre enn deg selv? Som du må leve med dårlig samvittighet for? Kanskje det ikke var så gale, men du plages av samvittigheten? Alle har garantert gjort noe de angrer på. Men for det aller fleste er det over når man får gjort opp for seg. Om man sier unnskyld, ordner opp med den man eventuelt har gjort noe dumt mot. Eller har sonet ferdig en fengsels eller samfunnsstraff. Da er man stort sett ferdig med den saken. Den er ute av verden og man kan gå videre i livet sitt. 

Men for meg (og en del andre) er straffen for resten av livet. Et liv i fattigdom er min straff. En gjeldstynget fattigdom. Jeg gjorde noen dårlige valg tidlig i mitt voksne liv. Som ung voksen hadde jeg ingen greie på økonomi. Jeg fikk kredittkort, forbrukslån og dyre mobiltelefoner på avbetaling. Alt var egentlig fint og flott. Ingen advarte meg om farene med det. Og i begynnelsen hadde jeg god kontroll. Men så ble livet forandret pga alvorlig sykdom, og dermed ble og den økonomiske situasjonen forandret. Å omstille livet sitt økonomisk er heller ikke gjort i en håndvending. Jeg forstod rett og slett ikke alvoret i situasjonen. Så med nye forbrukslån, kredittkort og kjøp på avbetaling bygget jeg meg en økonomisk situasjon som var like usikkert som et korthus. Og alle vet hva som skjer med korthus når man gjør en liten feil. Og det skjedde med min økonomiske situasjon. Alt raste sammen. Veldig fort. Postkassen ble overfylt av inkassovarsel og varsel om utleggstrekk fra namsmannen og SI. Alt basert på en økonomisk situasjon til en person i full jobb med god lønn, mens virkeligheten var at den økonomiske situasjonen inneholdt NAV og sosialtjenesten. Og absolutt ingen god lønn. I tillegg var jeg fysisk syk. Og snart skulle og psyken få seg en skikkelig smell. En enorm smell. I tillegg ble livssituasjonen endret og jeg fikk eneansvar for et barn. Prøv å forestille deg det kaoset jeg stod oppi. Jeg tviler på at du klarer å forestille deg de følelsene jeg hadde. Men jeg kan si såpass at det har vært mye tårer,  selvmordstanker og oppgitthet og fortvilelse. Men jeg har klart å stå i det. Ikke fordi jeg selv fortjener det, men pga datteren min. Alt jeg gjør er pga henne. Det som er verst for meg er at “straffen jeg soner” for mine dumme valg og handlinger fra tidligere nå og straffer datteren min. Hadde jeg vært alene hadde det vært mye enklere å lever på uføretrygd med utleggstrekk. Men med et barn i livet er det veldig anderledes. Det er hun som skjenner på presset om sommerferie, fine bursdagsbesøk, 17 Mai feiring med is, pølser, brus og aller helst kledd i bunad slik som veninnene, egne sko til gymmen på skolen, penger til å gå på butikken med vennene og kjøpe is og godis, kjøpe den ene spesielle genseren som alle veninnene har og alle slike ting. Barn kan ikke hjemme seg unna slike ting på samme måte som oss voksne. De føler presset fra vennene både på skolen og på fritiden. Når de andre nå snakker om hvor de skal i sommerferien er datteren min taus. For hun har ingenting å fortelle. Og alt dette er min feil. Min feil siden jeg tok noen dårlige valg for mange år siden. Dårlige valg jeg må leve med resten av livet. 

Jeg ønsker ofte at jeg kunne starte livet mitt på nytt. Starte fra begynnelsen igjen. For jeg har lært nå. Jeg har “sonet straffen” min lenger enn andre gjør for drap eller voldtekt. Hadde jeg kunnet sonet straffen min i fengsel for de dårlige valgene jeg tok hadde jeg gledelig takket ja umiddelbart hvis jeg kunne startet på på nytt når jeg kom ut igjen. Men den muligheten har jeg ikke. Jeg er dømt til livstid til å være gjeldsslave med lav inntekt. Og det hjelper ikke at politikerne gjør det vanskeligere og vanskeligere for uføretrygdede økonomisk. De folkevalgte glemmer at vi og er mennesker. Jeg og kunne tenkt meg å ha muligheten til å spare opp penger til å kjøpe meg en ny TV eller en fin mobiltelefon. Eller spare til en sydentur for meg og datteren min. Stikke en tur på kjøpesenteret og kjøpe noen nye klær eller sko til henne. Eller ta en tur til byen en lørdag for å se en film på kino, kanskje spise pizza på Peppes før vi satt oss på en benk og nøt solen mens vi spiste softis. Men for oss er dette ikke mulig i vår hverdag. Bare fordi jeg “soner” en livstidsstraff pga dårlige valg tidlig i mitt voksne liv. Og det er datteren min som blir straffet aller mest. Det er hun som må leve i et hjem der vi hver dag må snu på hver krone for å ha råd til mat. Et hjem der vi ikke kan unne oss noe ekstra 

