Merkeklær og iPad er ikke viktig

I dag fikk jeg denne mailen

De fleste som har lest bloggen min forstår fort at denne person enten ikke har lest hva jeg skriver, eller forstår situasjonen jeg skriver om. For er det noe jeg virkelig ikke bryr meg om så er det merkeklær eller iPad. Nesten alle klærne datteren min og jeg har er klær vi har fått eller kjøpt brukt. Og det vi ikke har fått eller kjøpt brukt har datteren min enten fått i julegave eller gave av snille personer som etter å ha lest bloggen min har villet hjelpe oss. Så å si at vi klager på at vi er fattig fordi vi ikke har råd til merkeklær blir helt feil. Hvilket merke klærne vi får eller kjøper brukt har spiller ingen rolle så lenge de ser ok ut.

Og ingenting av det vi har av mobiltelefon eller annet elektronisk er noe moderne. Det mest moderne er datteren min sin iPhone. Jeg har ikke en gang mobiltelefon lenger. Jeg låner et nettbrett jeg bruker som mobiltelefon. Og TV vårt er i ferd med å slutte å fungere. Og jeg kan gjerne skrive om og beklage meg om disse tingene, men dette er ikke noe jeg prioriterer.

Jeg skriver at vi er fattige fordi vi ikke en gang har råd til skikkelig mat hver eneste dag. For som jeg har skrevet om tidligere så blir det innimellom slik at jeg må la datteren min spise seg mett, og så spiser jeg restene. Og ofte skulle jeg ønske at vi hadde råd til mer fisk og annen sunn mat, men stort sett er det slik at jo sunnere mat, jo høyere pris. Men jeg prøver å lage så sunn mat som mulig utifra det lille matbudsjettet vi har.

Og jeg vet at mange uføre og andre ikke har råd til skikkelig mat hver eneste dag. Så å påstå at vi som sier vi er fattige her i Norge klager fordi vi ikke har råd til merkeklær er absolutt ikke sant.

 

Også fattige har godt humør

Jeg har fått en del negative mail og kommentarer de siste dagene på grunn av innleggene mine om is, brus og skolegenser. Jeg fikk og litt “kjeft” når jeg skrev om helgekos. Hvis noen føler seg støtt eller synes jeg klager mye så beklager jeg det. Men bloggen min handler jo om livet til datteren min og meg, og dette er en stor del av hverdagen vår. Bekymringer og negative tanker er noe som stort sett alle som er fattige har, for selv om penger ikke er alt, så er det en veldig viktig del av livet. Og har man ikke råd til det de fleste andre ser på som en selvfølge så føler man seg veldig fort utenfor samfunnet.

Men nå er det jo heller ikke slik at datteren min og jeg går rundt og er deprimert hele tiden. Vi ler og smiler mye mer enn det vi er trist. Hadde vi ikke hatt godt humør mesteparten av tiden så hadde jo livet vårt vært utrolig trist. Så selv om de økonomiske problemene styrer mye av livet vårt, så lar vi ikke det styre humøret vårt. Så hvis noen trodde vi satt i hver vår krok i sofaen og var trist og sulten hele tiden, kan de endelig trøste seg med at vi stort sett har godt humør i hverdagene.

Samtidig er det ikke lett å beskrive situasjonen vår her i bloggen ved å skrive det på en positiv måte. Når jeg forteller om hvordan vi har det så har jeg mange vonde og triste følelser som styrer hvordan jeg ordlegger meg. For situasjonen vår er reell. Vi lar den bare ikke styre humøret vårt her hjemme.

Så framover skal jeg og forsøke å blogge litt “feelgood” og positive ting fra livet vårt. Og kanskje jeg deler noen oppskrifter på billige middager? Men ikke vær redd, jeg skal ikke bli verken matblogger eller rosablogger selv om det sikkert er mer penger i det. Det er liksom ikke helt meg 😉

Til slutt vil jeg bare si at jeg får en del anonyme spørsmål om økonomien vår. Som for eksempel hvorfor jeg ikke får bidrag eller bidragsforskudd. Spesifikke detaljer om økonomien med dokumentasjon gir jeg når jeg vet hvem som ønsker det og at personen har ærlige hensikter. Jeg tror ikke noen ønsker å blottlegge hele økonomien og budsjettet sitt for alle og enhver på nettet. Så ønsker noen spesifikke detaljer om økonomien vår så er det bare å sende meg en mail, så tar vi det derfra.

