Var det slik livet mitt skulle ende?

I går formiddag satt jeg hjemme alene. Datteren min reiste til venninnen og hennes familie på fredag, så nå kunne jeg nyte litt stillhet og komme ajour med papirarbeid og husarbeid. Papirarbeid består av å få en oversikt over regninger og ligge de som ikke er betalt klar til betaling. Så der satt jeg og åpnet konvolutter og sorterte regningene. Det er absolutt ikke en hyggelig ting, men for å ikke rote til økonomien enda mer må det gjøres. Men mens jeg satt der begynte jeg å kjenne meg fysisk dårlig. Det ble tungt å puste og det føltes som om hjertet var på vei ut av brystet. Først tenkte jeg at dette bare var stress, men når smertene ble verre og verre og jeg følte at jeg nesten ikke får puste var der bare en ting å gjøre. Ringe 113! Hvor lang tid det gikk vet jeg ikke, men plutselig stod det 3 ambulansefolk i stuen min. Derfra gikk alt veldig fort. Jeg husker bare små ting som at jeg fikk veneflon i hånden, at de tok av meg på overkroppen og festet “pads” og at jeg plutselig var bak i ambulansen og ikke lenger i stuen min. Og så husker ordet morfin. Så er alt svart helt til jeg plutselig er på sykehuset tilkoblet ledninger og slanger med leger og sykepleiere på begge sider av sengen jeg ligger i, og mye piping og uling fra en datamaskin eller noe sånt bak meg. Min første tanke da var at nå dør jeg. Nå er alt over. Så ble alt svart igjen.

Når jeg våknet igjen var overkroppen min fremdeles dekket av “pads” som var koblet til ledninger, fra veneflonen på høyre hånd var det festet slanger og venstre hånd var koblet til en ledning på den ene fingeren og blodtrykksmåler på overarmen. Lent over meg stod en sykepleier og målte feber. Og hodet mitt føltes som jeg hadde vært på en skikkelig fylletur.

Sakte men sikkert kom jeg mer og mer til meg selv, og etter en stund kom en lege og satt seg ned på en stol ved siden av sengen min. Han fortalte hvorfor jeg var der og stilte litt spørsmål om livssituasjonen min og helsen min ellers, og så at dette kom til å gå bra før han forlot meg.

Nå er jeg heldigvis koblet fra slangene på veneflonen, og fått beskjed om at det gikk bedre enn fryktet. Men jeg må gjøre noe med blodtrykket mitt. Jeg er bare glad for at datteren min ikke var hjemme, og ikke kommer hjem på noen dager. Og så er jeg veldig glad for at det ikke var sånn livet mitt skulle ende.

I hele dag har jeg lagt her alene i sykehussengen min og tenkt over livet mitt. Og jeg må si at jeg synes livet er urettferdig. Før jeg ble syk jobbet jeg og betalte skatt som de fleste andre. Og jeg hadde planer om egen bolig, stasjonsvogn og helt vanlige ting de fleste i den norske arbeiderklassen har. Jeg ville ikke ha noe ekstraordinært. Bare et vanlig liv uten å måtte bekymre meg for om jeg hadde nok mat, men samtidig ikke kunne kjøpe meg hva jeg ville uten å måtte spare. Det var det livet jeg ønsket meg. Et helt vanlig liv der jeg måtte jobbe for pengene. For jeg liker å jobbe. Men så ble jeg syk og fratatt muligheten for å jobbe. Heldigvis for meg er jeg norsk. Født og oppvokst og så norsk som det er mulig å være. Og da skulle jeg jo være sikret et godt liv selv om jeg ble syk. Vi har jo verdens beste velferdssystem. Det er ihvertfall det vi liker å tro. Men nå består livet mitt av å telle kronestykker for å få økonomien til å gå rundt. Jeg forsørger datteren min alene på min lille uføretrygd, og vi må leve under fattigdomsgrensen 365 dager i året. Det synes jeg er urettferdig. For jeg skulle mer enn gjerne jobbet og bidratt, men jeg ba aldri om å bli syk. Og nå kan jeg ikke gjøre noe annet enn å godta at slik er livet og prøve og gjøre så godt jeg kan for at datteren min skal få en så bra oppvekst som mulig. Og en av de tingene jeg har gjort er å be om hjelp her. På samme måte som tiggere sitter rundt om utenfor kjøpesentre og i byene har jeg bedt om hjelp. Og noen utrolig snille personer har hjulpet meg, men mange har og forsøkt å trykke meg enda lenger ned med trusler, hets, bekymringsmeldinger til barnevernet, brev med kondom og mye annet. Det synes jeg er urettferdig. Jeg har ikke gjort noen noe vondt. Alt jeg gjør er å prøve å gi datteren min en så fin oppvekst som mulig på en utrolig trang økonomi. Og med skyhøye strømregninger, en bil som trenger ny bensintank, et TV som snart ryker og flere andre ting som koster penger føler jeg livet er utrolig urettferdig. Så at jeg nå ligger her på sykehuset overasker meg ikke. Jeg er sliten nå. Men jeg skal heldigvis veldig snart hjem igjen og fortsette å gjøre alt jeg kan for å gi datteren min en så fin oppvekst som mulig.

