Det vanskeligste innlegget jeg har skrevet

Å skrive dette innlegget har nok vært noe av det vanskeligste jeg har gjort på lenge . For selv da jeg skrev om selvmordstankene og den gang jeg nesten gjorde alvor av de tankene så var det ikke så vanskelig som denne gangen siden det var noe av fortiden min. Og heller aldri de gangene jeg har bedt om hjelp økonomisk har jeg følt at det har vært like vanskelig å skrive som denne gangen. Men de som nå tror at jeg skal be om hjelp til noe kan slappe av. Jeg skal ikke be om hjelp. Det har jeg allerede gjort. Bare ikke her. For denne gangen trenger jeg en annen type hjelp. Det siste året har vært tøft. Økonomien er jo slik den alltid har vært. Selvfølgelig har den tidvis vært bedre takket være de utrolige og snille personene som har hjulpet oss både til jul og i andre situasjoner. Så til vanlig er jo situasjonen slik jeg har beskrevet mange ganger. Men vi overlever, Og det er ikke økonomien alene det handler om.  Jeg har jo i mange år slitt med helsen. Det er jo en grunn til at jeg er uføretrygdet. Og i tillegg fikk jeg jo kreft i høst. Heldigvis ble det oppdaget såpass tidlig at jeg er frisk selv om jeg jevnlig må gå til kontroll, så det er heller ikke helsen alene det handler om. Så nå tror noen at hetsen som var før jul kanskje tok knekken på meg, men neida. Det er heller ikke det.

Men alt dette samlet. Økonomien som ikke blir bedre,  helseproblemer, hets, trusler og ufine mail. Og årstiden har nok og noe å si siden det nå etter jul er mørkt og trist. På toppen når jeg så plutselig får vite at min aller beste venn fra barndommen var dø ble det for mye. Jeg har møtt den berømte veggen. Alt føles mørkt, trist og tungt.  Jeg har klart å oppføre meg normalt, og det har på ingen måte gått utover datteren min. Men når jeg er alene kommer tårer og angst. Jeg klarer ikke å se noe positivt der framme, og jeg får ikke sove. Så jeg kontaktet fastlegen min. Han skrev ut antidepressiva og har sendt en henvisning til DPS/VOP med høy hastegrad. Så jeg forventer en time innen kort tid.

Nå tenker sikker noen at dette bare er bagateller, men for meg føles det som et nederlag. Samtidig er jeg glad jeg forstod alvoret slik at jeg gikk til fastlegen. Og selv om det ikke føles slik nå, vet jeg innerst inne at det går bra til slutt. Bruker jeg litt tid på å svare på SMS eller mail, så er det fordi jeg trenger litt tid. Jeg bruker mesteparten av energien min på å la hverdagene være så normale som mulig for datteren min.

Men ikke vær redd for sende meg mail. Det er faktisk god medisin å vite at noen bryr seg. Samtidig ønsker jeg ikke at noen skal tenke stakkars meg. Det er ikke synd i meg. Jeg må bare komme meg over denne utfordringen. Jeg har allerede kommet meg over mange utfordringer i livet,  så jeg vet at det går bra denne gangen og. Det bare føles ikke slik nå.

Håper alle får en fin uke

Årets første innlegg litt forsinket

Godt nyttår 🙂

Og først må jeg få si tusen tusen takk til dere som hjalp oss slik at vi fikk en fin jul.

Årets første innlegg ble litt forsinket. Forrige uke fikk jeg en telefon fra en jeg aldri før hadde snakket med. Hun presenterte seg og fortalte at hun var datteren til min aller beste venn i barndommen. Vi var som brødre. Klassens klovner. Dessverre er det noen år siden vi har snakket sammen siden han flyttet til Tromsø. Og når datteren hans som jeg bare hadde hørt om, men aldri hatt mulighet til å møte fortalte at bestevennen min, hennes far nettopp var dø var det som er slag i magen. Hun fortalte at han hadde hatt kreft de siste årene, men ingen behandling hjalp. Og nå klarte ikke kroppen hans mer. Jeg viste ikke at han var syk engang.  Og selv om vi ikke hadde snakket sammen på noen år føles det som om halvparten av barndommen og ungdomstiden min er dø. Alt som er igjen er de gode minnene jeg aldri mer kan dele med noen. Jeg kan aldri mer si “Husker du den gangen…..?”. Det er bare jeg som husker disse tingene nå. Den andre halvparten er borte.

På grunn av dette har jeg måtte bruke energien min på å holde masken når jeg har vært med datteren min, og sørge når jeg har vært alene. Så jeg har ikke hatt energi til å skrive. Men selv om jeg fremdeles er trist går det bedre nå. Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg kunne vært i begravelsen hans, men når en flytur til Tromsø koster mer enn en tur/retur-reise til de fleste storbyene i Europa blir det til at jeg heller minnes bestevennen min hjemme. Egentlig ganske rart at man kommer seg langt øst i Europa mye billigere enn til en annen by i lille Norge.

På mandag fikk jeg og en gladmelding. Ihvertfall en form for gladmelding. Jeg har lenge hatt store problemer med veldig tørr hodebunn og flass. Og til tider har jeg hatt smertefulle sårskorper i hodebunnen. Så for noen måneder siden ble jeg henvist til hudlege. Og på mandag var det endelig tid for å få vite hva som feiler huden min. Jeg har jo tenkt det verste og googlet meg fram til de verste diagnosene. Så når hudlegen kan fortelle at jeg “bare” har en form for aggresiv eksem er det for meg en gladmelding. Men en dyr gladmelding. Resten av livet må jeg bruke spesialshampo og et liniment i hodebunnen. Og shampoen er ikke mulig å få på blå resept.  Heldigvis er linimentet på blå resept. I tillegg vil eksemen gi utbrudd i ansiktet og på brystet. Og da må jeg bruke 2 forskjellige kremer som heller ikke er på blå resept. Så januar startet med noen store utlegg. Men helse er viktigere enn penger. Så jeg får heller være glad for at det ikke var mer alvorlig.

Nå ble det ikke mye om julen i dette innlegget siden jeg føler jeg måtte fortelle hvorfor jeg ikke har skrevet noe tidligere. Så i neste innlegg skal jeg skrive litt om hvordan julen vår var.