Husk at et smil og godt humør er helt gratis 😊

Idiot???

Uten at jeg helt forstår hvordan, så tror jeg ikke avsender av denne mailen som jeg fikk i dag har forstått hva jeg ville fram til i mine 2 forrige innlegg. For jeg mente på ingen måte at is, brus, skolegenser eller andre slike ting er det største problemet mitt. Men dette er ting som gjør at mange barn føler seg utenfor når de må se at resten av klassen eller vennene sine har mulighet til slike ting. Det er helt klart ikke verdens undergang for noen å ikke få is og brus. Ingen trenger disse tingene for å leve. Og en skolegenser er jo bare en helt vanlig genser med navnet til skolen på. Og det eneste som er viktig med klær er at de holder barnet varmt og er komfortabel, ikke merke eller hva som står skrevet på de. Men det som gjør slike ting vanskelig er at man ønsker å være en del av noe. Man ønsker å delta på samme premisser som alle de andre. Og når resten av klassen kjøper is og brus mens et barn må se på, så er ikke dette barnet inkludert. Eller når 21 av 22 elever har helt like gensere, så føler nok den ene eleven seg ikke som resten av klassen. Dette kan igjen føre til mobbing i verste fall. Men igjen, disse tingene er ikke noe man virkelig trenger. Dette er mer av de små tingene som gjør at man føler seg som alle andre, og at man er en del av noe. Og jeg synes at skoler og myndighetene skulle tatt mer hensyn til dette når de bestemmer hva skoleelevene skal gjøre. Skal klassen på utflukt bør alt være gratis. Og skal skolen ha skolegenser bør dette dekkes av skolen eller at elevene samlet inn penger på dugnad og slike ting. I utlandet snakkes det mye om hvor inkluderende Norge er, men det er ikke inkluderende når mange barn ikke har råd å gjøre det samme som de andre i klassen sin, og sitter igjen med en følelse av å ikke være som de andre.

De tingene som virkelig er viktig for meg er at datteren min har et trygt og godt hjem, strøm, et sunt og variert kosthold og at hun får de medisinene hun trenger. Så husleie og strøm er det første jeg betaler når trygden min kommer. Men med de siste måneders strømpriser ligger jeg 1 måned på etterskudd med strømmen. Så kan jeg bare håpe at strømprisene går såpass mye ned at jeg med tid og stunder kommer ajour. Og etter at dette er betalt prøver jeg å handle så mye mat som mulig slik at vi ihvertfall har tørrvarer og frysevarer i 2 – 3 uker. Men så er det jo slik i Norge at jo sunnere det er jo dyrere er det. Så å handle sunt og økonomisk samtidig som kostholdet skal være variert ikke alltid er like lett. Og for en jente i barneskolealder er det til tider utfordrende å finne noe hun liker til en pris økonomien tillater. Og så er det medisiner. For mange lever tydeligvis med en illusjon om at alle medisiner til barn og kronisk syke er gratis eller på blå resept. Men virkeligheten er ikke slik. Tilsammen for datteren min og meg bruker vi over 1000 kroner hver måned i nødvendige medisiner.

Så når alt dette er betalt må jeg ligge til side penger til melk og andre ferskvarer, betale forsikringer og andre ting. Og allerede på dette tidspunktet har vi ikke nok penger til at det rekker en hel måned. Og da er det kjedelig å sitte med en henvisning fra lege med fysioterapi til meg. Men dette kan jeg ikke prioritere. For meg kommer alltid datteren min først.

Så ting som is, brus, skolegenser, fysioterapi, helgekos og alt annet er ting som mange ser på som viktige blir uviktige for oss. De er emosjonelt viktige, men må nedprioriteres for at vi skal ha råd til det som virkelig er viktig.