 

 

En ekkel hilsen

Det å hente posten er stort sett ikke en hyggelig opplevelse for meg. Som oftest er det bare regninger og purringer, men noen ganger lyspunkt i form av reklame. Unntaket er rett før jul, da dukker det innimellom opp en pakke eller et hyggelig brev eller kort fra noen som har lest bloggen min og vil gi en oppmuntring i form av en hyggelig hilsen eller en gave. Resten av året er det å gå i postkassen bare et ork.

Men sjeldent er det så ubehagelig og kvalmende å hente posten som i dag. For i dag var det 2 hvite konvolutter og 1 blå litt mindre konvolutt. De hvite var det lett å se var regninger, men den blå så ut til å være sendt fra en privatperson. Jeg skyndte meg inn i stuen og var spent på innholdet. Det kunne jo være en hyggelig hilsen fra noen som leser bloggen. Men så feil kunne jeg altså ta. Oppi konvolutten lå det en kondom (se bilder nederst). En person har altså tatt seg tid til å rulle ut en kondom og brukt penger på konvolutt og frimerke. Om det er ment som hets, trakassering eller noe annet vet jeg ikke, men jeg har sett meg lei av slik oppførsel. Så jeg kontaktet politiet. De mener at det skal være lett å finne fingeravtrykk på kondomen, og mest sannsynlig også på innsiden av konvolutten. Så nå har jeg en avtale der i morgen. For hva hadde skjedd hvis datteren min hadde hentet posten i dag og åpnet posten. For det gjør hun innimellom. At hun ser en kondom er nok ikke skadelig i seg selv, men når det kommer en konvolutt som bare inneholder en utrullet kondom så er ikke det lett å forklare for hun at det finnes personer der ute som ikke har det helt greit med seg selv. Og på grunn av datteren min tar politiet dette heldigvis seriøst. Så i morgen blir konvolutt med innholdet levert politiet sammen med en anmeldelse.

De som ønsker det må gjerne være uenig med meg om det jeg skriver i bloggen, men da er det bedre at disse finner seg noe annet å lese. Jeg tvinger ingen å lese det jeg skriver. Jeg har det vanskelig nok for tiden med skyhøye strømregninger og etterslep på andre ting. Jeg trenger ingen hets eller trakassering. Jeg kan ikke se at jeg plager noen med det jeg skriver. Men er det noen som føler seg plaget er det bedre at disse kontakter meg for en konstruktiv dialog.

Hvis personen som sendte den blå konvolutten sender meg en mail med en uforbeholden unnskyldning og forklarer hvorfor han/hun sendte den før kl 10.00 i morgen skal jeg la være å politianmelde.

 

 

Manflu og ekstraservice

Det er jo almmen kjent at når vi menn blir syk så syter og klager vi mer enn kvinner. Ja vi er faktisk ofte når ved å dø. Og når jeg våknet på fredag føltes det faktisk ut som at jeg skulle dø. Min ferd mot de evige jaktmarker hadde startet. Men likevel måtte jeg stå opp og få datteren min på skolen. For hun var (dessverre for meg) frisk. Akkurat der og da skulle jeg ønske at hun og var syk sånn at vi begge bare kunne lagt på sofaen og sett TV. Men etter å ha slitt meg gjennom en hard morgen med sikkert 80 grader celsius i feber fikk jeg hun til slutt ut døren. Så var det å parkere meg selv på sofaen under dynen. Etter en stund forstod jeg at jeg burde ta noe mot både feber og hodepine, men til min store skrekk fantes det ikke en eneste paracet i hus. Så da var det bare å komme seg i dusjen og gjøre seg klar for en tur på butikken. Som sagt så gjort og litt senere stod jeg der ustø og dårlig i kassen og ba om en pakke paracet. Jeg dro kortet og ventet. Avvist!!!. Jeg prøvde igjen. Avvist!! Nå kjente jeg meg enda dårligere. Både på grunn av influensaen og på grunn av skammen. Mitt verste mareritt er å få avvist på butikken. Og jeg glemte å sjekke om jeg hadde nok penger på konto før jeg reiste hjemmefra. Men til min store glede forstod tydeligvis damen i kassen at jeg ikke følte meg helt bra, så hun gav meg pakken med Paracet og ba meg komme inn og betale over helgen. Jeg takket sikkert overdrevet mye før jeg forsvant ut dørene. Må nevne at dette er butikken jeg pleier å handle i, så de vet hvem jeg er.  Men utrolig kundeservice uansett. Så helgen som døende på grunn av manflu ble reddet av hun i kassen på min faste butikk.

Og hvis noen lurer så har vi ikke sultet i helgen selv om kontoen er tom. Vi har hatt mat i frysen. Min matlyst har jo ikke vært noe å skryte av, men datteren min har fått nok mat. Så ingen trenger å bekymre seg for det.

Hvem er jeg?

Vi mennesker er veldig flink til å være kritiske og se ned på andre vi egentlig ikke vet noe om. Vi forhåndsdømmer ofte personer vi ikke liker eller som er annerledes. Vi tenker veldig fort det verste om personer som ikke følger de uskrevne reglene i samfunnet for hva som er normalt. Dette har jeg merket mange ganger når jeg har bedt om hjelp eller fortalt om livssituasjonen til datteren min og meg.

