Hvor er lykken?

Da er listen over hvor lykkelige vi er igjen publisert.

Og igjen er Norge blant de lykkeligste landene i verden. Dessverre for mange fikk nok stoltheten seg en kraftig knekk når både Finland og Danmark kom før oss. Men man skal heller ikke kimse av en god tredjeplass. Eller skal man det? Hvor ofte hører man om de “fantastiske” velferdssystemene i Finland eller Danmark? Når man ute i verden snakker om verdens beste land å bo i er det stort sett rike Norge som blir nevnt først. Dette lille landet i nord med den enorme oljeformuen sin der alle innbyggerne lever i velstand. For Finland og Danmark har ikke milliarder på milliarder med kroner på bok. Nei ute i verden kjenner folk Norge på grunn av oljeformuen vår, den vakre og rene naturen og at vi er så forbanna lykkelige. Og jeg har tro på at de fleste som bor i Norge er lykkelige. De fleste har en god jobb med god inntekt. De fleste eier sitt eget hus og har råd til å leve et godt liv i forhold til innbyggerne i mange andre land.
Men det finnes en liten andel nordmenn som ikke får oppleve denne lykken. Og for de aller fleste politikere og innbyggere i Norge er vi nesten usynlige. Det er få som bryr seg om hvordan barna i disse familiene har det. Og selv om regjeringen vår stort sett gir innvandrere skylden for at det er såpass mange fattige i Norge, er faktisk mange av disse barna etnisk norske. Så å skylde på innvandring blir helt feil fokus. Hver måned lever datteren min og jeg på mindre enn det de fleste familier bruker i uken. Og vi føler oss ikke som en del av den lykkelige befolkningen som gjør at Norge er verdens tredje lykkeligste land. Hver dag hver eneste måned er et slit for å få økonomien til å gå rundt. Men istedenfor å gjøre noe med det skryter heller politikerne våre over hvor lykkelige er. Kanskje politikerne våre skulle få prøve å ikke ha råd til å betale strømregningen og ikke kunne kjøpe seg skikkelig middag hver dag? Hadde de vært lykkelig og stolt over å være på tredjeplass da? Eller se at kontoen allerede nesten er tom samme dag som lønn/trygd kom inn?

Hvor er lykken for oss som ikke har råd til å være en del av samfunnet?

Kyniske strømselskap

Jeg har jo et par ganger skrevet om strømregningene mine som jeg ligger på etterskudd med på grunn av at de er mer enn dobbelt så høy som de vanligvis er. Og akkurat nå ligger jeg 1989 kroner på etterskudd som forfalt i februar (i februar måtte jeg betale den som forfalt i januar). Og så har jeg en som forfaller nå i mars på 2118 kroner. Det er absolutt ingen kjekk situasjon siden økonomien allerede var veldig vanskelig selv når strømregningene var under halvparten av hva de er nå. Samtidig må jeg jo bare bruke av matbudsjettet til å betale det, for blir strømmen stengt og går til inkasso påløper det stengegebyr, en formue i inkassosalær og andre avgifter. Så nå håper jeg at strømprisene snart normaliserer ser slik at jeg kanskje kan komme ajour med regningene om noen måneder. Men i går leste jeg denne arikkelen; rekordhøyt antall strømregninger som blir sendt til inkasso. Når strømselskapene er klar over at mange sliter med å klare å betale regningene sine bør de ihvertfall endre praksis når det gjelder å sende de ubetalte kravene til inkasso. Å sende slikt til et inkassobyrå gjør bare situasjonen enda mer vanskelig for oss som sliter økonomisk. Men bryr de seg? Nei de er kyniske og sender til inkasso så fort som mulig. Heldigvis ser det ut til at jeg klarer å unngå at strømregningene mine går til inkasso til tross for en vanskeligere økonomisk situasjon enn de fleste andre. Men det er absolutt ikke lett å balansere slik med økonomien.