Hvorfor skriver jeg dette er det nok noen som lurer på. Fordi jeg vil advare andre. Jeg vil selvfølgelig ikke oppfordre noen til å gjøre noe ulovlig slik at man havner i fengsel, for det har og følger som forfølger personen resten av livet. Men man har i hvertfall en mulighet til å starte på nytt når man slipper ut. Den muligheten får man ikke hvis man virkelig roter til økonomien sin. Og jeg har aldri gjort noe straffbart en gang. Så jeg vil anbefale alle foreldre til å lære barna sine økonomi så tidlig som mulig. Ikke la andre gjøre samme feil som meg. For man kan dessverre ikke starte livet på nytt. Man må sone straffen sin resten av livet. 

Og siden noen helt sikkert kommer til å anbefale meg gjeldsordning. Det er dessverre slik at det er mulig å få avslag på søknad om gjeldsordning. Dessverre er jeg en av dem som ikke oppfylte kravene

Del gjerne innlegget mitt hvis du vil

Vil du vite mer om oss og vår situasjon håper jeg du tar deg tid til å lese de andre innleggene i bloggen som du finner her; http://enalenepappa.blogg.no

Og ta gjerne kontakt på email hvis du lurer på noe eller kan bidra med noe som gir datteren min en form for sommereferie

epost

[email protected]

Jantelov og sommerferie

Er det noe som har preget oppveksten min så er det janteloven. Den gangen jeg var en liten gutt hadde jeg drømmer om å bli brannmann, politi, lege og mye annet. Jeg drømte om å bli noe stort og viktig. Og mest av alt drømte jeg om å bli rik. Siden jeg vokste opp i en familie med veldig dårlig råd sa jeg ofte at når jeg ble stor så skulle jeg bli rik slik at jeg kunne kjøpe hus til foreldrene mine. Men foreldrene mine var ikke så interessert i å høre om drømmene mine. Ikke ville de at jeg skulle kjøpe hus til dem når jeg ble rik. For dem var det viktigere å fortelle meg at jeg ikke kunne bli noe av det jeg drømte om. De gjentok ofte at jeg måtte ha bena på jorden og ikke satse for høyt. De mente nok helt sikkert at jeg skulle satse på en butikkjobb og være fornøyd med det. Ikke at det er noe galt å jobbe i butikk. Hadde jeg kunnet og helsen min hadde klart det hadde jeg vært veldig glad for å jobbe i butikk. Men jeg tror at de fleste som jobber i butikk har hatt drømmer om noe annet. Når jeg ble litt eldre ville jeg bli kokk. Men ikke hvilken som helst kokk. En kokk på en fin restaurant der gjestene skrøt av maten min. Foreldrene mine syntes at kokk var et ok yrke, men at jeg for all del ikke måtte tro at jeg kom til å bli en stjernekokk. Jeg fikk være fordøyd med en jobb som kokk på en kafe eller noe slikt. Jeg måtte ikke tro at jeg ville bli noe stort. Hele livet mitt har jeg fått høre at jeg ikke måtte tro at jeg var noe eller ville bli noe stort. Jeg fikk nøye meg med å være middels. Jeg måtte for all del ikke skille meg ut og prøve å bli noe her i livet. Vel, foreldrene mine fikk viljen sin. Jeg blir ikke noe i livet mitt. Absolutt ikke noe som helst. Ihvertfall ikke for de fleste andre mennesker. Men for datteren min er jeg en utrolig viktig person. For henne er jeg tøffere og mer viktig enn alle andre. Og neste hver eneste dag fortelle jeg datteren min at hun kan bli hva hun vil. At hun aldri må ta til takke med de enkleste tingene, men alltid sikte seg inn mot toppen. Foreldrene mine trakket meg ned med janteloven. Jeg skal aldri la janteloven ødelegge livet til datteren min. Hun skal få bli hva hun vil i livet. Ja, vi er begge klar over at det vil koste mye innsats fra henne. Men hun skal aldri gi opp. Hun skal ikke bli en taper slik faren hennes er. Jeg vil at datteren min skal leve et godt liv der hun har god nok økonomi til å ikke bekymre seg. Og jeg skal hjelpe datteren min så godt jeg kan slik at hun får livet hun ønsker seg. For alle kan bli hva de vil så lenge de er villig til å gi alt og gjøre en skikkelig innsats. Janteloven er noe skikkelig dritt som ødelegger veldig mye for veldig mange. For meg er drømmer og troen på seg selv viktig. Man skal selvfølgelig ikke tro man er så mye bedre enn alle andre, men man skal ha troen på seg selv. Det prøver jeg å lære datteren min. Dessverre har jeg mistet troen på meg selv. Det eneste jeg tror jeg kan gjøre riktig i livet mitt er å være en god pappa for datteren min. Gi henne muligheten til å bli det hun selv vil.