Men hvem er jeg egentlig? Kanskje er jeg bestevennen din fra barneskolen? Han som stod igjen og forsvarte deg mens guttene fra ungdomsskolen plaget deg? Eller kanskje han i parallellklassen din som alltid stod alene i friminuttene? Han som alle visste hadde det vanskelig hjemme fordi faren var en voldelig alkoholiker? Eller kanskje jeg er han kule i klassen over deg? Eller han som alle trodde bare var et problembarn, men lite visste de at jeg ble misbrukt av en voksen. Kanskje jeg er han som alle ville være med og så opp til på ungdomsskolen? Det kan og hende jeg er han som var den eneste som stoppet og hjalp når bilen din fikk motorstopp. Eller han som var en av de få som stoppet opp og hjalp han rusmisbrukeren som falt og skadet seg stygt?

Et par av disse er oppdiktede eksempler, mens resten faktisk er meg. Det er lett å dømme og se ned på meg fordi jeg ikke er som alle andre. Men jeg er faktisk like mye menneske som alle andre med håp, drømmer og ønsker. Dessverre fikk jeg ikke utdelt de beste kortene, så livet mitt blir aldri slik jeg ville. Men nå bruker jeg all tid og energi på å gi datteren min et godt liv. Og selv om jeg gjør det på en litt utradisjonell måte så fortjener jeg faktisk å bli behandlet som et menneske på lik linje som alle andre. Så neste gang du har lyst å sende meg en mail eller melding med negativt innhold så husk at kanskje jeg en gang var vennen din. Eller han som hjalp deg når ingen andre brydde seg. Og neste gang du ser en rusmisbruker eller en annen som ikke er som alle andre, tenk det samme. Du vet ikke hvem en person er før du blir kjent med han eller hun. Så ikke døm noen du ikke kjenner

Rett prioritering?

I dag leste jeg en artikkel om den økonomiske situasjonen til oss som lever på uføretrygd eller av andre grunner sliter økonomisk, og hvor vanskelig situasjonen vår er nå og framover med økte strømpriser og regjeringens innskrenkninger på flere områder som rammer de som allerede har lite. Og i kommentarfeltet var det en alenemor som beklaget seg over at hun snart ikke hadde råd til å gi barna sine det de trenger. Noen av svarene hun fikk var fra forståelsesfulle og støttende personer, men så var det spesielt en kommentar jeg ble veldig provosert av. Provosert fordi jeg og har fått noen slike kommentarer. Hun fikk nemlig beskjed om å prioritere rett. For denne damen som kommenterte mente at hvis denne alenemoren bare prioriterte rett økonomisk ville det ikke være noe problem å få det til å fungere selv med økte strømpriser og andre økte utgifter. Alenemoren forsøkte desperat å forsvare seg med at hun ikke brukte penger på noe unødvendig, og at det var umulig å prioritere annerledes. Men denne damen og noen andre som tydeligvis aldri har opplevd å være fattig fortsatte å være direkte ufine mot hun. Det var da jeg forstod at noen personer aldri vil forstå hvor vanskelig det er å være fattig i Norge.

Jeg kan jo ikke si noe om hvordan andre prioriterer, men jeg kan fortelle hvordan mine prioriteringer er. Og som aleneforsørger til datteren min mener jeg at mine prioriteringer er de eneste som er rett for oss. Jeg kan ikke se at jeg kan gjøre noe annerledes med tanke på våre behov. Det aller viktigste og det som er førsteprioritet er selvfølgelig å betale husleie. Den betaler jeg så fort uføretrygden min kommer på konto. Og så er det strøm. Vi klarer oss dessverre ikke uten strøm. Deretter betaler jeg forsikring på bilen vår og innboforsikring som jeg er pålagt av huseier å ha. Heldigvis er bilen gammel og uten noe særlig verdi, så forsikringen er ikke av de dyreste. Men siden jeg ikke er kredittverdig kan jeg heller ikke velge hvilke som helst forsikringselskap. Så i forhold til en del andre forsikringsselskap er prisen pr måned ganske høy. Og så går de resterende kronene jeg har igjen til mat og hygieneprodukter. Og så må jeg og fylle på kontantkortet mitt slik at vi ihvertfall har internet og mulighet til å ringe. Dette er altså slik jeg prioriterer, og likevel rekker ikke pengene slik at vi har råd til varm middag hver eneste dag hele måneden gjennom, men datteren går aldri sulten.  Når det nærmer seg ny utbetaling av uføretrygd er både kjøleskap, fryser og tørrvareskap nesten skrapt for mat. Og vi kjøper ingen dyre matvarer. Jeg kjøper butikkenes egne merker og tilbudsvarer. Og jeg er flittig bruker av kjøledisken butikkene har til varer med redusert pris på grunn av kort holdbarhet eller utgått på dato. Så vi spiser ingen luksusmat. Men likevel går det ikke rundt økonomisk. Så hva skjer når datteren min trenger nye sko, nytt regntøy eller noe annet som for barn er nødvendig? Ingenting!!! Jeg har ingen penger til overs sånn at jeg kan kjøpe slike ting. Eller hva om hun blir invitert i bursdag eller de får beskjed om at det skjer noe spesielt på skolen til datteren min, og at hun dermed kan ta med seg noen penger for å kjøpe noe i kantinen. Jeg vet at alle de andre i klassen hennes vil ta med seg penger, så hvis datteren min ikke får med seg noe blir hun den eneste som ikke kjøper noe. Så jeg har ikke noe valg. Eller hva om bilen trenger en ny støtdemper eller noe annet blir ødelagt? Jeg har ingen penger til overs å bruke. Så hvordan kan jeg prioritere annerledes? Noen mener selvfølgelig at jeg kunne unnvært bilen. Jeg hadde spart litt på det, men ikke mye siden vi da måtte tatt buss til lege,  BUP og andre plasser, noe som og ville tatt veldig mye lenger tid på grunn av veldig dårlig kollektivtilbud her vi bor. Og når vi trenger bilen av helsemessige årsaker (selv om nav mener det er feil, mener fastlege og spesialistlege at bil er høyst nødvendig for oss) er det en viktig prioritering.