Er det en ting datteren min ikke mangler akkurat nå så er det klær. Hun har mye pent brukte klær som vi har fått, og noe helt nytt. Men i går kjente jeg at jeg ble 10 kilo tyngre på skuldrene. Når datteren min kom hjem fra skolen ville hun ut og være med de andre barna som var ute. Men siden det regnet ville hun har på seg regntøy og støvler. Så da måtte jeg finne det fram for første gang i år. Og med en gang datteren min begynte å kle på seg regntøyet så jeg at det aldri ville gått. Hun har rett og slett vokst såpass mye at regntøyet har blitt for lite. Og det samme med støvlene hennes. De er helt på grensen . Det er typisk at dette skjer nå når økonomien er ekstra annstrengt. Jeg har på ingen måte råd til å kjøpe nytt regntøy og støvler. Og regntøy er heller ikke så lett å få eller kjøpt brukt.

Da har jeg beklaget meg nok for denne helgen. Så ønsker dere alle en fin helg

Og har du litt tid å slå ihjel kan du jo lese de andre innleggene mine som du finner her.

Et godt tips til foreldre med dårlig råd

Noen mener jo at jeg stort sett bare syter og klager. Og jeg skal være enig i at innleggene mine stort sett er mer negative enn positive. Jeg tror ikke noen finner et eneste innlegg som gir grunn til å kalle bloggen min en “glad-blogg”. Men noen ganger skjer det positive ting i livet vårt og. Og denne gangen kom det endelig noe positivt fra det offentlige. Datteren min har fått innvilget Ledsagerbevis. Dette betyr at når vi skal plasser som aksepterer Ledsagerbevis så betaler jeg kun for datteren min siden jeg er ledsageren hennes. Dette vil på ingen måte hjelpe på den økonomiske situasjonen vår, men det vil øke sjansene våre for å få råd til en tur på kino, museum og andre ting. Og etter hva jeg har hørt så kan det og brukes i fornøyelsesparker som Dyreparken. Og det skal visst være mulig å bruke i fornøyelsesparker i både Danmark og Sverige og. Så kanskje det gjør det mulig å besøke Dyreparken i Kristiansand eller Legoland en gang.

Dette er noe jeg anbefaler foreldre som har dårlig råd å søke kommunen sin om. Selvfølgelig må barnet ha en sykdom eller skade som gir grunnlag for å få ledsager. Men jeg vet at mange som har rett på dette ikke får informasjon om det. Så da kan jeg jo gjøre noe positivt og informere om det. De fleste kommuner har egen internettside der man skal finne informasjon om Ledsagerbevis.

Håper du tar deg tid til å lese de andre innleggene mine som du finner her

Ikke alle kan rømme til hytten sin når livet blir vanskelig

Forskjellen på det å være fattig og å leve sparsommelig kommer godt frem når en som er fattig er helt blakk. For jeg kan garantere at hvis Martin Nygaard sin konto hadde sett ut som min hadde han absolutt ikke nevnt ordet lykke. Det finnes ikke noe lykke i å sjekke saldoen på kontoen min. Og det er fremdeles over 1 uke til jeg får penger igjen.

Jeg har fått skiftet delen jeg trengte til bilen min, men det hjelper lite akkurat nå når bilen er tom for bensin og kjøleskapet, fryseren og kjøkkenskapene begynner å bli ganske så tom. Og når jeg etter å ha hentet posten sitter her med både purring på gammel strømregning og en ny strømregning i tillegg til purring på forrige måneds forsikring lurer jeg på hvor fattigdomslykken er. Den eksisterer ihvertfall ikke her. I tillegg kom datteren min i dag hjem med invitasjon til en bursdag på torsdag og diskotek med kiosk i klubbhuset på fredag. Kan noen forklare meg lykken i å si nei til barnet sitt om å delta på noe slikt? For meg føles det bare trist og vondt.