 

Ingen god følelse for verken barn eller foreldre

Etter forrige innlegg (som du finner her) har jeg fått noen mail om at jeg må slutte å tigge. Først av alt innrømmer jeg gjerne at jeg bruker bloggen til å be om hjelp til å gi datteren min en bedre oppvekst. Hvis noen vil kalle det tigging så er det greit for meg. For det er egentlig ikke så stor forskjell på meg og en som sitter på gaten og tigger annet at jeg tilbyr meg å dokumentere at situasjonen til datteren min og meg er ekte. Jeg skal heller ikke ligge skjul på at jeg enkelte ganger har vurdert å sitte på gaten å tigge om hjelp, for når man hører at de kan tjene flere tusen kroner hver dag så kan det være fristende. Men jeg er på ingen måte ute etter å tjene penger på å be om hjelp her på bloggen. Alt jeg vil er at datteren min skal få en fin oppvekst. Og med min uføretrygd som er minstesats så strekker ikke pengene til det mest nødvendige en gang. For slik har det blitt i dagens Norge. De som har minst får mindre og mindre,og forskjellen mellom fattig og rik blir større og større. Men det eneste som betyr noe for meg er at ihvertfall datteren min får en så god oppvekst som mulig. Og derfor ber jeg om hjelp her på bloggen min.

Men mitt forrige innlegg var ikke ment som et innlegg der jeg ber om hjelp, selv om jeg selvfølgelig er takknemlig om noen vil hjelpe. Det jeg ville fram til var hvor vanskelig det er for både barna og foreldrene når økonomien ikke strekker til i hverdagene. Som for eksempel når klassen til barnet skal på utflukt/skoletur, og elevene får lov å ta med seg penger til å kjøpe is, brus og andre ting. Og mens alle de andre elevene koser seg med det de har kjøpt sitter det en ensom elev og drikker og spiser medbrakt saft og matpakke. Bare prøv å forestill deg hvordan det barnet føler seg da. Det er ikke en god følelse. Eller når hele klassen bestiller skolegenser utenom en elev fordi forelderen/foreldrene ikke har råd. Det er ingen god følelse for dette barnet når dagen kommer at genserne skal deles ut. Alle får utenom en. Jeg kunne ramset opp flere eksempler, men jeg tror de aller fleste forstår poenget mitt. Og det er ganske mange barn som opplever dette. Datteren min har opplevd slike ting flere ganger, og selv om det er henne det går verst utover, er det absolutt ingen god følelse for meg som far heller.

Dessverre er det ikke så mye vanlige personer kan gjøre med det annet enn å hjelpe hvis de ser et barn/en familie som har det slik. De eneste som kan forandre dette er politikerne våre ved å gjøre forskjellene i Norge mindre. Men det skal godt gjøres å finne politikere som er interessert i det.

Ønsker du å kontakte meg er jeg å treffe på mail [email protected]

Så mye koster et barn

Det å ha barn er den største gleden man har. Men og den hardeste jobben man noensinne kan ha. Og fra barnet er født og frem til der er 18 år har det kostet forelderen/foreldrene over 1.000.000 kroner. Og da er ting som mobiltelefon, pc og alle slike ting ikke tatt med. Men gleden å av få være forelder er virkelig verdt det selv om man må slite seg gjennom dagene med elendig økonomi.