Men denne måneden har jeg måtte prioritere litt annerledes. For hadde jeg betalt strømregningen hadde jeg ikke hatt råd til å kjøpe nok mat til halve måneden engang. Så jeg måtte rett og slett utsette den. Og dermed er jeg inne i en vanskelig spiral siden jeg nå ligger på etterskudd. Jeg måtte og betale nesten 1000 kroner til reguleringstannlegen.

Mange er sikkert fremdeles av den oppfatning om at jeg prioriterer feil, og at hvis jeg prioriterer annerledes ville økonomien vår vært bedre. Men jeg har forsøkt å se på økonomien vår mange ganger uten å finne noe som kan gjøres annerledes. Husleien vår er ikke høy i forhold til andre leiligheter på samme størrelse, og vi tar heller på oss mer klær istedenfor å skru opp varmen. Når det gjelder meg selv prioriterer jeg bort alt som ikke har med mat og hygiene å gjøre. Og når det gjelder datteren min kan jeg ikke prioritere ferier som vinterferie, påskeferie og sommerferie. For selv om alle vennene til datteren min reiser på fine ferier har jeg ingen penger å ligge til side for å spare til slike ting. Den eneste måten jeg kan få råd til slike ting er å be om hjelp.  Men med en gang jeg ber om hjelp strømmer det jo på med negative meldinger og mail. Og selvfølgelig er det sikkert noen som finner det så provoserende at jeg ber om hjelp at de kontakter barnevernet. Det har jeg jo fått bevist.

Så jeg må velge mine kamper med omhu. Skal jeg bare fortsette å slite økonomisk,  eller skal jeg be om hjelp og heller stå i alt styret med ufine meldinger og mail og trusler? Etter at jeg skrev innlegget om at jeg hadde fått innkallelse til barnevernet har jeg mottatt veldig lite ufine meldinger og mail. Og jeg må innrømme at det har vært deilig å slippe det. Samtidig har jeg jo blitt vant til det, og lært å ikke la det gå for mye inn på meg. Så spørsmålet er jo om det å be om hjelp er verdt det. Og jeg har kommet fram til at de gangene jeg har fått hjelp har det vært mer positivt for datteren min enn at alt det negative overskygger det. Og så har jo barnevernet lest bloggen min og gitt meg tilbakemelding om at det ikke er noe galt med den så lenge jeg ikke identifiser datteren min. Og det er jo derfor jeg prøver å være så anonym som mulig. Så jeg har bestemt meg for å fortsette å be om hjelp i håp om at jeg kan gi datteren min en litt bedre oppvekst.

Hvis noen mener at prioriteringene mine er feil, eller at noe annet jeg gjør er feil tar jeg gjerne i mot råd eller diskuterer det så lenge det er en saklig diskusjon. Trusler og usaklig kritikk orker jeg ikke bruke tid på.

 

Krangler som barnehagebarn, men bryr seg ikke

Leser i Dagbladet at politikerne våre diskuterer heftig i Stortingets spørretime. Der står overbetalte voksne mennesker og nærmest krangler om hvem som har rett. SVs Lysbakken sier Erna Solberg mener at vi fattige har det for godt til at regjeringen vil gjøre noe med strømprisene,  mens Erna Solberg kaller uverdig og mener Lysbakken tillegger hun meninger hun ikke har. Hva er timelønnen til disse personene som faktisk har makt og mulighet til å gjøre noe for oss fattige? Jeg driter i hvem av dem som har rett, men jeg synes at istedenfor å stå der og krangle med en skyhøy timelønn så burde de heller prøve å sette seg inn i hvordan vi som er fattige har det. Det hjelper meg og datteren min fint lite at de står der som barnehagebarn og krangler. De bør være voksne nok til å forstå at det ikke hjelper noen.

For mens våre folkevalgte bruker tiden på krangling, tant og fjas er det 100.000 barn i Norge som ikke har det bra fordi politikerne våre ikke bryr seg. Noen mener selvfølgelig at de bryr seg, men jeg mener at hvis de hadde brydd seg hadde de gjort noe med det. Men jeg ser ikke at noen bryr seg, for alt vi hører er tomme ord. Ingen på Stortinget vet hvor tomt kjøleskapet mitt er, eller hvor tom kontoen min er. Fordi de ikke bryr seg. Det er jo enda en stund til valget. Så foreløpig er det ingen av dem som bryr seg om datteren min som i dag fikk diagnosen atopisk eksem og trenger ekstra dyre såper og andre ting for å ikke få utslett og klø. Heldigvis fikk vi krem og antihistaminer på blå resept. Men også der var det vanskelig for legen å finne rett krem siden politikerne våre har skjerpet inn på reglene for blå resept. Hvorfor er det så forbanna vanskelig for politikerne å gjøre noe for at også vi fattige i Norge skal ha et godt liv? Er de virkelig så lite empatiske at de driter i oss? Det er faktisk 100.000 barn i Norge som vokser opp med fattige foreldre,  og ingen av dem bryr seg. For de er opptatt med å krangle. Det virker som de glemmer at det er folket som har gitt dem den jobben de har, for de jobbet helt klart ikke for majoriteten av det norske folk. De bør komme seg ut av Stortinget og se virkeligheten. Jeg er sikker på at ingen av politikerne våre er klar over at jeg og flere andre ikke hadde klart oss på den lille inntekten vi har med minstesats uføretrygd uten å måtte tigge om hjelp slik jeg har gjort her i bloggen.