Jeg har dessverre ikke 9,4 millioner i formue eller en hytte jeg kan rømme til når livet blir vanskelig. Jeg lever sparsommelig fordi jeg ikke har et valg. Jeg er fattig!! For meg er ikke det et valg jeg har tatt, men slik livet mitt er fordi helsen min ikke tillater meg å jobbe og delta i samfunnet. Jeg gjør ingen nytte for meg, men jeg prøver å oppdra datteren min slik at hun en gang kan bidra til samfunnet og samtidig få et bedre litt enn det jeg kan gi henne. Så på den måten håper jeg at jeg ihvertfall gjør noe positivt for samfunnet.

Jeg får kjeft og kritikk for mye rart, men mest fordi jeg ber om hjelp. Det virker som enkelte blir krenket av at jeg ber om hjelp. Men hadde jeg ikke bedt om hjelp ville oppveksten til datteren min vært enda mer vanskelig enn den er i dag. Så før du kritiserer meg, prøv heller å forstå situasjonen. Jeg tvinger ingen til å verken lese det jeg skriver eller til å hjelpe. Jeg presser meg ikke inn i noens hverdag eller forstyrrer noen. Jeg skriver bare om situasjonen til datteren min og meg her. Så kan de som vil lese det.

Fattig med 9.4 millioner i formue???

Med vemmelse og avsky har jeg nettopp lest artikkelen om Martin Nygaard som tilbyr kurs i å være fattig. For BARE kroner 2500,- får du komme hjem i villaen til Martin 3 kvelder og lære hvordan du kan leve lykkelig som fattig. Men siden man lærer dårlig på tom mage blir det selvfølgelig servert en bedre middag med god vin før selve kurset starter. Og hvem vet vel bedre hvordan det er å være fattig enn Martin Nygaard? Han har jo bare 9,4 millioner kroner i formue. Han vet jo absolutt alt om hvordan det er å være fattig. Det Martin Nygaard tydeligvis ikke vet forskjell på er å være fattig og det å leve sparsommelig. Jeg inviterer Martin Nygaard og andre som ønsker det til 1 ukes kurs hos meg så skal han få kjenne hvordan det virkelig er å være fattig. Og kursavgiften er på bare 1250,-. Jeg kan dessverre ikke servere en bedre middag med dyr vin, men vi kan dele en Pizza Grandiosa og så mye vann du orker. Bare gi meg en tilbakemelding hvis det er av interesse. Og på siste kursdag kan vi besøke nav og så kan jeg låne pc og printer der til å lage et kursbevis. Å drive med der amerikanerne kaller for “slumming” er jo veldig kjekt når man vet at det ikke er langt hjem til villaen sin der kjøleskapet er fylt opp til randen med god mat.

Jeg synes ordet fattig er et lite hyggelig ord. Men jeg kaller en spade for en spade, så jeg sier jeg er fattig fordi jeg er fattig. Men mennesker som har råd til å leve et godt liv men som likevel bruker lite penger bør holde seg for god til å bruke ordet fattig. For dem heter det å leve sparsommelig. Og å være fattig og leve sparsommelig er 2 helt forskjellige ting.
Når man er fattig har man ikke mulighet til å bruke litt ekstra hvis det oppstårnoe uventet. For oss som er fattige så lever vi av det vi har. Så blir kjøleskap, komfyr, vaskemaskin eller noe annet ødelagt så kan vi ikke bare bare kjøpe nytt. Da må vi bare klare oss uten. Og er det nesten tomt for mat lenge før vi får penger igjen så må vi bare spise enda mindre frem til det kommer penger på konto. Vi som er fattige har ikke en buffer i tilfelle vi trenger noe. Og vi lever ofte med angsten om å klare å betale neste strømregning, husleie og andre ting. Og vi som er fattig har veldig ofte veldig dårlig sosialt nettverk. Vi har ikke råd til å delta på ting eĺler møte venner ute. Og noe som er veldig vanlig hos fattige er depresjon. Vi ser sjeldent lyst på fremtiden og føler at livet ikke som vi håpet og trodde.
De som lever sparsommelig har stort sett ikke problemer med å betale regninger, men ønsker å leve sparsommelig av ulike årsaker som for eksempel være mer miljøvennlig med å ikke være en del av bruk og kast samfunnet. Men de slipper å leve med frykten og angsten for at de skal gå tom for mat eller ikke har råd til å kjøpe nytt eller reparere hvis noe viktig blir ødelagt.