De største problemene med å være forelder er når man får uforutsette utgifter som har med barnet å gjøre. Og i dag åpnet jeg foreldremappen til datteren min. Dette er mappen der lærere, FAU og andre sender informasjon om lekser og alt annet som har med skolen å gjøre, i tillegg til bursdager og alle slike ting. Og begynnelsen var veldig hyggelig siden datteren min hadde gjort det bra på prøver i både engelsk og matte. Alle foreldre liker slikt. Det som var mindre hyggelig var 2 bursdagsinvitasjoner til neste uke, melding om en skoletur til byen der barna får lov å ha med seg maks 100 kroner hver til å kjøpe is, brus eller noe annet godt, informasjon om at klassen driver med innsamlingsaksjon til en skole i Brasil, og til slutt måtte selvfølgelig et brev om skolegenser komme. Ingen kan si at norsk skole er gratis. At det er gratis for barna å gå på skolen, samt skolebøker og slikt er en ting. Men hvorfor trenger de å ha med seg 100 kroner hver for å å kjøpe is, brus eller noe annet? Hva er poenget med det? De klarer seg helt fint uten noe slikt. Men hva skal jeg si til datteren min når alle de andre i klassen har med seg penger? Det hjelper ikke hun at jeg synes det er tull og at vi ikke har råd til det.
Innsamlingsaksjonen er jo grei. Skolen oppfordrer hjemmet til å sende med eleven 50 – 100 kroner i en konvolutt uten navn på. Så da vil jo ingen vite hvem som har gitt og ikke. Det er en grei måte å gjøre det på synes jeg.

Men skolegenser er noe jeg synes er en fin ting. Jeg hadde og skolegenser når jeg gikk på skolen. Heldigvis hadde mine foreldre råd til det da. Men for meg er 413,- kroner mye mer enn jeg har råd til å betale for en genser. Og å si nei er absolutt ikke lett til det. Og helt idiotisk at siste bestilligsfrist er fredag 29 mars. Man skal på ingen måte gjøre det lett for foreldre med dårlig råd.

Og så 2 bursdager i slutten av uke.

Så at det koster over 1 million kroner å oppdra et barn er det ingen tvil om. Og det hjelper ikke at det beløpet er fordelt på 18 år når man har uker som den som kommer nå. Og enda verre er det når kontoen ser ut som dette frem til 20 april

Endelig helg??

Da var fredagen endelig kommet, og helgen kan starte. Men for mange er den eneste forskjellen på hverdag og helg at barna har fri fra skolen.

Jeg husker fra jeg var liten at helgene var spesielle. Lørdagsgodt og litt bedre middager. Og litt mer kos.

Og slik er det for de aller fleste fremdeles.
Foreldre tar gjerne med seg barna for å gjøre spennende eller gøye ting i helgene. Eller på butikken for å kjøpe lørdagsgodt og litt ekstra god mat til helgekosen. De leier gjerne en film og slapper av foran tv’en om kvelden mens de koser seg.

Men for datteren min og meg, og mange andre er lørdag og søndag like triste som alle de 5 andre dagene i uken. Pengene strekker såvidt til det mest nødvendige av mat, og det finnes ingenting ekstra til kos eller å gjøre noe sammen. Slik har vi det 7 dager i uken uansett om det er hverdag eller helg.

Så tenk gjerne over det neste gang du vet om et barn som ikke har råd til å “feire” helgen. Kanskje det er naboen din eller en annen som bor i nærheten? Kjøp noe lørdagsgodt til barnet, eller en handlepose med noe god mat til familien slik at de og kan få kjenne litt på at det er helg. Det verste du kan oppnå er en god følelse av å ha gjort noe godt for noen som trenger en oppmuntring.

Hvor er lykken?

Da er listen over hvor lykkelige vi er igjen publisert.