Det er utrolig trist å se at alt politikerne gjør er å krangle mens jeg og flere andre sitter med tomme kjøleskap, tom konto, skyhøy strømregning og andre utgifter vi kan betale. Samtidig står de der og krangler mens den skyhøye timelønnen tikker inn på konto.

Er snart på tide å ta på seg gule vester og gjøre som i Frankrike. Eller som i USA og starte #notmyprimeminister mot Erna. Kanskje politikerne våre ser oss da?

Del gjerne innlegget. Det kan jo hende en av politikerne våre en dag leser det

 

Det blir bare verre og verre

Nesten hver gang jeg leser aviser dukker det opp nye artikler om mennesker som sliter økonomisk på en eller annen måte. Det virker som om flere og flere sliter med å få endene til å møtes. Mange sliter med strømregningen nå som vi har rekordhøy strømpris. Men det er og artikler om barn som ikke får feiret bursdagen sin fordi foreldrene ikke har råd, en uføretrygdet dame må legge seg kl 18.00 om kvelden for å spare penger, andre må selge huset fordi NAV stoppet AAP uten varsel og andre forteller om hvordan de gikk fra et vanlig liv med normal lønn til å plutselig stå i kø hos fattighuset for å kunne spise seg mett. Og hver gang jeg finner artikler som dette tenker jeg på alle de mail og meldinger jeg har fått fra personer som ikke har trodd på det jeg skriver siden de har ment vi ikke har fattigdom i Norge. Sånn sett er det jo greit at slike historier kommer frem slik at de som ikke har trodd på meg ser at det er slik det er i Norge i dag. Og verre skal det bli. Mye verre. Vår kjære statsminister har jo allerede sagt at barnefattigdommen i Norge vil øke. Egentlig utrolig at den med mest makt i Norge til å gjøre noe med problemet rett og slett ikke bryr seg. Hun er jo helt klart mer opptatt av å gi skattelette til de som allerede har mer enn nok penger. Unnskyldningen hennes er at disse skattelettene generer flere arbeidsplasser. For ifølge Erna er flere arbeidsplasser eneste løsningen på fattigdomsproblemet. Og det er jo rett at flere i jobb vil endre situasjonen for mange, og i tillegg skaffe staten mer i skatteinntekter. Men flere ut i jobb er ikke hele løsningen på fattigdomsproblemet. For hva med oss som ikke kan jobbe. Det er jo fra oss Erna tar pengene som trengs for å gi de rike vennene sine skattelette. Det er vi som er uføretrygdet som får det vanskeligere og vanskeligere. Uføretrygden følger ikke den generelle lønnsveksten og prisstigningen, så vi ligger mer og mer etter for hvert år. Og i tillegg fjernes flere og flere av tilskudd og rettigheter vi har hatt. Vi uføre har blitt en underklasse som er lavere enn de lavtlønte i Norge. Og trenger regjeringen å spare inn penger er det vi som veldig ofte må lide. Vi som er uføretrygdet og barna våre. Jeg har alltid vært litt naiv og trodd at alle politikere på en eller annen måte har hatt ønsker om å gjøre livet best for alle som bor i Norge, men dessverre ser det ut som regjeringen vi har nå bare tenker på seg selv og de som allerede har nok.