Det er ingenting som heter fattigdomslykke. Man kan bli lykkelig av å ikke bruke unødvendig mye penger, men det har ingenting med å være fattig å gjøre.

Så hvis noen ønsker å gå på kurs for å lære å være fattig så skal jeg forklare det detaljert helt gratis. Så sparer dere 2500,-. Jeg tror Marin Nygaard allerede har råd til både salt, sukker og kanel i grøten sin.

Amazing Norway er dessverre bare en illusjon

Selv om en stor prosent av amerikanske skoleelever tror at Norge er en by i Sverige så er Norge stort sett berømt i hele verden for å være et fantastisk land. Dette lille og langstrakte landet langt oppe i nord omtales ofte med store ord. Verdens lykkeligste land, naturen vår er spektakulær og ren, nordmenn sees på som atleter siden vi er den mestvinnende nasjonen i vinter-OL (til tross for bare ca 5 millioner innbyggere), og stort sett suverene på all sport som har med snø å gjøre, vi har et av verdens beste helsevesen, rent vann, ren luft, et av verdens tryggeste land å bo i, et landene som gir mest i bistand, og jeg kunne fortsatt nærmest i det uendelige. I utlandet omtales vi ofte som amazing Norway. Og når treneren i verdens største fotballklubb er fra lille Norge blir vi snart enda mer berømt.
Men norge er dessverre ikke så perfekt for alle som bor her. For når de aller fleste andre land prøver å gjøre noe for å bedre situasjonen for de fattigste innbyggerne sine skjer det motsatte i Norge. Her gir politikerne våre bare mer og mer til de rike, mens de tar fra oss fattige. Så er Norge virkelig så “amazing” som resten av verden tror? Det er fantastisk å være norsk så lenge man har råd til å leve her, og velferdssystemet er verdens beste så lenge man er frisk og har en jobb å gå til. Men når man er fattig er det et h#%¥££e å være norsk. Isolasjon, ensomhet, skam, dårlig kosthold og flere andre ting er noe vi som lever i fattigdom sliter med. Og ikke nok med at det er tungt nok å være fattig, så blir man fort sett ned på hvis man ikke har fin bil, fint hus eller leilighet og nyeste modell mobiltelefon. Og hvis man tar det store steget og ber om hjelp er det bare å vente på hetsen, truslene og alle de nedlatende tilbakemeldingene.
Samfunnet i Norge er i stor endring. Det blir flere og flere fattige her. Så selv om resten av verden tro Norge er så forbanna perfekt, bør vi som bor her innse at det er en illusjon skapt av vakre bilder av naturen vår og verdien på oljefondet. Og så lenge vi ikke har en eneste politiker med vilje og makt til å gjøre noe med situasjonen bør alle som bor her akseptere at vi har en stor andel fattige personer, og heller synes at det å be om hjelp ihvertfall viser at personen i det minste prøver å gjøre noe med problemet sitt. Husk at det er ikke alle som kan jobbe. Noen er for syk til det, og blir dermed stående utenfor arbeidslivet, og dermed ofte og utenfor samfunnet. Vis respekt for de som sliter, og prøv å forstå situasjonen. Og istedenfor å se ned på eller hetse en som ber om hjelp prøv heller å vise litt nestekjærlighet.

Jeg er en av disse som har svelget all stolthet og faktisk ber om hjelp. Jeg forstår at det kan virke rart at jeg som bor i rike og fantastiske Norge må be om hjelp for å kunne forsørge datteren min. Men istedenfor å umiddelbart dømme og se ned på meg, prøv å forstå. Se om du klarer å forstå hvor vanskelig jeg har det. Og prøv å forstå hvordan det er å være aleneforsørger for datteren min i en slik situasjon med alle problemer og vanskeligheter det medfører når økonomien ikke går rundt.