Drømmen min nå er å gi datteren min en sommerferie. Og som jeg skrev i mitt forrige innlegg er jeg veldig interessert i å ta henne med på en campingtur. Drømmen om en tur til syden eller andre plasser som koster mye penger har vi forstått ikke er mulig. Men en campingtur eller en tur på en hytte noen dager hadde vært veldig kjekt for oss begge. Så hvis noen har et telt som ikke veier for mye, soveposer og/eller annet campingutstyr å gi bort eller selge ekstremt billig ville det gitt oss mulighet til å ha noen dager på telttur i sommer, eller en hytte/ferieleilighet til låns ville vi blitt veldig glad. 

Har du noe å bidra meg slik at datteren min og jeg kan få noen dagers ferie i sommer er det bare å sende en melding her, eller en mail til [email protected] Det vil bety utrolig mye for oss hvis noen har lyst å hjelpe oss å få til en sommerferie. Datteren min har absolutt ikke hatt en lett start på livet sitt, noe du kan lese om i de andre innleggene mine. Så hvis det er noen som virkelig fortjener en sommerferie så er det henne. Dessverre er det vanskelig for oss å delta på Røde kors og andre slike arrangement pga sykdom. Men vi forventer ikke at noen hjelper med en tur til “syden”. Bare muligheten til å komme seg bort noen dager, en uke eller to i et telt, en hytte eller ferieleilighet hadde vært helt fantastisk. Økonomien vår er fremdeles veldig dårlig, og vi sliter med å få endene til å møtes i hverdagene. Men hvis noen har noe å selge til en veldig billig penge skal vi prøve å skrape sammen noen kroner.  Håper du tar kontakt hvis du kanskje kan hjelpe  

Vil du vite mer om oss og vår situasjon kan du lese om det i de andre innleggene mine her http://enalenepappa.blogg.no, eller sende en henvendelse til epostadressen som står over her

En telefon, og livet er forandret

Er det noe som er sikkert i livet så er det at livet snur fort. Veldig fort. Bare i løpet av en samtale kan alt bli forandret. For ganske nøyaktig 2 måneder siden var sist jeg skrev noe her. Og da hadde jeg vært akutt syk. Planen min var å skrive her så ofte som mulig og oppdatere om datteren min sin og min hverdag. Til frustrasjon for noen, men forhåpentligvis til glede for andre. Men denne planen ble brått forandret. For fredag 16 februar fikk jeg beskjed fra legen min om å komme til hans kontor så fort som mulig. Han hadde da mottatt svar på prøvet som ble tatt noen dager før. Jeg forstod jo at det var alvorlig, og reiste dit umiddelbart. 5 dager senere lå jeg på operasjonsbordet. Deretter begynte 3 uker med behandling på sykehuset. Behandling som gjorde meg virkelig dårlig. Jeg har heldigvis fått hjelp med barnepass for datteren min i denne perioden. Og jeg har lært mye om både meg selv og livet generelt. Spesielt har jeg lært at livet er kort. Man vet aldri hva morgendagen bringer. Men selv om livet mitt kanskje ikke blir like langt som jeg trodde, skal jeg ikke ligge meg meg ned og syntes synd i meg selv. Jeg skal prøve å leve hver dag som om det er den siste. Prøve å nyte hvert eneste øyeblikk.

Og nå som sommeren nærmer seg kunne jeg virkelig tenkt å ta datteren min med på ferie. Bare oss 2 for å kose oss. Men vi er skal absolutt ikke være storforlangende slik jeg egentlig var til jul. Drømmen om en tur til syden og slike plasser får bli med drømmene. Men hvis noen har et telt som ikke veier for mye, soveposer og/eller annet campingutstyr å gi bort eller selge ekstremt billig ville det gitt oss mulighet til å ha noen dager på telttur i sommer. Jeg er kanskje tidlig ute til å tenke på sommerferien, men tiden går fort. Og snart er sommerferien her. Hvis noen har noe annet å tilby, som for eksempel en hytte/leilighet til leie eller hva som helst i sommer er det og av interesse. Det viktigste er at jeg kan gi datteren min en sommerferie hun ikke vil glemme.

I tillegg vil jeg nevne at siden telefonen min ble stjålet mistet jeg og alle numrene jeg hadde, Og en dame som hjalp oss til jul sendte en pakke med gave til datteren min. Hun skulle jeg veldig gjerne ha takket. Men dessverre har jeg ikke nummeret hennes lenger. Så hvis hun leser her håper jeg at hun sender meg en sms slik at jeg kan få sendt det bildet jeg lovet, og i tillegg få sagt tusen takk. 

Har du ikke lest de andre innleggene mine, så finner du de her; http://enalenepappa.blogg.no

Har du noe å bidra meg slik at datteren min og jeg kan få noen dagers ferie i sommer er det bare å sende en melding her, eller en mail til [email protected]