Egentlig hadde jeg ingen planer om å bli politisk her på bloggen min, men for hver dag som går ser jeg at flere og flere sliter med å få pengene til å strekke til. Og jeg som har levd slik lenge unner ikke andre det. Eller kanskje jeg kunne tenkt meg at vår kjære statsminister og finansminister kunne prøvd å leve slik et par måneder. Kanskje de da hadde sett at det ikke er et verdig liv å leve slik som jeg og datteren min gjør 365 dager i året. For jeg lever ikke, jeg bare eksisterer i håp om at jeg klarer å gi datteren min en bedre fremtid enn jeg har. Det høres kanskje brutalt ut, men det er slik jeg føler det. Som alle andre hadde jeg håp og drømmer om fremtiden. Jeg ville ha en jobb, familie, eie et hus eller leilighet og kunne reise på sommerferier og kanskje innimellom en tur på fjellet i vinterferien eller påskeferien. Men jeg har gitt opp alle disse drømmene nå. Alt jeg drømmer om og håper på er at datteren min skal få et godt liv. Et liv der hun føler seg verdt noe. Og for å gjøre livet hennes bedre startet jeg denne bloggen slik at jeg kunne be om litt hjelp til å gi datteren min en bedre oppvekst enn det jeg alene kan tilby med min uføretrygd. For den rekker så vidt til husleie, strøm og mat. Og ofte rekker den ikke til det en gang. Denne måneden for eksempel måtte jeg betale nesten 1000 kroner i tannlegeregning på grunn av tannregulering. Her måtte jeg bruke av husleiepengene mine. Og i tillegg har jeg fått en skyhøy strømregning. Og det skal ikke mer til for å velte hele økonomien vår. Etter jul var jeg kommet noenlunde ajour, men allerede i begynnelsen av februar er jeg på etterskudd igjen. Men bryr politikerne våre seg om det? Nei alt de snakker om er å få flere i jobb. Men det hjelper ikke meg og andre i samme situasjon. I dag kom datteren min hjem fra skolen og spurte om vi hadde 900 kroner. Et litt rart spørsmål fra hun siden hun stort sett ikke spør om mye siden hun vet om situasjonen vår. Men hun har fått tilbud om å være med en venninne og familien hennes på fjellet i vinterferien. Jeg kjente det stakk i brystet og følte meg absolutt ikke bra når jeg måtte si nei. Først av alt fordi datteren min aldri har villet reise bort med noen. Hun har alltid vært redd for å overnatte hjemmefra. Så at hun spør om å få lov til det er utrolig stort. I tillegg har hun lenge hatt en drøm om å få reise på fjellet og lære seg å stå på slalomski. Og nå hadde hun muligheten. Men selvfølgelig kan jeg ikke gi henne muligheten siden jeg verken har 900 kroner eller mulighet til å kjøpe eller leie slalomski. Jeg vet at mange barn ikke har mulighet å reise på vinterferie, så datteren min er ikke unik. Men det å hele tiden måtte si nei til henne gjør utrolig vondt. Og det var det at jeg hele tiden måtte si nei til ting hun ønsket at jeg startet bloggen. Jeg håpte at det å be om hjelp ville gi henne et bedre liv. Og det har det gjort. Eller det gjorde det. For jeg tviler på om jeg tør å be om hjelp flere ganger. Når noen blir så provosert over at jeg ber om hjelp at de kontakter barnevernet og melder meg blir jeg skremt. Jeg har ingenting å frykte, men å ha barnevernet som sjekker nesten alt jeg gjør er slitsomt. Det skaper stress både for meg og datteren min. Unødvendig stress. Foreløpige tilbakemeldinger fra barnevernet har vært at jeg ikke har gjort noe galt, men likevel er det ikke kjekt å ha et vedtak om undersøkelsessak hengende over meg. Og det gjør at jeg ikke vet om jeg tør be om hjelp, noe som igjen bare får utover datteren min. For jeg bryr meg ikke om meg selv. Alt jeg gjør er for å gi datteren min en bedre oppvekst.

Vil du kontakte meg kan jeg treffes på  [email protected]

Jeg prøver bare å gjøre mitt beste

  1. Det går noen dager mellom hvert innlegg her for tiden. Ikke fordi jeg ikke har noe å skrive, for egentlig har jeg veldig mye på hjertet, men problemet er å sette ord på det jeg tenker og føler. For med en pågående undersøkelsessak hos barnevernet, økonomiske utfordringer (som alltid, i tillegg til en skyhøy strømregning og litt andre uforutsette utlegg) og litt andre utfordringer av mer personlig art klarer jeg ikke å finne de rette ordene å skrive. Jeg er forsåvidt verken sint eller irritert lenger over bekymringsmeldingen som ble sendt til barnevernet, men jeg er frustrert over holdningene til en del personer. Nesten hver eneste dag kan man lese om foreldre som forteller om sine økonomiske problemer og at barna deres ikke får delta på fritidsaktiviteter og andre ting. Familier som ikke har råd til skyhøye strømregninger eller bompenger for å levere barna i barnehagen. Dette er foreldre i samme situasjon som meg, som sliter med å få økonomien til å gå rundt. Eneste forskjell er at jeg prøver å gjøre noe med det. Jeg prøver å gi datteren min noe mer enn det jeg klarer med min inntekt. Utenom det er jeg og alle disse andre foreldrene som ikke får økonomien til å gå rundt hver måned veldig like. Så da lurer jeg på om de som synes det er riktig å sende inn bekymringsmelding til barnevernet om meg mener at man skal sende inn bekymringsmelding på alle de andre foreldrene i samme situasjon  og. For da bør barnevernet få mangedoblet antall saksbehandlere og økonomi. Det er mange som sliter økonomisk nå, og med den politikken som føres av regjeringen blir det enda flere fremover. Eller er det slik at fordi jeg ber om hjelp til å gi datteren min en bedre oppvekst så er det bare jeg som skal få bekymringsmelding mot meg på grunn av dårlig økonomi? Er det fordi disse personene synes det er provoserende at jeg ber om hjelp? Jeg personlig synes jo at en som er tøff nok til å be om hjelp faktisk gjør mer for å barnet sitt enn de foreldrene som bare sliter og godtar den økonomiske situasjonen. Jeg prøver ihvertfall. Eller prøvde. For jeg vet ikke lenger om jeg tør å be om hjelp. Ikke fordi jeg frykter en ny bekymringsmelding til barnevernet,  men fordi en ny bekymringsmelding fører med seg stress og unødvendig bruk av tid og utlegg til å komme meg frem og tilbake på møter hos barnevernet.