Les gjerne de andre innleggene mine som du finner her

Og vil du hjelpe, er det bare å ta kontakt på [email protected]

Uforutsette ting skaper kaos

Å leve med konstant dårlig råd er utrolig tungt. Det lager veldig mange begrensninger for både datteren min og meg. Når bare det å få matbudsjettet til å gå rundt er en nesten umulig oppgave så er det jo ikke rom for så mye annet.
Så når det da dukker opp uforutsette utgifter er det ikke lenger bare tungt. Det blir ekstremt vanskelig. Rett og slett umulig. Som dere kan se i mitt forrige innlegg er kontoen min ganske skrapt. På mandag var jeg hos legen, og siden vi er ganske tidlig inn i det nye året har jeg ikke fått frikort enda. Så der forsvant 210 kroner i egenandel. Jeg vet at i forhold til andre land er 210 kroner lite for en legetime, men for meg er det mye penger. Og så kom medisinene som jeg faktisk må ha. Siden jeg blant annet har en autoimmun sykdom er jeg helt avhengig av medisiner hver dag. Og i tillegg må jeg ha noen medisiner som ikke er på blå resept. Så på apoteket forsvant det for meg veldig mye penger. Men det som var verst var at jeg på vei ut fra legekontoret klarte å miste telefonen i bakken så hele skjermen knuste. Så nå er telefonen min dø. I dag fikk jeg lov å låne en gammel telefon av en nabo til jeg får ordnet meg en ny telefon. Men slapp av. Jeg skal ikke be om hjelp til en ny telefon. Ikke det at telefon ikke er viktig, men jeg føler at andre ting er mer viktig, som bilen vår. Fra neste uke skal datteren min starte opp igjen med behandling hos lege 1 gang i uken. Og må vi ta bussen mister hun en hel skoledag, noe jeg ikke har lyst til, og det er heller ikke så populært hos lærerne. Men slik bilen er nå kan jeg ikke bruke den. Jeg er helt avhengig av å få skiftet en del før jeg tør å la datteren min sitte på. Ny koster delen jeg trenger 3000 – 4000. Men jeg fant en brukt del på nettet til en mye lavere pris. Så jeg slo til med en gang. Problemet er at jeg ikke har råd. Delen kan ligge til 14.03. Da må jeg hente den uansett eller la den gå i retur. Så selv om jeg har visst at jeg trenger å få skiftet denne delen veldig fort i et par uker allerede, er dette en uforutsett utgift som skaper fullstendig kaos i økonomien vår. Jeg sliter allerede med hvordan klare å få betalt de faste utgiftene. Så når jeg nå i tillegg må ut med 1585 kroner har jeg et stort problem.
Så hvis noen ønsker å hjelpe meg med å få hentet ut denne delene hadde jeg blitt veldig glad og takknemlig. Jeg kan som jeg har skrevet tidligere dokumentere den økonomiske situasjonen vår. Og som dere ser av bilde av hentelappen under er pakken med bildelen allerede ankommet postkontoret. Men i oppkrav. Ønsker du å vite hvilke bildel jeg må skifte eller eventuelt se usladdet hentelapp er det bare å ta kontakt på [email protected]

Norge trenger en Trump

De fleste har sikkert fått med seg debattene om barnefattigdom i Norge de siste ukene. Siv Jensen og resten av regjeringen skylder nærmest ene og alene på innvandring, og tror at alt kan løses med bedre integrering og flere jobber, mens opposisjonen mener det er helt feil. Problemet med alt dette er at ingen av dem har planer om å gjøre noe med det. De lover selvfølgelig både det ene og det andre, men verken partiene som er i regjering nå eller opposisjonen har tenkt å gjøre noe som hjelper. Det eneste partiet som kanskje virkelig kunne gjort noe med det er Rødt. Og partiet Rødt med Moxnes i spissen har mye bra i partiprogrammet sitt. Men dessverre og en del ting som jeg absolutt ikke er enig i. Så det Norge virkelig hadde trengt nå er en “Trump”. Da mener jeg ikke en gal mann som selveste Donald Trump. For løgner har vi allerede nok av fra Erna Solberg, Siv Jensen, Støre og de fleste andre politikere. Løgner trenger vi ikke mer av. Men vi trenger en som klarer å gjøre det Donald Trump har gjort med amerikansk politikk, nemlig å ryste og dra hele den politiske (u)kulturen opp med roten. Disse folkevalgte stortingsrepresentantene som egentlig bare har en eneste jobb, nemlig å styre landet vårt best mulig for alle som bor her virker ikke lenger interessert i folket. De er mer opptatt av den nye stortingsgarasjen og å bevilge mer lønn og etterlønn til seg selv. Hele dette systemet hadde hatt godt av en norsk versjon av Donald Trump som kunne forandre på hele systemet. Kanskje en kloning av Trump og Robin Hood hadde vært perfekt?