Og igjen er Norge blant de lykkeligste landene i verden. Dessverre for mange fikk nok stoltheten seg en kraftig knekk når både Finland og Danmark kom før oss. Men man skal heller ikke kimse av en god tredjeplass. Eller skal man det? Hvor ofte hører man om de “fantastiske” velferdssystemene i Finland eller Danmark? Når man ute i verden snakker om verdens beste land å bo i er det stort sett rike Norge som blir nevnt først. Dette lille landet i nord med den enorme oljeformuen sin der alle innbyggerne lever i velstand. For Finland og Danmark har ikke milliarder på milliarder med kroner på bok. Nei ute i verden kjenner folk Norge på grunn av oljeformuen vår, den vakre og rene naturen og at vi er så forbanna lykkelige. Og jeg har tro på at de fleste som bor i Norge er lykkelige. De fleste har en god jobb med god inntekt. De fleste eier sitt eget hus og har råd til å leve et godt liv i forhold til innbyggerne i mange andre land.
Men det finnes en liten andel nordmenn som ikke får oppleve denne lykken. Og for de aller fleste politikere og innbyggere i Norge er vi nesten usynlige. Det er få som bryr seg om hvordan barna i disse familiene har det. Og selv om regjeringen vår stort sett gir innvandrere skylden for at det er såpass mange fattige i Norge, er faktisk mange av disse barna etnisk norske. Så å skylde på innvandring blir helt feil fokus. Hver måned lever datteren min og jeg på mindre enn det de fleste familier bruker i uken. Og vi føler oss ikke som en del av den lykkelige befolkningen som gjør at Norge er verdens tredje lykkeligste land. Hver dag hver eneste måned er et slit for å få økonomien til å gå rundt. Men istedenfor å gjøre noe med det skryter heller politikerne våre over hvor lykkelige er. Kanskje politikerne våre skulle få prøve å ikke ha råd til å betale strømregningen og ikke kunne kjøpe seg skikkelig middag hver dag? Hadde de vært lykkelig og stolt over å være på tredjeplass da? Eller se at kontoen allerede nesten er tom samme dag som lønn/trygd kom inn?

Hvor er lykken for oss som ikke har råd til å være en del av samfunnet?

Kyniske strømselskap

Jeg har jo et par ganger skrevet om strømregningene mine som jeg ligger på etterskudd med på grunn av at de er mer enn dobbelt så høy som de vanligvis er. Og akkurat nå ligger jeg 1989 kroner på etterskudd som forfalt i februar (i februar måtte jeg betale den som forfalt i januar). Og så har jeg en som forfaller nå i mars på 2118 kroner. Det er absolutt ingen kjekk situasjon siden økonomien allerede var veldig vanskelig selv når strømregningene var under halvparten av hva de er nå. Samtidig må jeg jo bare bruke av matbudsjettet til å betale det, for blir strømmen stengt og går til inkasso påløper det stengegebyr, en formue i inkassosalær og andre avgifter. Så nå håper jeg at strømprisene snart normaliserer ser slik at jeg kanskje kan komme ajour med regningene om noen måneder. Men i går leste jeg denne arikkelen; rekordhøyt antall strømregninger som blir sendt til inkasso. Når strømselskapene er klar over at mange sliter med å klare å betale regningene sine bør de ihvertfall endre praksis når det gjelder å sende de ubetalte kravene til inkasso. Å sende slikt til et inkassobyrå gjør bare situasjonen enda mer vanskelig for oss som sliter økonomisk. Men bryr de seg? Nei de er kyniske og sender til inkasso så fort som mulig. Heldigvis ser det ut til at jeg klarer å unngå at strømregningene mine går til inkasso til tross for en vanskeligere økonomisk situasjon enn de fleste andre. Men det er absolutt ikke lett å balansere slik med økonomien.

Er det en ting datteren min ikke mangler akkurat nå så er det klær. Hun har mye pent brukte klær som vi har fått, og noe helt nytt. Men i går kjente jeg at jeg ble 10 kilo tyngre på skuldrene. Når datteren min kom hjem fra skolen ville hun ut og være med de andre barna som var ute. Men siden det regnet ville hun har på seg regntøy og støvler. Så da måtte jeg finne det fram for første gang i år. Og med en gang datteren min begynte å kle på seg regntøyet så jeg at det aldri ville gått. Hun har rett og slett vokst såpass mye at regntøyet har blitt for lite. Og det samme med støvlene hennes. De er helt på grensen . Det er typisk at dette skjer nå når økonomien er ekstra annstrengt. Jeg har på ingen måte råd til å kjøpe nytt regntøy og støvler. Og regntøy er heller ikke så lett å få eller kjøpt brukt.

Da har jeg beklaget meg nok for denne helgen. Så ønsker dere alle en fin helg

Og har du litt tid å slå ihjel kan du jo lese de andre innleggene mine som du finner her.