Og til slutt vil jeg gi et lite stikk tilbake til den som sendte inn bekymringsmeldingen. For der stod det blant annet at jeg hadde fått penger på spleis til å betale tannreguleringen til datteren min. Men så ble jeg kontaktet og fortalt at en anonym person ville dekke det. Derfor valgte jeg å bruke mye av det som kom inn på spleisen til å betale forfalt strøm, forsikring og andre regninger. Og så brukte jeg selvfølgelig og noe på å gi datteren min en fin jul. Men å bruke penger på å komme ajour med regninger ser jeg jo på som en positiv ting. Og nå var datteren min hos reguleringstannlegen på onsdag 30..01. Men i det vi kom inn døren ble jeg møtt av ganske irritert tannlege som fortalte at første faktura som forfalt for mange måneder siden ikke var betalt. Jeg hadde jo helt glemt den jeg siden jeg først fikk beskjed om at jeg ikke fikk ny time før utestående beløp var betalt, og så plutselig dukket det opp en ny time. Så der stod jeg og fant bare en løsning. Jeg brukte av husleiepengene til å betale i mobilbanken mens tannlegen så på. Så da ble den fakturaen betalt og tannlegen var fornøyd. Men selvfølgelig fikk jeg jo en ny faktura når datteren min var ferdig. Dessverre kunne ikke datteren min begynne med regulering enda på grunn av noen melketenner som sperret for 2 nye tenner å komme skikkelig ut. Så nå skal hun tilbake om ca 6 måneder.  Under ligger bilder av betalingen til tannlegen.

 

“Timeout” på grunn av barnevernet

Som sikkert noen har fått med seg så forsvant innleggene mine her på onsdag. Og grunnen til at jeg fjernet de skal dere få nå.

På onsdag ca kl 12.30 hentet jeg posten min i postkassen. Og blant all reklamen lå det en konvolutt merket med Barnevernet. Jeg åpnet konvolutten og så kjapt at jeg var innkalt til møte onsdag 23.01. kl 12.00. Så egentlig skulle jeg vært på møte med barnevernet mens jeg leste brevet. Jeg ringte umiddelbart til barnevernet og fortalte at jeg nettopp hadde fått brevet, og heldigvis fikk jeg forståelse for at jeg ikke hadde møtt opp, og vi avtalte nytt møte 2 dager senere, på fredag 25.01. Når jeg endelig hadde fått ordnet opp i det tok jeg meg tid til å lese hvorfor jeg var innkalt til møte (Bilde av innkallelsen nederst i bloggen). Og grunnen var at melder visst er bekymret for hvordan datteren min har det, og i tillegg skal jeg ha utlevert datteren min i en anonym blogg. Akkurat det med å utlevere datteren min på en ANONYM blogg får jeg ikke helt til å passe sammen. Men men. Uansett kan jeg ikke se at jeg har gjort noe galt, så jeg var ikke nervøs, men heller irritert over at barnevernet må bruke tid og ressurser på unødvendige ting istedenfor å hjelpe barn som virkelig trenger hjelp. Men det er på ingen måte kritikk til barnevernet, for de må selvfølgelig undersøke når noen melder inn til barnevernet om en sak. Så den eneste jeg er irritert på er personen som sendte bekymringsmeldingen.  Den er selvfølgelig sendt inn anonymt, noe jeg mener blir feil. Hadde melder virkelig vært bekymret burde hun turt å fortelle hvem hun var.

Så var det endelig. For selv om jeg ikke gruet meg skulle det bli godt å bli ferdig med møtet. Jeg var allerede da klar over at dette ikke ble det eneste møtet i denne saken siden barnevernet allerede hadde åpnet en undersøkelsessak. Så jeg var veldig klar over at de og kom til å ønske å snakke med datteren min, og helt sikkert ha et hjemmebesøk. Men for meg er det første møtet med barnevernet det viktigste. Da får jeg møte saksbehandlerne og få et inntrykk av hvordan de er. Jeg har jo tidligere møtt saksbehandlere fra barnevernet som man ikke ønsker at sine verste fiender skal få møte. Men jeg har og møtt saksbehandlere som faktisk bryr seg om barna, og som er engasjert i å hjelpe. Så jeg var spent på hvordan saksbehandlerne jeg fikk denne gangen var. Og jeg fikk et veldig positivt inntrykk. Jeg følte at vi hadde en fin samtale,  og jeg fikk fortalt min side av saken. Og selvfølgelig hadde de sjekket ut bloggen min. Så det jeg var mest spent på var jo om det var noe galt med bloggen min, og om jeg hadde utlevert datteren min. Og begge disse tingene fikk jeg avkreftet. Barnevernet fant ingenting galt med bloggen min, og jeg har ikke utlevert datteren min. Og å få en bekreftelse på det er utrolig godt. Ellers avtalte vi at barnevernet skal komme på hjemmebesøk og snakke med datteren min. Så selv om jeg fremdeles mener at barnevernet burde brukt den tiden og de resursene de bruker på å undersøke datteren min og meg på noen andre barn som faktisk trenger hjelp, så er jeg glad for å ha saksbehandlere som jeg føler jeg kan snakke med.