Vi trenger en Robin Hood nå. Hovedgrunnen til at det blir større og større forskjeller mellom fattig og rik, og samtidig flere og flere fattige er at politikken som føres i dag sørger for at de som allerede har mer enn nok får mer, og det er vi som allerede har lite som må betale for dette. For å dekke inn skattelettene de rike får kutter politikerne i trygd og tiltak. Og begrunnelsen om at skattelette til de rike gir flere jobber er ingen unnskyldning. For det er ikke alle som kan jobbe. Så hva med oss? Teller ikke vi? Jeg skulle ønske å vite hva de rikeste i Norge synes om dette. Synes milliarderene og millionærene her i Norge det er rettferdig at jeg og min datter får mindre og mindre å rutte med mens de selv får mer og mer selv om de allerede har nok? Jeg skulle veldig gjerne hørt deres mening, men for disse folkene er slike som meg helt ubetydelige. Så er det noe Norge trenger nå er det en Robin Hood med “guts” og makt slik som Donald Trump som kan ryste og endre hele det politiske systemet sånn at også vi som ikke kan jobbe kan få et verdig liv. Eller ihvertfall gi barna våre en verdig og god barndom slik at de får håp og drømmer de kan jobbe mot.

For er det noe vi mennesker trenger så er det håp og drømmer. Jeg hadde mange drømmer. Og håp. Og planer. Men dessverre ødela helsen min sjansene mine. Eller ihvertfall gjorde helsen min det vanskeligere å følge drømmene mine. Det som ødela eller knuste drømmene mine og sjansen til å oppfylle dem var velferdsstaten Norge. For selv om jeg er syk og ikke kan ta en vanlig jobb er det mange som har funnet andre måter å få seg et yrke på. Et yrke der de jobber hjemmefra eller på andre måter finner løsninger slik at de tjener penger og betaler skatt, og dermed er en resurs for samfunnet. Men når man lever slik som meg der det å få økonomien til å gå rundt er mer enn en heltidsjobb så kommer jeg meg aldri dit hen at jeg kan prøve å finne ut om det er noe jeg kan drive med. Tankene mine er 110% på å sørge for at datteren min har det hun trenger. Og så fort jeg har litt fritid prøver jeg å slappe av og samle energi til å fortsette den evige kampen for å få de få kronene vi har til å vare så lenge som mulig. Og når pengene ikke en gang varer til neste utbetaling av uføretrygd finnes det ingen muligheter til å spare litt heller. Så vi kommer aldri ovenpå. Økonomien min er i en evigvarende vond spiral. Og det er mange som har det slik.

Jeg lurer på veldig mye. Jeg skulle for eksempel likt å vite hvorfor politikerne våre ikke kan ta et skippertak og samarbeide tverrpolitisk med å gjøre noe fort og drastisk med fattigdom i Norge. De må klare å svelge noen kameler og gjøre ting utenfor partiprogrammet sitt. De hadde ihvertfall klart det hvis de hadde brydd seg. Men siden det ikke skjer så beviser de at de ikke bryr seg.

Og så lurer jeg selvfølgelig på hva de rike i Norge synes om denne situasjonen. Synes de at det er greit at de selv får mer og mer mens flere og flere barn vokser opp i fattigdom? Synes de det er greit at datteren min ikke har de samme mulighetene som vennene hennes? Men jeg får nok aldri vite hva noen av de rike synes siden de har viktigere ting å bry seg om enn å lese bloggen til en nederst på rangstigen.