Et godt tips til foreldre med dårlig råd

Noen mener jo at jeg stort sett bare syter og klager. Og jeg skal være enig i at innleggene mine stort sett er mer negative enn positive. Jeg tror ikke noen finner et eneste innlegg som gir grunn til å kalle bloggen min en “glad-blogg”. Men noen ganger skjer det positive ting i livet vårt og. Og denne gangen kom det endelig noe positivt fra det offentlige. Datteren min har fått innvilget Ledsagerbevis. Dette betyr at når vi skal plasser som aksepterer Ledsagerbevis så betaler jeg kun for datteren min siden jeg er ledsageren hennes. Dette vil på ingen måte hjelpe på den økonomiske situasjonen vår, men det vil øke sjansene våre for å få råd til en tur på kino, museum og andre ting. Og etter hva jeg har hørt så kan det og brukes i fornøyelsesparker som Dyreparken. Og det skal visst være mulig å bruke i fornøyelsesparker i både Danmark og Sverige og. Så kanskje det gjør det mulig å besøke Dyreparken i Kristiansand eller Legoland en gang.

Dette er noe jeg anbefaler foreldre som har dårlig råd å søke kommunen sin om. Selvfølgelig må barnet ha en sykdom eller skade som gir grunnlag for å få ledsager. Men jeg vet at mange som har rett på dette ikke får informasjon om det. Så da kan jeg jo gjøre noe positivt og informere om det. De fleste kommuner har egen internettside der man skal finne informasjon om Ledsagerbevis.

Håper du tar deg tid til å lese de andre innleggene mine som du finner her

Ikke alle kan rømme til hytten sin når livet blir vanskelig

Forskjellen på det å være fattig og å leve sparsommelig kommer godt frem når en som er fattig er helt blakk. For jeg kan garantere at hvis Martin Nygaard sin konto hadde sett ut som min hadde han absolutt ikke nevnt ordet lykke. Det finnes ikke noe lykke i å sjekke saldoen på kontoen min. Og det er fremdeles over 1 uke til jeg får penger igjen.

Jeg har fått skiftet delen jeg trengte til bilen min, men det hjelper lite akkurat nå når bilen er tom for bensin og kjøleskapet, fryseren og kjøkkenskapene begynner å bli ganske så tom. Og når jeg etter å ha hentet posten sitter her med både purring på gammel strømregning og en ny strømregning i tillegg til purring på forrige måneds forsikring lurer jeg på hvor fattigdomslykken er. Den eksisterer ihvertfall ikke her. I tillegg kom datteren min i dag hjem med invitasjon til en bursdag på torsdag og diskotek med kiosk i klubbhuset på fredag. Kan noen forklare meg lykken i å si nei til barnet sitt om å delta på noe slikt? For meg føles det bare trist og vondt.

Jeg har dessverre ikke 9,4 millioner i formue eller en hytte jeg kan rømme til når livet blir vanskelig. Jeg lever sparsommelig fordi jeg ikke har et valg. Jeg er fattig!! For meg er ikke det et valg jeg har tatt, men slik livet mitt er fordi helsen min ikke tillater meg å jobbe og delta i samfunnet. Jeg gjør ingen nytte for meg, men jeg prøver å oppdra datteren min slik at hun en gang kan bidra til samfunnet og samtidig få et bedre litt enn det jeg kan gi henne. Så på den måten håper jeg at jeg ihvertfall gjør noe positivt for samfunnet.

Jeg får kjeft og kritikk for mye rart, men mest fordi jeg ber om hjelp. Det virker som enkelte blir krenket av at jeg ber om hjelp. Men hadde jeg ikke bedt om hjelp ville oppveksten til datteren min vært enda mer vanskelig enn den er i dag. Så før du kritiserer meg, prøv heller å forstå situasjonen. Jeg tvinger ingen til å verken lese det jeg skriver eller til å hjelpe. Jeg presser meg ikke inn i noens hverdag eller forstyrrer noen. Jeg skriver bare om situasjonen til datteren min og meg her. Så kan de som vil lese det.