Grunnen til at jeg fjernet innleggene i bloggen var at jeg ville ha en avklaring fra barnevernet om jeg virkelig utleverte datteren min i bloggen min. Så nå skal jeg ligge de ut igjen siden jeg har fått en bekreftelse på at jeg ikke gjør det. Jeg synes ikke jeg gjør noe galt med blogge. Det eneste jeg ønsker er jo å gi datteren min en så bra oppvekst som mulig. Og når min lave inntekt ikke gir henne de samme mulighetene som de fleste andre barn, så har jo bloggen min ihvertfall gitt henne en finere julefeiring 2 år på rad, i tillegg til sommerferie i fjor. Så jeg synes det er mer positivt enn negativt. Og jeg utleverer hun ikke på noen måte. Det er veldig få som får vite navn og annen informasjon om datteren min. Det deler jeg bare med personer jeg er 100% sikker på at har ærlige hensikter.

Så nå vet dere hva som har skjedd hos oss den siste tiden. Nå må jeg dessverre ha barnevernet i livet vårt en stund, men heldigvis har jeg saksbehandlere jeg føler jeg kan samarbeide med. Så jeg skal være åpen og hyggelig. Og så regner jeg jo med at de fremover leser de nye innleggene jeg skriver siden jeg på møtet sa at jeg kom til å skrive om møtet.

Ellers kan jeg fortelle at førstkommende onsdag har datteren min time hos reguleringstannlegen. Jeg ble jo lovet før jul at en anonym person ville ta regningen på egenandelen min der. Og jeg håper jo at det ikke har endret seg.

Ligger og ved en utskrift av bekymringsmeldingen som er gitt til barnevernet. Vil bare bemerke at det er veldig feil av melder å si at jeg ikke brukte pengene på det de var ment til mener jeg. For selv om spleise var til tannregulering fikk jeg beskjed før spleisen var ferdig at en anonym person ville betale min egenandel der. Og da skrev jeg at jeg ville bruke noe av det som var samlet inn på å betale forfalt strømregning og reparere bilen. Og komme litt ajour. Og jeg har faktisk fått mange tilbakemeldinger om at det var fornuftig av meg å bruke pengene slik. Ingen fortalte meg at de syntes det var feil av meg å gjøre det. For jeg skulle ønske at personen heller hadde gitt meg en tilbakemelding om det enn å sende inn bekymringsmelding til barnevernet. Men men. Gjort er gjort.

Ønsker alle en fremdeles god helg

 

 

Årets første innlegg litt forsinket

Godt nyttår 🙂

Og først må jeg få si tusen tusen takk til dere som hjalp oss slik at vi fikk en fin jul.

Årets første innlegg ble litt forsinket. Forrige uke fikk jeg en telefon fra en jeg aldri før hadde snakket med. Hun presenterte seg og fortalte at hun var datteren til min aller beste venn i barndommen. Vi var som brødre. Klassens klovner. Dessverre er det noen år siden vi har snakket sammen siden han flyttet til Tromsø. Og når datteren hans som jeg bare hadde hørt om, men aldri hatt mulighet til å møte fortalte at bestevennen min, hennes far nettopp var dø var det som er slag i magen. Hun fortalte at han hadde hatt kreft de siste årene, men ingen behandling hjalp. Og nå klarte ikke kroppen hans mer. Jeg viste ikke at han var syk engang.  Og selv om vi ikke hadde snakket sammen på noen år føles det som om halvparten av barndommen og ungdomstiden min er dø. Alt som er igjen er de gode minnene jeg aldri mer kan dele med noen. Jeg kan aldri mer si “Husker du den gangen…..?”. Det er bare jeg som husker disse tingene nå. Den andre halvparten er borte.

På grunn av dette har jeg måtte bruke energien min på å holde masken når jeg har vært med datteren min, og sørge når jeg har vært alene. Så jeg har ikke hatt energi til å skrive. Men selv om jeg fremdeles er trist går det bedre nå. Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg kunne vært i begravelsen hans, men når en flytur til Tromsø koster mer enn en tur/retur-reise til de fleste storbyene i Europa blir det til at jeg heller minnes bestevennen min hjemme. Egentlig ganske rart at man kommer seg langt øst i Europa mye billigere enn til en annen by i lille Norge.

På mandag fikk jeg og en gladmelding. Ihvertfall en form for gladmelding. Jeg har lenge hatt store problemer med veldig tørr hodebunn og flass. Og til tider har jeg hatt smertefulle sårskorper i hodebunnen. Så for noen måneder siden ble jeg henvist til hudlege. Og på mandag var det endelig tid for å få vite hva som feiler huden min. Jeg har jo tenkt det verste og googlet meg fram til de verste diagnosene. Så når hudlegen kan fortelle at jeg “bare” har en form for aggresiv eksem er det for meg en gladmelding. Men en dyr gladmelding. Resten av livet må jeg bruke spesialshampo og et liniment i hodebunnen. Og shampoen er ikke mulig å få på blå resept.  Heldigvis er linimentet på blå resept. I tillegg vil eksemen gi utbrudd i ansiktet og på brystet. Og da må jeg bruke 2 forskjellige kremer som heller ikke er på blå resept. Så januar startet med noen store utlegg. Men helse er viktigere enn penger. Så jeg får heller være glad for at det ikke var mer alvorlig.

Nå ble det ikke mye om julen i dette innlegget siden jeg føler jeg måtte fortelle hvorfor jeg ikke har skrevet noe tidligere. Så i neste innlegg skal jeg skrive litt om hvordan julen vår var.