Men det jeg lurer aller mest på er hvorfor så mange blir provosert og sint når jeg bruker bloggen min til å be om hjelp til å gi datteren min et bedre liv. Hvorfor mener noen at jeg fortjener at det blir sendt bekymringsmeldinger til barnevernet, kondomer i brev og trusler og hets på mail og meldinger? Jeg har jo faktisk ikke gjort noe vondt mot noen. Jeg ønsker bare å datteren min og meg selv et litt bedre liv. Et verdig liv. Og hvis jeg en eller annen gang kommer i den situasjonen at jeg klarer å spare opp litt kan det jo hende at jeg klarer å tenke på andre ting enn bekymringer for økonomien. Og da kanskje jeg klarer å se ting på en annen måte og kanskje finner noe jeg og kan drive med selv om jeg er syk. Det er jo lov å håpe. Og så håper jeg at alle disse som har hetset og prøvd å trakke meg enda lenger ned klarer å se at jeg faktisk er et menneske med følelser som heller burde blitt løftet opp enn å bli tråkket enda lenger ned. Jeg klarer ikke forstå hvilken glede det kan være i å prøve å ødelegge et annet menneske som aldri har gjort deg noe vondt. Alt jeg prøver på er å gi datteren min et godt liv. Hvis det er provoserende at jeg ber om hjelp, eller tigger som man og kan kalle det så er det jo bare å finne noe annet å lese. For jeg gjør ingenting galt. Jeg har gang på gang fortalt at jeg kan bevise at situasjonen min er reell og slik jeg skriver her. Jeg mener selv at det er positivt at jeg ihvertfall prøver å gjøre noe istedenfor å bare sitte passiv og godta situasjonen. Å be om hjelp er noe av det vanskeligste man gjør. Men jeg biter det i meg og svelger all stolthet i håp om at å be om hjelp kan endre situasjonen vår litt.

Selv om drømmene og håpet som jeg hadde før jeg ble syk er borte, har jeg fremdeles et håp om at situasjonen min kan endre seg. Jeg har dessverre ingen rik onkel i Amerika eller noe slikt, men jeg håper jo at noe på en eller annen måte skal ordne seg selv om jeg ikke tror det vil skje.

Og så håper jeg at politikerne våre snart innser at ingen er tjent med at det skapes en større og større fattig underklasse i Norge.

Og hvis du lurer på hva jeg mener med å være fattig så se hva som er på kontoen min. Dette er det som er igjen etter at nødvendige regninger som husleie, forrige måneds strøm (ligger en måned på etterskudd pga unormal høy strømregning), forsikring og annet er betalt og jeg har kjøpt inn litt mat. Så det jeg har på konto her er alt vi har å leve av fram til 20 mars.  Det skal holde til mat, medisiner og andre nødvendige ting. Og når neste utbetaling kommer har jeg fått nye regninger på husleie, strøm og andre ting. Så her er beviset på at vi aldri kommer oss ovenpå.

 

Ta gjerne kontakt på mail [email protected]

 

 

Del gjerne innlegget

 

 

 

 

 

Ensomhet

Det sier seg selv at å være fattig i Norge som har noen av verdens høyeste matvarepriser ikke er lett. Når man er fattig bør jo man sørge for at den maten man spiser ihvertfall er sunn og næringsrik. Men slik mat er de dyreste matvarene. Grønnsaker, rent kjøtt, kylling og fisk er stort sett det dyreste man kan kjøpe. Så for oss fattige består ofte maten vi kjøper av MUK og mat av dårligere kvalitet, for det er det eneste vi har råd til.

Men selv om det er utrolig tungt å snu på hver eneste krone 12 måneder i året er det en ting som er minst like vanskelig som det å ha dårlig råd. Og det er ensomheten. Å være fattig er utrolig ensomt. En ting er det at man litt etter litt mister alle vennene sine fordi man aldri blir med på noe. Man har jo ikke råd. Men enda verre er det når man for eksempel har bursdag. Når man er voksen betyr jo ikke bursdagen det samme som når man er barn. Men å sitte alene hjemme på bursdagen sin og føle seg ensom er på ingen måte kjekt. Ingen gaver eller hilsener. Ingen kake eller noe godt til middag. Man føler seg ikke så veldig betydningsfull da. Da føler man seg utrolig liten og ubetydelig

Så kjenner du en som er fattig eller av andre grunner sitter ensom på bursdagen eller andre dager som bør feires, så gå på besøk, send en gave eller oppmerksomhet eller i det minste send en hilsen. Og siden du da først er igang så ta gjerne kontakt selv om det ikke er en spesiell dag. Ensomheten er noe av det verste med det å være fattig.

Så bry deg litt mer om de rundt deg. Vis litt medmenneskelighet. Vi mennesker er ikke skapt for å være ensome.

 

Ikke la noen ødelegge “annerledeslandet”

Etter en innholdsrik helg på sykehus er jeg endelig hjemme igjen. Jeg kan ramse opp mye negativt om situasjonen for oss fattige i Norge,  men når det er noe positivt må jeg jo og skryte av det. For uten at det har kostet meg en eneste krone har jeg de siste dagene fått fantastisk god behandling. Sykehuset har tatt utallige prøver, gitt meg medisiner og servert meg god og næringsrik mat. Og jeg har blitt møtt av smilende sykepleiere og leger hele tiden. Ingen har gjort forskjell på meg fordi jeg er fattig. Jeg har blitt behandlet med respekt. Så vi har fremdeles et utrolig godt helsevesen her i Norge. Jeg bare håper at politikerne våre ikke ødelegger dette og slik de gjør med de andre velferdsgodene våre. For ser man på utviklingen blir skille mellom fattig og rik større og større. Og det blir flere og flere fattige her i landet. Er det virkelig slik vi vil ha det i Norge? Vil vi ha et Norge der de som har råd til det kan kjøpe seg helsetjenester og andre ting, og så får vi fattige ta til takke med et mye dårligere tilbud? Jeg håper at både fattige, rike og alle midt mellom synes at annerledeslandet Norge skal fortsette å være en god plass for alle uavhengig av inntekt og hvor mye man har på bankkontoen sin eller hvor mange aksjer man har. Jeg håper at Norge fremdeles er trygt og godt når datteren min blir voksen. Men da må vi som bor her vise politikerne våre at vi ikke vil ha flere avisoverskrifter som dette

 

Jeg vet at for mange er det vanskelig å forstå at vi har fattige i Norge, men alle disse overskriftene er ekte overskrifter fra norske aviser. Og hadde jeg villet kunne jeg funnet veldig mange flere med samme dystre budskap. Og de det går verst utover er barna som vokser opp i disse familiene. Jeg synes at datteren min fortjener en mye bedre barndom enn det min inntekt tillater, men det er lite jeg kan gjøre annet enn å be om hjelp her på bloggen. Og selvfølgelig leve så økonomisk som mulig slik at pengene rekker så langt som mulig. Men når kontoen min ser ut som dette bare 5 dager etter jeg fikk uføretrygden min er det umulig å finne rom til annet enn det aller viktigste av mat og hygieneprodukter. Beløpet på kontoen min er selvfølgelig etter at forrige måneds strømregning er betalt. Og selvfølgelig er husleie og forsikring betalt i tillegg til at jeg fått fylt på litt i kjøleskapet og litt tørrvarer. Men å få 978 kroner til å holde til 20 mars er ikke lett. Likevel er det slik nesten hver måned året gjennom. Så man blir vant til det. Likevel synes jeg ikke det er rettferdig. For jeg synes at datteren min og jeg også fortjener et godt liv, ikke bare eksistere.

Men nå skal jeg bruke resten av ettermiddagen og kvelden til å slappe av og nyte det at jeg vet at datteren min har det veldig bra sammen med venninnen og hennes familie